Se hele innstillingen på Stortingets nettsider

4.4.1.2 Merknader frå komiteen

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at Petroleumsfondet etter Stortingets vedtak har to formål: Å være en buffer som gir større handlefrihet i den økonomiske politikken dersom oljeprisen eller aktiviteten i fastlandsøkonomien svikter, og å være et redskap for å håndtere de finansielle utfordringene knyttet til bl.a en aldrende befolkning og samtidig avtakende oljeinntekter. Petroleumsfondet er en særskilt finansformue på statens hånd som reflekterer nedbyggingen av oljeformuen, og som det kan tæres på når oljeinntektene etter hvert reduseres. I denne sammenheng er altså Petroleumsfondet et meget sentralt verktøy for å kunne møte de betydelige langsiktige utfordringer norsk økonomi står overfor.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte, viser til at regjeringen Jagland i Revidert nasjonalbudsjett 1997 gikk inn for at Petroleumsfondet skal være et rendyrket redskap for finansiell sparing. Flertallet vil advare mot en utvikling der det legges føringer på Petroleumsfondet som kan gjøre det til en form for strategisk investor for å oppnå andre mål enn å sikre statens og fellesskapets finansielle sparing.

Flertallet viser til at det i Regjeringens Voksen-åsenerklæring heter følgende om Petroleumsfondet: "En sentrumsregjering vil utarbeide retningslinjer for plassering av oljefondet som sikrer at hensyn til menneskerettigheter og miljø blir lagt til grunn for investeringsvalg." I oppfølgingen av dette, gjennom Regjeringens forslag om supplerende retningslinjer for Petroleumsfondet, er det imidlertid bare forslaget om 1 mrd. kroner til miljøfond og nedsalg av 500 mill. kroner i tobakksindustri som gjelder investeringsvalg. Flertallet konstaterer at dette utgjør en meget liten andel av fondets samlede portefølje, som anslås til om lag 200 mrd. kroner ved utgangen av året.

Flertallet mener det er betenkelig at det foreslås innført egne retningslinjer for forvaltningen av statens formue gjennom Petroleumsfondet i utlandet, mens det gjelder andre retningslinjer for forvaltningen av statens formue i form av for eksempel direkte eierskap og Folketrygdfondet innenlands. Gjennom statens direkte eierskap innenlands vil en fra tid til annen stå overfor avveininger mellom etiske og miljømessige hensyn på den ene siden og hensynet til avkastning og risiko på den annen. Ettersom dette også kan gjelde norske (statseide) selskapers engasjement i utlandet, er det ikke opplagt at det kan trekkes presise skillelinjer mellom direkte eierskap innenlands, og eierskap gjennom Petroleumsfondet. En vesentlig forskjell mellom Petroleumsfondets eierskap og statens direkte eierskap, er at Petroleumsfondet skal være rendyrket finansiell sparing og maksimalt kan eie 1 % av et selskap. Dette innebærer samtidig tilsvarende mindre innflytelse for eieren og dermed mindre effekt på de mål man ønsker å oppnå gjennom slike etiske retningslinjer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Høyre er enig i at en begrenset del av fondet skilles ut og at denne skal forvaltes etter særskilte miljøretningslinjer. En slik prøveordning vil kunne gi mer innsikt i hvorvidt finansiell forvaltning etter slike retningslinjer gir ulik avkastning og hvilke miljøeffekter som kan oppnås av denne form for plassering. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen legger opp til å fastsette mest mulig detaljerte miljøkriterier og at listen over godkjente bedrifter skal gis til Norges Bank som selv kan kjøpe og forvalte de aktuelle aksjene. Disse medlemmer mener at det ved utvelgelsen av bedriftene også skal legges til grunn en årvåkenhet med hensyn til at grunnleggende arbeidstakerrettigheter er oppfylt i de aktuelle bedriftene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at forslaget om 1 mrd. kroner til et "miljøfond" kan være utilstrekkelig til å oppnå det ønskede grunnlag for vurderinger av effekten av forslaget. På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer at det avsettes 2 mrd. kroner til den delen av fondet som skal forvaltes etter særskilte miljøkriterier.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sette av 2 mrd. kroner til den delen av petroleumsfondet som skal forvaltes etter særskilte miljøkriterier."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte, går mot Regjeringens forslag om å bruke stemmeretten knyttet til Petroleumsfondets aksjer for å fremme hensynet til miljø og menneskerettigheter. Med maksimalt 1 % eierandel i selskapene fondet investerer i, anser flertallet at dette forslaget vil ha mer symbolsk enn reell betydning. Forslaget innebærer også at det må settes i gang et omfattende arbeid med å skaffe seg oversikt over forslag på årsmøter i et stort og økende antall selskaper som fondet investerer i. Det legges opp til at det skal utarbeides et sett med retningslinjer for hvordan en skal utøve stemmeretten knyttet til fondets aksjer, som igjen skal behandles av Stortinget. En slik framgangsmåte vil da synliggjøre den ulike praksis det legges opp til for statlig eierskap i utlandet gjennom fondet og det innenlandske eierskapet, som indirekte også er eierskap i utlandet. Flertallet kan ikke se at det er en så prinsipiell forskjell mellom slikt eierskap at det skulle foranledige egne retningslinjer for fondets stemmerettigheter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte, mener at Norge bør fortsette å arbeide gjennom internasjonale organisasjoner som WTO for å oppnå våre målsetninger for miljø og menneskerettigheter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte, går mot Regjeringens forslag om at Statens petroleumsfond ikke skal tillates å investere i selskaper som har produksjon av tobakk som sin hovedaktivitet. Flertallet vil understreke at Petroleumsfondet skal være et redskap for rendyrket finansiell sparing. Dersom man først åpner for å begrense investeringsvalgene for fondet, vil flere andre begrensninger kunne komme, og fondet vil da få dårligere spredning av investeringene. Dette vil øke risikoen og resultatet kan lett bli at fondet får mer karakter av strategisk investor og mindre karakter av statsfinansiell sparing. Flertallet mener at det kan argumenteres for at en rekke andre typer produksjon som er helsefarlig og som kan ha skadevirkninger for miljøet i så fall også burde utelukkes. Forslaget innebærer videre at dersom tobakksproduksjon utgjør en mindre andel av en bedrifts produksjonsvirksomhet, men ikke er hovedvirksomheten, vil fondet fortsatt kunne investere i selskapet. Dette illustrerer hvor vanskelig det er å legge føringer på fondets investeringsvalg.

Flertallet viser til Regjeringens opplegg for utvidet landliste for Petroleumsfondet, og legger til grunn at en gjennomarbeidet plan for utvidet landliste forelegges Stortinget på et senere tidspunkt. Det skal legges vekt på de faglige råd som Norges Bank gir som fondsforvalter.

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre sluttar seg til Regjeringa sitt opplegg for utvida landliste og supplerande retningsliner for forvaltninga av Statens petroleumsfond.

Desse medlemene ser positivt på at Regjeringa vil arbeide vidare med å utvide retningslinene til fondet slik at det blir teke betre omsyn til etikk og menneskerettar, samt arbeide med ei løysing der miljøomsyn blir lagt til grunn for investeringane.

Desse medlemene ser det som viktig at Regjeringa har gjort framlegg om å styrkje omsynet til etikk og miljø ved at ein mindre del av fondet skal bli forvalta etter særskilde miljøkriterium, at det vert opna for aktiv bruk av stemmerettane knytta til aksjane i fondet for å fremje omsynet til menneskerettar og miljø, og at det blir forbode for heile fondet å investere i selskap som har produksjon av tobakk som sin hovudaktivitet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser positivt på muligheten for investeringer i miljørelatert virksomhet under forutsetning av at det ikke er miljøhensyn, men avkastning, som er retningsgivende for fondsforvalternes investeringsvurderinger.

Disse medlemmer vil gå mot Regjeringens forslag.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sentrumsregjeringa både i sitt eget grunnlagsdokument, Voksenåsen-erklæringa, og også i ulike budsjettinnstillinger har understreket at de ønsker at menneskeretter og miljø skal legges til grunn for de investeringsvalg Petroleumsfondet skal foreta seg. Etter to års arbeid har Regjeringa klart å komme opp med et lite miljøfond på 1 mrd. kroner (uten retningslinjer så langt), at fondet som helhet ikke skal investere i tobakksselskaper og at man skal kunne stemmeretten i selskap fondet har investert i, hvis andre foreslår noe som kan peke i retning av miljø og menneskerettigheter. I sannhet berget som fødte en mus.

Dette medlem viser til at det er mulig hvis man ønsker det å utarbeide retningslinjer både for miljø og menneskerettigheter for oljefondet, som er praktikable og ubyråkratiske, hvis man ønsker. Sannheten er imidlertid den at man ikke ønsker det, og at troen på at grønne og etiske kriterier vil begrense avkastninga er det som tillegges vekt. Nå er det ingen grunn til å tro at slike retningslinjer vil begrense avkastning, tvert imot viser det seg at bedrifter som tar denne type hensyn gjennomgående har vel så stor avkastning som de som ikke har det.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utforme retningslinjer for Statens Petroleumsfond som sikrer at investeringene i fondet ikke investeres i selskaper som bryter med elementære menneskerettslige, miljømessige og faglige rettigheter."

Dette medlem vil nedenfor vise til hvordan slike kriterier kan utformes:

Innledning

Petroleumsfondet representerer det oppsamlede overskudd av norsk petroleumsvirksomhet. Fondet har vært utsatt for kritikk fordi det har blitt avslørt at det lider av en rekke etiske mangler, primært fordi det ikke inneholder noen kriterier for verken miljøvennlighet eller menneskerettigheter. Kritikken har vært imøtegått fra representanter for Regjeringen med at det er umulig å komme opp med slike kriterier, det vil redusere lønnsomheten og være umulig å styre.

Det finnes flere eksempler på at alle disse motforestillingene er faktisk feil. For det første finnes det flere eksempler på at slike kriterier ikke bare er definert, men også ligger til grunn for investeringsprofiler for flere fond både i Norge og i andre land. For det andre viser det seg at de fond som benytter slike kriterier som grunnlag for sine investeringer ikke gjør det verre enn andre, bare profittstyrte aksjefond, snarere tvert imot. For det tredje er det å evaluere bedrifter og investeringsobjekter etter miljø- og menneskerettighetskriterier en voksende virksomhet for bedrifter og stiftelser som fra før av driver med kvalitetssikring. Det Norske Veritas er et godt eksempel på dette.

Det kan argumenteres med at å begrense investeringer til de bedrifter som opererer med en anstendig miljø- og menneskerettighetsprofil vil begrense antall mulige investeringsobjekter. Dette er innlysende - i det øyeblikket man legger et hvilket som helst krav til grunn reduseres antall mulig investeringsobjekter. Imidlertid er det heller ingen tvil om at det er etisk problematisk for Norge som nasjon at vi både har tjent oss rike på produksjon og salg av et produkt som har skapt det største og vanskeligste miljøproblem verden noensinne har stått overfor, og investerer overskuddet i Union Carbide og andre bedrifter med et frynset etisk rykte.

Det må være et mål at hele fondet er underlagt miljø- og menneskerettigheter innen 3 år.

Praktisk gjennomførelse

En god innvending mot å legge for sterke føringer på hva og hvordan det skal investeres er den praktiske gjennomføringen. Det vil være både upraktisk og dyrt dersom aksjeforvalterne skulle gjennomføre en miljø og menneskerettighetsrevisjon av hver enkelt bedrift man vurderte å investere penger i. De forvalterne Norges Bank bruker har i dag ikke slik kompetanse. Dette er da også påpekt som et av de store hindrene for at petroleumsfondet skal operere med klare verdikriterier. Men dette problemet lar seg i realiteten lett løse, og uten at det behøver å koste forvalteren noe ekstra.

Når Norges Bank plasserer midler hos en forvalter for investeringer på vegne av den norske stat, er det allerede i dag sterke føringer på hvordan det skal investeres. I forskrift av 3. oktober 1997 har Finansdepartementet bl.a fastslått at mellom 30-50 % av midlene skal plasseres i aksjer, at investeringene skal skje i 21 utvalgte land og at fondet ikke skal investere i mer enn 1 % av aksjekapitalen i ett enkelt selskap. Videre har Norges Bank gitt mandater til hver forvalter med klart definerte restriksjoner på hvor stor risiko de kan ta. Innenfor disse begrensninger skal forvalterne søke å oppnå en høyest mulig avkastning på porteføljen. Miljø- og menneskerettighetskrav vil representere en ytterligere begrensning i forvalternes mandater.

Det Norges Bank kan gjøre er å legge et helt konkret krav til forvalterne om å avkreve investeringsobjektene en egenerklæring knyttet til miljø og menneskerettigheter. Egenerklæringen skal inneholde konkrete kriterier og krav, og være en betingelse for at bedriften er interessant for Norges Bank å investere i. Det skal gjøres helt klart at bedriften både kan og vil bli evaluert i forhold til denne egenmeldingen, på en "stikkprøve" basis, og dersom virkeligheten er i strid med erklæringens innhold, vil investeringene bli trukket ut.

Bedrifter som opplyser at de ikke kan oppfylle alle delene av egenerklæringen kan likevel være interessante for investeringer. Poenget er jo ikke bare å belønne etisk forsvarlige bedrifter, men også å oppmuntre til forandringer hos mer kritikkverdige konkurrenter. Realiteten er jo dessuten at mange bedrifter er positive til forandringer, men kanskje bare trenger en kraftig oppfordring. Her kan man gi bedriften en ett års frist til å oppfylle manglene, og hvis de ikke blir rettet opp, trekkes investeringene ut. I slike situasjoner vil det norske petroleumsfondet kunne ha konkrete positive følger på miljø- og menneskerettighetssiden.

Hvilke kriterier bør egenmeldingen inneholde?

Kriteriene er knyttet til miljø- og menneskerettigheter. Det er ikke snakk om ekstreme eller uoppnåelige krav - poenget er å sende helt klare signaler til bedrifter om at det lønner seg å drive miljøvennlig og å ta vare på helt grunnleggende menneskerettigheter. I realiteten er det et krav til bedriftene om å oppføre seg etisk forsvarlig, og å vise at Norge som nasjon ønsker å belønne slik oppførsel. Kriteriene bør dessuten i høyest mulig grad knytte seg til etablerte, internasjonale standarder, slik at det blir mulig for en uavhengig instans å kontrollere bedriftene på like fot.

Dette er noe vanskeligere når det gjelder miljø enn når det gjelder menneskerettigheter. Det er en realitet at det eksisterer en standard som dokumenterer et etisk grunnlag for produksjon av varer og tjenester (SA 8.000), men at en tilsvarende standard ikke finnes for miljøproblemer, særlig ikke av global karakter (drivhuseffekten for eksempel). Imidlertid finnes det en standard som stiller krav til miljøriktig produksjon, ISO 14.000. I tillegg til at sertifisering i henhold til denne standarden gir et viktig signal om bedriften tenker miljø i sin virksomhet, gir det også en mulighet til å evaluere bedriftens virksomhet:

a) Miljøkriterier

Miljøkriteriene bør ha tre elementer ved seg:
1. Bedriften skal ha en miljøstrategi, og at denne skal være tilgjengelig.
2. Bedriften skal være sertifisert i henhold til den internasjonale miljøstandarden ISO 14 000.
3. Bedriften eller noen av dets datterselskaper skal ikke være involvert i noen av de følgende fem aktiviteter:
produksjon, distribusjon og salg av landminer,
kjernekraftindustrien,
produksjon av genmanipulerte produkter som er i strid med genteknologiloven, samt
produksjon av kjøtt med bruk av veksthormoner,
tobakksselskaper, og
rydding av tropisk regnskog.
Man må også kunne kreve at bedriften heller ikke produserer varer som er i konflikt med internasjonale miljøavtaler (som for eksempel karbonfluorkarboner, eller KFK). Alternativt kan man kreve at den retter seg etter internasjonale miljøavtaler. Man kan også vurdere om man skal kreve at bedriften ikke er involvert i paraplyorganisasjoner som aktivt arbeider mot Kyoto-protokollen og tiltak for å redusere utslipp av CO2 (som Global Climate Coalition).

b) Menneskerettigheter

Bedriften må forplikte seg til å holde seg innenfor kravene til den internasjonale standarden SA 8.000. Det må kreves at bedriften ikke har vært dømt for grove overgrep på menneskerettigheter verken på sine ansatte eller andre, og at den ikke befinner seg i konflikt med urbefolkninger i forbindelse med sin virksomhet. Det må videre kreves at bedriften kan erklære at den ikke er involvert i overgrep på menneskerettigheter i henhold til menneskerettighetskonvensjonen, og at den heller ikke driver virksomhet i konflikt med internasjonale menneskerettighetsavtaler.

- Elementer av kriteriene fra SA 8.000:

Forbud mot barnearbeid.
Forbud mot tvangsarbeid.
Standarder for helse og sikkerhet.
Rett til fri organisering.
Ingen diskriminering på bakgrunn av rase, kaste, nasjonal tilhørighet, religion, handikap, kjønn, seksuell legning, fagforeningstilhørighet eller politisk tilknytning.
Forbud mot fysisk avstraffelse og annen mishandling.
Begrensninger i arbeidstid.
Krav om minimumslønn.
Prosedyrer for effektiv ledelse.
 

Oppfølging og etterprøving

Et grunnleggende element i dette systemet er en grundig og uavhengig etterprøving og oppfølging av bedriftens egenmelding. Poenget er at kontroll skal foregå etter stikkprøve-prinsippet, og dermed unngå en stor, tung og dyr vurdering av alle bedrifter petroleumsfondet er investert i.

Kontroll av bedriftene i henhold til kriteriene i egenmeldingen må utføres av en uavhengig instans med erfaring i kvalitetskontroll basert på egenkontroll. Som kjent utføres mye kvalitetskontroll av produksjon ved at bedriften selv er ansvarlig for kontrollen, og så kontrolleres bedriftens systemer ved stikkprøver av en uavhengig instans, som for eksempel Det Norske Veritas. DnV er akkreditert av Council of Economic Priorities (CEP) til å foreta SA 8.000 revisjoner. Tilsvarende ekspertise finnes for revisjoner av ISO 14.000 og andre miljøkriterier.

Poenget med kontrollen er å etterprøve bedriftens egenerklæring, og å følge opp eventuelle mangler fra tidligere inspeksjoner.

Det må utarbeides regler for brudd på kriteriene. Det kan være at det fornuftigste er å gi bedriften en viss periode (for eksempel et år) på å rydde opp - dersom dette ikke skjer vil man trekke investeringene tilbake.

Dette medlem viser til de konkrete endringene i forvaltningen av fondet som Regjeringen foreslår. Dette medlem vil subsidiært støtte disse.