(Kronikken sto på trykk i VG 12.03.13 og er gjengitt med forfatterens tillatelse) 

Jeg reiser i dag derfor følgende interpellasjonsspørsmål til utviklingsminister Heikki Holmås: «Hvordan sørger statsråden for at brudd på barns rettigheter tas opp i bilaterale samtaler med norske samarbeidsland og i planlegging og oppfølging av norskfinansierte bistandsprogrammer?»

Utdanning for alle er et premiss for å sikre kunnskap og arbeidskraft som kan bidra til økonomisk vekst og utvikling. Utdanning er også et avgjørende virkemiddel for å oppnå utviklingsmålsetninger knyttet til helse, likestilling og demokratisk deltakelse. Det er derfor uforståelig at andelen norsk bistand som går til utdanning er redusert. Norge er også lite aktiv i utviklingen av en klagemekanisme til Barnekonvensjonen. Det synes i tillegg ut som om Regjeringen har nedprioritert barns rettigheter i bilateralt samarbeid.

Utviklingspolitikken bør ha som et sentralt mål å bidra til å sette neste generasjon i stand til selv å løse sine lands utfordringer. Ivaretakelse av barns rettigheter må være et prioritert område.

FNs Barnekomité oppfordret i januar 2010 Norge om «å ta i betraktning komiteens avsluttende merknader i sitt samarbeid med bilaterale utviklingspartnere». UD ba i etterkant Norad om å foreta en vurdering av hvordan merknaden kan følges opp. Vurderingen ble klar høsten 2010, men har ikke blitt fulgt opp. En evaluering av norsk og svensk bistand til barns rettigheter fra 2011 konkluderte med at de ikke fant noen tegn til at Barnekomiteens merknader blir brukt. Det er grunn til å etterspørre når retningslinjer for en slik bruk av Barnekonvensjonen vil komme på plass.

Den nevnte evalueringen fra 2011 har heller ikke blitt fulgt opp. Instruksen for evalueringsvirksomheten sier at UD skal utarbeide en oppfølgingsplan innen seks uker etter at Norad har presentert sitt oppfølgingsnotat, og at det senest innen ett år skal rapporterer om hvilke tiltak som er iverksatt for å følge opp. Norad kom med sitt notat i november 2011. Mer enn ett år senere synes det ikke å foreligge verken oppfølgingsplan eller noen rapport om tiltak. Det er grunn til å spørre hvorfor UD bruker så lang tid og ikke forholder seg til sitt eget regelverk.

Regjeringen Bondevik II la i 2005 fram en strategi for norsk arbeid med barns rettigheter, kalt «3 milliarder grunner». I notatet fra 2010 om oppfølgingen av Barnekomiteens merknader konkluderes det med at denne strategien ikke ble fulgt opp under nåværende regjering blant annet på grunn av «manglende klare og tydelige prioriteringer fra politisk ledelse i utenriksdepartementet om hvor viktig barnestrategien var for norsk utenrikspolitikk.». Det er grunn til å etterlyse sterkere signaler om at regjeringen faktisk prioriterer barns rettigheter.

En enstemmig utenrikskomité i Stortinget har tidligere skrevet at spørsmålet om barneekteskap og tvungne ekteskap må tas opp i bilaterale samtaler med partnerland, og at man som del av samarbeidet med enkelte land bør kunne tilby faglig hjelp i arbeidet med å få på plass effektive lovverk som hindrer slike overgrep overfor barn. Det er grunn til å etterspørre hvordan statsråden tenker å følge opp Stortingets signaler.

Oppfølgingen av barns rettigheter i bilateralt samarbeid styres i dag ikke av noen helhetlig strategi og synes i dag å avhenge av kompetanse og prioriteringer ved den enkelte ambassade. Det er behov for en tydelig strategi som slår fast hvordan norske ambassader skal følge opp barns rettigheter.

For Høyre er det viktig at anbefalingene fra evalueringen fra 2011 og vurderingen fra 2010 brukes for å utarbeide en helhetlig strategi, som:

• i større grad benytte Barnekonvensjonen som en viktig kilde til og guide for politisk dialog og innretning av programmer
• integrerer barnerettigheter i bistanden generelt, i kombinasjon med målrettede tiltak - slik Sverige har gjort
• har mer kontakt med lokale myndigheter om barns rettigheter gjennom ambassadene
• utvikler en nettbasert ordning hvor de paktbaserte og konvensjonsbaserte kommentarene til hvert enkelt land på barns menneskerettigheter gjøres tilgjengelig
• oppretter en arbeidsgruppe som kan bistå ambassader og besvare spørsmål
• tilbyr assistanse til enkeltambassader for å hente erfaringer fra praktisk arbeid og gi arbeidet en rask og synlig oppstart.

Barn er fremtiden! Fortsatt er det over tre milliarder grunner til å gjøre et enda bedre arbeid for å sikre barns rettigheter.