(Kronikken sto på trykk i avisa Klassekampen 09.08.12)

I landet Kaos skrev de små bjørnene menneskenes historie. Det var heroiske epos om den hvite manns byrde og flid, gudfryktighet og stolt krigshistorie. Men virkeligheten viste seg å romme kjettere som nektet å la seg kue av systematisk undertrykking og vold. Det var i 1973 den siste boken i det som blir trilogien Bestialitetens historie  publiseres, hvor Jens Bjørneboes hovedperson, en rettstjener, går systematisk til verks, gjennom sine såkalte protokoller, for å avsløre verdens egentlige vesen. De små bjørnene lever nærmest i en tilstand av våken bevisstløshet. Det er derfor rettstjeneren jobber så intenst med sine protokoller, sine bøker, viet ulike skyggesider av menneskehistorien, for å korrigere verdensbildet. Og for å bygge en ny visjon.

Det var også ambisjonen til den FN-oppnevnte Brundtland-kommisjonen, som i år feirer 25 års jubileum for den rapporten og boken som forandret språkbruken vår, men ikke vanene våre. Noen håpet at årets store Rio-konferanse, Rio+20, skulle være med på å korrigere verdensbildet vårt, og gi grobunnen for en ny visjon, gjennom begrepet ’grønn økonomi’. Men resultatet ble magert.

Hadde derfor Bjørneboe levd i dag, er min påstand at han ville ha skrevet en ny ”protokoll”, som sitt bidrag til de tankeprosesser vi trenger som globalt fellesskap, og han ville ha kalt den Fornektelsens historie. Dette ville være sagaen om menneskeskapte klimaendringer. Og i sann bjørneboesk ånd, ville forfatteren ha pekt på at mens den gamle verdens målestokk på nasjoners storhet var antall frelste for Gud, ved landnåm, via Kirken, er det nyes målestokk økt BNP, ved vekst, via markedet.

Det er nemlig størrelsen det kommer an på. En nasjon uten potens er en nasjon med minkende BNP. Behovet for økonomisk viagra er påtrengende. For de mest vitale nasjonene innenfor ’Premier League of Nations’, blir det å falle utenfor de 20 rikeste, som et nedrykk å betrakte. Derfor venter vi alle spente på veksttallene, hvert kvartal. Og det er deilige ritualer; med kommentariatets kjente, kjære og kjølige analyser. Og opposisjonspolitikeres pirrende piskeslag.

Denne fetisjeringen av et objekt; økonomien vår, BNP’et vårt, er tidens mantra. Det er nesten religiøst i tonen på metanivå, akkumulert i form av materielle gjenstander og forbruk på personlig nivå. Vi skaper paradis på jord, og penger er det globale glidemiddelet. Å sette spørsmålstegn ved verdipremisset eller målsettingen bak dette verdensbildet er nesten ensbetydende med å være bakstreversk, umoderne og med ønske om å returnere til et liv i steinalderen. Og de rike 10 prosentene av klodens borgere synes å ikke å plages nevneverdig av blygsel i sine bestrebelser for å få tilgang til enda mer, minst tilslørt er dette i USA gjennom Tea Party-bevegelsen. Og de bryr seg lite om protestbevegelsen Occupy Wall Street. ”Hvem bryr seg en dritt om imbesiler”, som milliardær Berndard Marcus så poetisk har uttykt det. 

Også vi i Norge hegner om vår ”way of life”. LO leder Roar Flåten ba oss i desember 2011 om å gå ut og handle en julegave ekstra, for å gi vårt bidrag til økonomien, for å opprettholde veksten. Og noen samfunnsøkonomer er også klare i sin konklusjon om hvorvidt vi skal velge klima slik vi nå kjenner det, eller fortsatt økonomisk vekt (med klimaendringer som del av kostnaden). I en artikkel kalt ”Klimasirkuset i Durban” på nettstedet E 24 skriver Professor ved Institutt for Samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole Rögnvaldur Hannesson:

”Det sier seg selv at å kutte disse utslippene med 80 prosent ville endre vår levestandard og livsstil til det ugjenkjennelige. Det store flertall av mennesker i den rike verden ville aldri finne seg i noe slikt, og de demokratisk valgte regjeringer som prøvde å få det til ville bli satt på døren.”

Men samtidig som disse ”små bjørnene”, for å holde oss til Bjørneboes termer, i desember 2011 foreleste ’løp og kjøp” og ”jeg velger meg økonomien”, hadde verden allerede forbrukt mer av klodens biokapasitet enn den klarer å reprodusere,. Dette fenomenet er omtalt som årets økologiske gjeldsdag, som har blitt mer et fenomen enn en tilfeldig hendelse. I 2011 ble den satt til å være den 27.september.

Denne dagen har kommet tidligere og tidligere siden” ideologienes død” etter 1989 – da markedet ble den nye store globale motoren for alle utviklingsbestrebelser. Generelt har det blitt slappere fiskale regler, økt vekt på aksjemarkeder og fri verdenshandel. Men også økt vekst. Slik verden også økte sin vekst betraktelig da sølvet fosset til Spania fra Potosì.

Og det er nettopp denne higen etter økonomisk vekst som hindrer konsensus rundt både realiteten i global oppvarming, og i alle fall rundt virkemidler for å bekjempe denne. Vi har hatt flere miljøprotokoller, som bøkene skrevet av Rachel Carson, Arne Næss og Erik Damman. Det disse ”protokollene” gjorde var å sette et stort spørsmålstegn ved vestens inngrodde ide om at jordens ressurser er uutømmelige og at vi mennesker har retten på vår side i å utnytte dem. Akkurat som Bjørneboes bloddryppende beskrivelser av hvordan Pizarro og Cortéz i sin tid frelste villmenn i Latin-Amerika fra seg selv og sin hedningedom, mens de samtidig tømte landet for ressurser. ”With God on their side”, som en annen protokollør har sagt det, med musikk til.

Noen ganger kommer bruddstykker av sannhet og klokskap til oss i form av historier fra konsumsamfunnets høyborg, Hollywood, som også er verdens beste fortellerfabrikk. I beretningen om roboten Wall- e (Walt Disney Pictures 2008); får vi innsikt i fremtidens dystopiske jord, uten vegetasjon, med berg på berg med søppel, og en halvødelagt robot, med menneskelige følelser for organisk liv. Ute i verdensrommet, derimot, finner vi en Disney-variant av Aldous Huxleys bok Brave New World (1932), i form av flygende romstasjoner hvor borgernes lystfølelser belønnes kontinuerlig, slik at kritiske spørsmål blir uaktuelle. (I denne barnevennlige versjonen er fri sex og lyst utelatt, i motsetning til Huxley’s bok). Enden på historien er at en grønn plante overlever, Wall-e har tatt vare på den, menneskene våkner fra sin dvale og adskillelsen fra moder jord, tar kontroll over systemet og vender tilbake for å dyrke jorda igjen.

En dypfølt angst for separasjon fra det naturlige miljøet vårt var for øvrig en av flere drivkrefter som fyrte Tolkien i hans beskrivelser av det døde Mordor, av entenes kamp for overlevelse som urtrær og et besjelet univers.  Det er selvsagt langt dit, selv om vi finner grupper, som National Space Society, som har som visjon “People living and working in thriving communities beyond earth”. Foreløpig er kanskje en mer jordnær miniversjon av Brave New World nærmere oss, med umiddelbar lystbelønning, med orgasmetrening for ungdom på tv, shopping malls som nærmeste nabo integrert i store boligkompleks og skibakker innendørs i Abu Dabi.

Men forskning viser at det er ingen sammenheng over et visst nivå mellom økt BNP og lykke. Mao om vi utsetter en dobling av inntekten vår fra f.eks 2050 til 2060 har det lite å si for lykken. (men ville ha mye å si for om vi klarer å holde CO2 nivået i atmosfæren på 450 ppm i stedet for 550 ppm). Ergo, om vekst bare berøres i liten grad ved tiltak for å begrense utslippene våre, og vekst i rike land har liten ringvirkning på folks lykkefølelse, hva er da problemet?

Da er vi tilbake til utgangspunktet vårt; fetisjeringen av vekst i seg selv. Men bortsett fra KrF og deres Verdikommisjon for noen år siden, er det få rikspolitikere som ønsker å problematiser veksten, og slike tema drukner uansett i den dagligdagse politiske kampen.

Markedsføringskreativitet har erstattet produksjonseffektivitet som avgjørende for selskaper; masseproduksjon er erstattet av differensiering, og det gjennom en enorm lekenhet og kreativitet. Gammeldags storytelling er nå innbakt del av markedsføring, men med utrolig mange nyskapende tekniske hjelpemidler. Tidligere var pris avgjørende i produksjonen, i dag brukes innsatsvarer mer for å gi varen et ’pre’  - en kvalitet andre ikke har, en identitet, og denne identitetsmarkøren kan for noen produkter koste mer enn selve produktet som sådant, og er noe som ikke gir mer brukerverdi. Et par joggesko til 1400 kroner som koster 120 kroner å produsere i Kina, vil bruke et stort mellomlegg som betaling til Usain Bolt og andre, pluss sponsing av events hvor skoen promoteres. Marketing, inkludert annonsering, var en underordnet del i produksjonssamfunnet, i dagens forbrukssamfunn er marketingavdelingen den dominerende. Annonsering har for lengst sluttet å markedsføre bruksverdien til en gjenstand og bygger heller symbolske assosiasjoner mellom produktet og de psykologiske holdingene og preferansene til den potensielle forbruker.

Annonseringsindustrien skal avdekke lag for lag de komplekse sett av følelser som kan bli assosiert med spesifikke produkter og designe markedskampanjer for å appellere til disse følelsene. Tusener av samfunnets mest kreative sjeler bruker nå livet sitt til å hjelpe globale korporasjoner med å overtale folk til å kjøpe mer av deres brand av biler, såper, eller løpesko på bekostning av et annet selskap som selger de samme produktene, men med annen ’emballering’. Det er bortimot umulig i dag å kjøpe noe som helst produkt som ikke er ”emballert” med noen identifikasjonssymboler.

Vi er derfor mer redd for endring i forbruk og livsstil, enn for klimaendringer. Kampen mot klimaendringer blir i så fall en kamp mot det vi er. Det interessante og det foruroligende er hvor fort vi mennesker ser ut til å internalisere forbrukssamfunnets indre logikk. Vi blir ofre for det George Monibot kaller ’hjernesuging’. Hvor blir da kraften til å skape visjoner og veikart for bærekraftig endring?

2012 var året da Norge fikk sin lenge bebudede klimamelding. Om den blir del av Fornektelsens historie, vil tiden vise. Uansett hadde det vært fint med en arvtager etter Bjørneboe, som kunne føre protokollarbeidet videre?