(Kronikken sto på trykk i avisa Klassekampen 15.12.12)

I den norske debatten om fredsprisen har det meste dreid seg om hvorvidt EU har bidratt til fred i Europa. I den debatten har ett perspektiv vært lite framme. Den kalde krigen fra 1947 delte Europa i to på en måte som rydda til side enhver fare for krig mellom land vest for jernteppet. Mer enn noe annet var det denne situasjonen – fastlåst til langt inn på 1960-tallet – som la grunnlaget for det stadig tettere samarbeidet i Vest-Europa på område etter område.

En mer alvorlig slagside i debatten har vært at den ikke har sett utover Europas grenser. Det er ikke til å komme utenom at fredsprisen ble gitt til en sammenslutning av stater med makt til å diktere samfunnsvilkår over store deler av kloden. Det kan derfor bli avgjørende for freden i verden hvordan EU oppfattes utafor Europa. Der hadde topplederne i EU knapt fått samme hyllest som i Oslo,

EU er i dag – sammen med USA – viktigste motstander for fattige land i så godt som alle internasjonale sammenhenger: I WTO, i Verdensbanken, i Det internasjonale valutafondet (IMF) og ved internasjonale miljø- og klimaforhandlinger. (Dokumentasjon fins i overflod på nettstedene til South Centre, Third World Network, Water Justice, Oxfam, Weed og på de lenkene du finner der.)

EU framstår som en overmektig motstander for fattige land på felt etter felt:

• EU vil ha rett til å opprettholde en landbruksstøtte og et importvern for landbruksvarer som EU gjennom IMF og Verdensbanken forbyr kriserammede u-land å ha.
• EU vil ha rett til å dumpe matvarer som utkonkurrerer fattigbønder i den tredje verden.
• Til gjengjeld setter EU inn straffetiltak (anti-dumpingtiltak) hvis import fra u-land truer arbeidsplasser i EU.
• EU vil ha internasjonale investeringsregler som gir storkonsern rettigheter som nasjonale og lokale myndigheter ikke kan gripe inn mot. Etter at slike regler ble blokkert i WTO, er tilsvarende regler tvunget inn i tosidige investerings og handelsavtaler.
• Som vilkår for å kjøpe mer mat og mer klær fra u-land, krever EU at de skal åpne markedene for tjenester.
• EU vil sikre storkonserns interesser ved å utvide WTO-regelverket om patentrettigheter og andre såkalte ”intellektuelle rettigheter” på tvers av hva fattige land er tjent med.
• EU forsvarer patentrettighetene til egne medisinkonsern mot krav fra u-land om å skaffe seg billige medisiner når dødelige epidemier truer.
• Når u-land havner i finanskrise, har EU gjennom IMF og Verdensbanken forlangt at slike u-land setter ned tollsatsene, kutter subsidier, sløyfer all valutakontroll. 

Dette er ei liste som kunne gjøres mye lengre. Mange u-land lammes av en utenlandsgjeld som for en stor del skyldes private låneopptak. Gjennom IMF og Verdensbanken har EU krevd at u-land bare kan komme ut av gjeldskriser hvis de kutter i offentlige budsjetter, privatiserer offentlige tjenester, og lar være å subsidiere grunnleggende tjenester og matvarer.

EU har i de fleste internasjonale sammenhenger stått for en ubøyelig vilje til å tvinge i gjennom konkurransevilkår der alle parter, både sterke og svake, stilles mest mulig likt. Bak denne politikken står europeiske storkonsern som organiserer seg stadig bedre for å få gjennomslag for interessene sine og som får legge premissene for hva EU skal slåss for internasjonalt.

På global basis føres det derfor en fortvilt kamp fra land i den tredje verden og en brei front av frivillige organisasjoner fra alle verdensdeler for å hindre nye liberaliseringsframstøt gjennom WTO, IMF og Verdensbanken. Det er ikke lett å vinne fram siden EU og USA har nær femti prosent av stemmene både i IMF og i Verdensbanken.

Den vestlige delen av Europa har lenge stått oppe i en innvandringskrig i forhold til omverdenen. Ulikhetene i levekår er så enorme at presset mot det rike Europa bare øker. Enhver akutt krise, enten i form av lokal krig, sult eller oversvømmelser kan skylle bølger av desperate mennesker mot den rike, vestlige delen av Europa. Den globale oppvarmingen forsterker slike folkevandringer. En ”Festning Europa” med mest mulig ugjennomtrengelige grenser kan derfor her i Europa framstå som en ”nødvendig løsning”.

Overvåkings- og sikkerhetsindustrien i EU har allerede drevet fram et ”mektig, nytt europeisk overvåkingssystem som skal bli brukt både for sivile, kommersielle og politimessige formål og av hensyn til sikkerhet og militært forsvar”. (Ben Hayes, ”NeoConOpticon. The EU Security-Industrial Complex”

Dette kan fort bli starten på en våpenutvikling som peker like mye innover som utover. Overgangen mellom kontrollen av EUs yttergrenser og operasjoner ”out of area” kan bli stadig mer glidende. Vi er på vei mot en situasjon der det ikke er noe operativt skille mellom ”fredsbevaring” i Midt-Østen og ”krisemestring” i europeiske storbyer.

Dette høyteknologiske overvåkingssystemet har vokst fram uten offentlig oppmerksomhet og uten politisk debatt.

Det er foruroligende at en i debatten om fredsprisen lukker øynene for at den grunnleggende sikkerhetskonflikten i dagens verden går nord-sør og ikke mellom land internt i EU. Den sikkerhetskonflikten er uløselig knytta til fattigdommen, nøden og arbeidsløsheten over store deler av kloden. Da er det ille at EU på så utallige måter gjør det vanskeligst mulig å bidra til verdige levekår i mange fattige land.