(Kronikken sto på trykk i Dagbladet 08.08.12)

I USA ser vi nå den verste tørken på over 50 år. Statene som produserer mesteparten av USAs mais er hardt rammet. Landet står for 40 % av den globale produksjonen av mais. Gjennom internasjonale handelsregler har mange land som tidligere produserte mais, blitt tvunget ut av markedet. De importerer nå amerikansk mais i stedet. Og blir ergo ofre for tørken i USA. Et tilleggsproblem i et matsikkerhetsperspektiv er at over 40 % av den amerikanske maisen ikke brukes som menneskefor, men går direkte inn som drivstoff, i form av etanol. Kjøpesterke amerikanske SUV – kjørere tar mer eller mindre maten ut av munnen på folk.

Samtidig ser vi et lappeteppe av massive flommer mange steder og tørke r i andre områder av verden, også der en betydelig del av maten produseres. I India er seks millioner på flukt fra hjemmene sine pga kraftig regnvær og store oversvømmelser.

Vi kan ikke slå fast kategorisk at sommerens ekstremvær med tørke eller flom skyldes globale klimaendringer, men forskere antyder at det er slik. Uansett fastslår FNs klimapanel at denne typen ekstremvær vil bli mer vanlig i framtida. En ustabil matproduksjon med store svingninger i matprisene vil være blant de første alvorlige konsekvensene av klimaendringene.

Tørken vi nå ser i USAs kornbelte, kommer på toppen av den store kontinuerlige matkrisen vi lever med hver dag, med over 1 milliard fattige som er kronisk underernærte. Den internasjonale økonomien klarer per i dag ikke å sikre nok mat til alle verdens innbyggere, selv om det produseres mer enn nok mat til å fø alle.

Matprisene følger ikke bare vekst og fall i produksjonen av hvert enkelt kornslag. Internasjonal handel med mat betyr på den ene siden at land som mister avlinger til naturkatastrofer eller tørke kan importere mat. Men når mat behandles som hvilken som helst annen vare blir den samtidig sårbar: Handel med såkalte futures åpner for spekulasjon på råvarebørsene, bruk av mais til biodiesel knytter matprisene til bensinprisene, høye hvetepriser kan trekke opp prisene på mais eller ris.

Usikkerheten rundt fremtidig matproduksjon viser tydelig at det er et sterkt behov for en reell satsing på landbruket over hele verden. I motsetning til mange som ønsker satsing på industrielt eller høyteknologisk landbruk, eller mat til etanol og drivstoff, må satsingen først og fremst komme blant verdens mange småbønder. Et flertall av de sultende er selv knyttet til landbruk, og det er i denne sektoren mulighetene for vekst er størst. Det er en billig investering og effekten vil bli stor ved å satse på verdens 3 milliarder småbønder.