(Kronikken sto på trykk i Klassekampen 13. april 2013)

South Centre i Genéve har satt opp en oversikt over hvordan IMF ser for seg kriseutviklingen de nærmeste åra for 181 land rundt om i verden. («The Age of Austerity», mars 2013)

Da finanskrisa spredte seg fra USA til resten av verden høsten 2008, klarte regjeringene i stor grad å dra i flokk for å holde liv i bankvesenet. G20- statene satsa til sammen nesten tolv tusen milliarder dollar – eller 20 norske oljefond - for å berge bankene. Det var penger som regjeringene stort sett ikke hadde, men som de måtte ut på kriserammede finansmarkeder for å låne.

Dermed skjøt statsgjelda i været, slik at bremsene ble slått på – nesten overalt.

Men da var det slutt på å dra i flokk. Parolen ble: Redde seg den som kan!

Innstramning, kuttpolitikk, oppsigelser ble dagens orden i land etter land. Alle regjeringer gjorde sitt for å gjøre det innenlandske markedet minst mulig. Slik skulle statsgjelda skritt for skritt reduseres til mer håndterlige nivåer.

Men jo mer en kutta i lønninger, pensjoner, velferdsytelser og tallet på offentlig ansatte, jo mindre penger hadde folk og bedrifter – både til å kjøpe varer og tjenester produsert innenlands og til å kjøpe importerte varer og tjenester. Siden det var slik i ”alle land”, ble sluttresultatet det verst mulige: arbeidsløshet ble den eneste eksporten som vokste – mange steder til nivåer en ikke hadde sett på 70-80 år.”.

Innstramningene var hardere i fattige land enn i rike land. 56 utviklingsland stramma inn i gjennomsnitt med 2,7 prosent av bruttonasjonalproduktet, mens rike land gjennomsnittlig stramma inn med 1,0 prosent.

IMF regner med at det bare blir verre. Innstramningene vil bli enda hardere i perioden 2013-2015. Og fortsatt vil det strammes mest i fattige land. 68 u-land legger opp til å kutte offentlige utgifter med 3,7 prosent av bruttonasjonalproduktet, mens 26 høyinntektsland vil kutte med 2,2 prosent.

Innstramningspolitikk vil ramme 80 prosent av befolkningen på jorda i 2013. Det vil stige til 90 prosent i 2015 – skal en tro IMF

Hva slags innstramninger dreier det seg om?

Oversikten til South Centre viser at i 100 land er subsidier redusert eller fjerna. Det gjelder særlig subsidier på brensel og drivstoff, men også på strøm, mat og støtten til landbruket. Subsidiene er kutta mest i Midt-Østen, Sør-Asia og Afrika.

98 land har gått inn for å holde lønnsutgiftene nede. Tallet på offentlig ansatte kuttes, samtidig som lønningene deres ofte settes ned eller fryses slik at de ikke lenger holder tritt med prisøkningene.

94 land har økt momsen og/eller andre forbruksavgifter. Slike tiltak rammer de fattigste hardest og øker de sosiale forskjellene.

86 regjeringer har endra pensjonsordningene med sikte på å spare offentlige utgifter. Det skjer ved å øke trygdeavgiftene, øke pensjonsalderen og/eller ved å redusere pensjonsytelsene.

80 regjeringer jobber med å rasjonalisere velferdsordningene sine ved å begrense adgangen til ordningene og ved å målrette dem mot de mest hjelpetrengende

Mange land arbeider for å gjøre arbeidslivet mer ”fleksibelt”. Det kan dreie seg om å holde minstelønningene nede, desentralisere lønnsforhandlingene, og gjøre det enklere å si opp ansatte.

South Centre viser til at et mer ”fleksibelt” arbeidsliv langs disse linjene går helt på tvers av den verdensomspennende ILO-kampanjen for ”anstendige jobber”, Det er ille nok at økende arbeidsløshet trekker lønn og arbeidsvilkår nedover for dem som ennå er i jobb – om ikke politikken drar arbeidslivet i samme retning.

Ei finanskrise kan møtes med finansielle mottiltak. Det kan langt på vei også ei gjeldskrise. Ei arbeidsløshetskrise biter seg fort fast på måter som gjør den langt vanskeligere å overvinne. Det setter spor etter seg i tiår framover at mer enn halvparten av den greske og spanske ungdommen går uten arbeid.

I 2011 brøt det ut sosial uro på mange steder og i mange former. Det ble reagert mot økende arbeidsløshet og fattigdom og mot at både krisa og krisepolitikken ramma mennesker og sosiale grupper så provoserende urettferdig.

Den arabiske våren, occupy-bevegelsen i USA, raseriprotestene i Sør-Europa og voldsomme matopprør i asiatiske og afrikanske land er noen av eksemplene. Røde Kors frykter at sosiale opprør kan komme helt ut av kontroll i enkelte land.

Oversikten fra South Centre tegner likevel ikke et helgrått bilde. Asiatiske regjeringer har begynt å legge om den økonomiske politikken – vekk fra eksportorienterte vekststrategier bygd på å utkonkurrere andre land ved å stramme inn hardest mulig - og over til jobbskaping bygd på innenlandsk etterspørsel og rausere velferdsordningene. I Latin-Amerika skjer mye av det samme, også som del av regionale samarbeidsopplegg..

Fire enkeltland trekkes fram som særlig gode eksempler, Thailand, Island, Ecuador og Kina. Alle har møtt krisa med å holde fast på velferdssystemene. Ecuador har dobla skolebudsjettet fra 2006 til 2009, har nesten dobla boligstøtten til fattige familier og økt andre velferdsytelser. Det har halvert arbeidsløsheten slik at den nå er 5 prosent og fått ned tallet på fattige fra 36 til 29 prosent.

Det er i EU situasjonen er mest fastlåst. Der er det utvikla et ”samarbeid” der de land som er minst ramma av krisa dikterer hva land som er hardere ramma skal finne seg i:

• At de må godta hjelp i form av lån som øker statsgjelda enda den på forhånd er alt for stor til at den kan betjenes.
• At de må skjære ned på alt som kunne få den økonomiske veksten tilbake.
• At de må bekjempe arbeidsløsheten ved å øke den.