(Dette er et utdrag fra ukeavisa Ny Tid 08.02.13, som også har et intervju med Staoils kommunikasjonsdirektør Bård Glad Pedersen om saken, og er gjengitt her med avisas tillatelse.)

Statoil. Aserbajdsjan, Algerie og Angola. Dette er 3 av de 41 land hvor Statoil opererer. De tre landene er alle å regne som udemokratiske regimer, på grensen til diktaturer. Statseide Statoil hemmeligholder hvor mye selskapet tjener i enkelt land, men gir som et av få internasjonale energiselskaper ut oversikt over sine aktiviteter i ulike land. Ny Tids gjennomgang viser at Statoil rapporterer at de i 2011 tjente 45,7 milliarder kroner fra land utenfor Nord-Amerika og Vest-Europa. Summen av Statoils betaling av direkte og indirekte skatter, til de mer eller mindre demokratiske oljestatene, beløper seg til 9,6 milliarder kroner. Statoil nekter å oppgi hvor mye de selv beregner å ha i nettoinntekt fra hvert enkelt land, men selskapets egne tall indikerer en fortjeneste på drøye 36 milliarder kroner. Det gir en oppgitt skatteandel på 23 prosent i snitt.

Algerie, der fem nordmenn mistet livet i terrorangrepet i januar på Statoils og BPs In Aménas-anlegg, kommer som nummer fem på listen over land i sør: I Bouteflikaregimets hjemland tjente Statoil hele 4,9 milliarder kroner i 2011. Øverst oppe på inntjeningslisten står imidlertid Angola, der Statoil oppgir å ha tjent hele 13,9 milliarder kroner i 2011. Av dette oppgis det å ha bli betalt omtrent drøye 25 prosent skatt. I Norge må utenlandske oljeselskaper betale 78 prosent i ulike skatter til norske myndigheter. I Angola oppgir Statoil også å ha unnlatt

å betale indirekte skatt til myndighetene under ledelse av Afrikas nest-lengst sittende president, José Eduardo dos Santos (70). Santos inntok presidentkontorene i Luanda 10. september 1979. – Dagens regime i Angola sitter på en enorm politisk og økonomisk makt. Det har vært forsøk på oppmykning, men rent faktisk har lite endret seg, sier Justin Pearce ved London School of Oriental and African Studies til Ny Tid.

Store forskjeller

Angola-eksperten Pearce gjester denne uka filmfestivalen Human Rights Human Wrongs i Oslo. Pearce mener det er vanskelig for et oljeselskap som Statoil å være engasjert i Angola uten å forholde seg til myndighetene.

– Makten sitter i kretsen rundt presidenten og det statseide oljeselskapet Sonangol. Det finnes derfor ikke mange alternativer for et selskap som Statoil i Angola, sier Pearce til Ny Tid.

– Hva bør Statoil gjøre?

– Det er viktig at de følger de regler som finnes og viser åpenhet og nulltoleranse for korrupsjon. Men ethvert engasjement i et land som Angola er full av dilemmaer, sier Pearce. Hans studier viser hvordan Angolas store oljeinntekter har skapt enorme ulikheter i det angolanske samfunnet de siste 10-15 årene, og hvor de fattige ikke får del av utviklingen.

– Angola er blitt et samfunn preget av ekstreme forskjeller, sier Pearce.

Indirekte skatter

I Statoils oversikt over enkeltland fra 2011 viser det at Statoil kun har betalt to millioner kroner i «indirekte skatt». Indirekte skatt beskrives som skatt knyttet til statens inntekter som stammer fra Statoils virksomhet, slik som karbonskatt, arealavgift, royalties, bensinavgift og lignende.

Ifølge Ketil Fred Hansen, førsteamanuensis i utviklingsstudier ved høgskolen i Oslo og i afrikansk historie ved Universitetet i Stavanger, er det gjennom den indirekte skatten Statoil eventuelt vil kunne betale for selve uthentingen av naturressurser fra et land som Angola. Ny Tid har fått han til å kommentere oversikten fra Statoil, som viser at mens Norge betaler 11,9 milliarder kroner i indirekte skatt til Sverige, og over 5 milliarder til Danmark, betaler oljeselskapet 0 kroner til Algerie. Hansen påpeker at Statoil dermed i liten grad kan vise til at virksomheten går til skoler og veier i sør.

– Det aller mest interessante med denne oversikten, er hvor lite indirekte skatt som betales i land utenfor Skandinavia. Den direkte skatten er vanlig inntektskatt, den er grei, men i mitt hode er naturressurser felleseie og bør skattlegges. Dette gjøres i Norge, hvor en egen grunnrenteskatt på 50 prosent legges oppå den vanlige selskapsskatten på 28 prosent, slik at det totale skattenivået for oljevirksomhet er på 78 prosent. I land som Angola og Algerie gjøres ikke dette, sier Hansen til Ny Tid. Totalt betalte Statoil hele 28,7 milliarder norske kroner i indirekte skatt til Norge, Sverige og Danmark på ett år. Til sammenligning: I Algerie, Aserbajdsjan, Angola og Nigeria ble det til sammen betalt kun 3 (tre) millioner kroner i indirekte skatt – Skandinavias stater fikk slik nesten 10.000 ganger så mye til statskassen i indirekte skatter som det disse landene i Afrika og Asia fikk.

– Det er kjempestor forskjell på å betale skatt på selve ressursen, altså oljen eller gassen, enn det å betale skatt på fortjenesten. Når ressurser blir tatt ut av landet på denne måten, kan det betraktes som røveri, sier Hansen.

– Du skriver i en kronikk i Bergens Tidende nylig at internasjonale selskaper ofte jobber hardt for å få til gunstige skatteavtaler i de landene de opererer i. Hva med Statoil?

– Når et selskap velger å gå inn med sto er de avhengig av å få tilbakebetalt investeringene sine raskt. Rask fortjeneste skaffer de seg ved å forhandle seg fram til gunstige skatteordninger. I Tsjad ser vi at BP og Chevron har fått store skattefordeler for å etablere seg. Skal disse selskapene sikre gevinst av investeringene sine, er veldig liten skatt og få avgifter helt nødvendig sett med deres øyne. Sett med befolkningen i Tsjad sine øyne, er dette ran: Et fullt ut lovlig, men umoralsk ran, sier Hansen.

– Hva med Statoil?

– Jeg tviler ikke på at Statoil gjør alt de kan for å ikke å gjøre noe ulovlig. Det jeg imidlertid vet, er at Statoil jobber med såkalt aktiv skatteplanlegging. Det betyr at de benytter seg av metoder som gjør at de betaler minst mulig skatt. Dette er også fullt lovlig.

– Aktiv skatteplanlegging har jo utenlandske storselskaper fått kritikk for å bedrive i Norge. Men et statlig norsk oljeselskap gjøre det samme i Afrika?

– Aktiv skatteplanlegging er ikke noe Statoil skryter av. Det er umulig å få svar på hvor og hvordan selskapet fører sine utgifter. Derfor kan jeg bare si at det multinasjonale selskaper så å si alltid gjør, er å minske fortjenesten i de land der skattenivået er høyt ved å selge tjenester dyrt fra egne selskaper registret i land med lavt skattenivå. På denne måten unndrar selskapene skatt der den reelle fortjenesten er. The Guardian har nylig vist at dette gjelder selskaper som Google, Starbucks og Facebook i England. På tross av at alle disse har enorme omsetninger i England, betaler de så å si ikke skatt på grunn av aktiv skatteplanlegging. Folk jeg har snakket med i Statoil, sier dette gjelder hos dem også, men ingen vil siteres på dette. Det er ikke noe å skryte av, bortsett fra til aksjonærene, som får større utbytte enn de ellers ville fått, sier førsteamanuensis Ketil Fred Hansen.

Sosialt ansvar

I tillegg påpeker Hansen at de inntektene som tilfaller land som Algerie, som regel havner i hendene på en liten elite. Folket tar sjelden del i ressursrikdommen.

– Fra mine studier i Sahel-regionen - Niger, Tsjad og Mali - er erfaringen at det er veldig lite av inntektene fra internasjonale energiselskaper som når fram til folket i landene. Det er den politiske og økonomiske eliten som har den fulle kontrollen, forteller Hansen. Man skulle kanskje derfor tro at denne skjevheten lot seg rette på av Statoils samfunnsansvar – såkalt Corporate Social Responsibility (CSR). Budsjettposten «sosiale investeringer» viser imidlertid at Statoil tar det største samfunnsansvaret i Norge. Mens det i Algerie står bokført med «null» i sosiale investeringer, og det i Nigeria, Brasil og Aserbajdsjan står oppført totalt 17 millioner kroner, brukte Statoil i Norge 142 millioner kroner på sosiale investeringer i 2011. Pengene går til norsk rock.

– Disse pengene går blant annet til å få Kaizers Orchestra til å spille gratis på torget i Stavanger, eller til Statoil-dagene og Statoil-stipendet. Det er interessant å se at så å si alt av Statoils sosiale investeringer går til Norge, sier Hansen. Det store unntaket er Angola hvor Statoil har bokført 36 millioner kroner i sosiale investeringer.

– Jeg vet ikke hvorfor de har brukt relativt mye i Angola, men det er jo i Angola Statoil har skrytt av at de betaler skatt og tar ansvar, sier Hansen.