(Kommentaren sto på trykk i Vårt Land 28.01.13)

Kampen mot ekstrem fattigdom er hovedoppgaven i norsk utviklingspolitikk. For å nå målet på varig basis, trengs økt økonomisk verdiskapning og mer rettferdig fordeling. Det forutsetter ofte politiske reformer, ikke minst ved at menneskerettighetene respekteres og demokratiet styrkes.

Ikke firkantet.

Men vi må passe oss for å bli så politisk korrekte og firkantede i vår prinsipielle kamp for -menneskerettighetene at resultatet blir at flere mennesker opplever sine rettigheter krenket.

Dette kan skje hvis man skulle nekte bistand til utviklingsland hvor myndighetene bryter menneskerettighetene. Eller kreve at fullverdig demokrati må være på plass før bistand gis.

Solidarisk ansvar.

Knapt noen av de fattigste landene slipper gjennom nåløyet om vi stiller for strenge krav. Da blir det beste det godes fiende, og vi bommer på det overordnede målet som er å hjelpe de av våre medmennesker som trenger det mest.

Tanken om menneskeverd og et solidarisk ansvar for våre medmennesker er bærebjelken i det norske utviklingsengasjementet. Når andres menneskeverd krenkes av katastrofer eller krig, av nød og fattigdom, av undertrykkelse og urettferdighet, skal vi ikke være likegyldige.

Denne tanken er uløselig knyttet til menneskerettighetene. Derfor er sammenhengen mellom realisering av menneskerettigheter og utviklingssamarbeid er innlysende: Når retten til liv eller utdanning krenkes, kreves mer enn paragrafer.

Det trengs innsats for å bygge helsevesen og utdanningsinstitusjoner. Når ytringsfrihet og trosfrihet krenkes, trengs mer enn lovparagrafer. Det trengs -institusjoner som kan sikre rettsstaten og kvalifiserte mennesker som kan bemanne dem. Og det trengs frie medier og sivilsamfunn som kan holde kontroll med myndighetenes maktutøvelse.

Dårligere.

Norsk bistand har blitt kuttet fordi land har begått menneskerettighetsbrudd. Det kommer også til å skje igjen. Og selv om dette er riktige avgjørelser må vi ikke bli så firkantede og politisk korrekte- at vi skyver bort alle land som har noe sammalt mjøl i posen - det er jo nærmest slik at det er et kjennetegn på fattige land at myndighetenes styresett har store mangler.

Trekker vi oss ut på grunn av dette, vil det beste bli det godes fiende. Det vil ikke bare gi dårligere resultat for utviklingssamarbeidet, men også for menneskerettighetene vi ønsker å fremme.