Etterkrigstidens "bistandsæra" er på hell og verden endrer seg. Direktør Frans van den Boom i NCDO (Den nasjonale komitéen for internasjonalt samarbeid og bærekraftig utvikling) i Nederland forklarte endringene slik da NCDO i februar markerte 40 års virksomhet (les mer her):

"Den gamle paradigmet var enkelt: vi er rike, de er fattige, så vi må hjelpe dem. Det nye paradigmet er mer komplisert: deres rikdom øker, de tar over våre bedrifter og arbeidsplasser og de ​​forventer at vi skal gi større økonomiske bidrag for å håndtere presserende globale problemer."

Selv om oppslutningen om bistandsbevilgningene er betydelig både i Norge og EU (les mer her) opplever Nederland og mange andre tradisjonelle "giverland" at det har blitt stadig vanskeligere å appellere til skattebetalernes "givervilje" for å opprettholde oppslutningen om bistandsbevilgningene og utviklingspolitikken. Etter å ha vært i tenkeboksen noen år har Nederland og NCDO nå lagt om kursen. Den nye tilnærmingen er forklart i rapporten "Global citizens - from global support to active participation" (last ned her): som globale borgere har vi alle "delt ansvar for å løse globale spørsmål". Spørsmålet er hvordan? Debatten om dét går også blant norske bistandsorganisasjoner og andre engasjert i internasjonale utviklingsspørsmål.

- Blir dere med på å flytte fokus fra konsekvensene av fattigdom, over til årsakene? Det var utfordringen fra forfatteren av "Mat er makt", Kaare M. Bilden, til Norad og bistandsorganisasjonene sist sommer (les mer her). En lignende debatt (se utdrag i høyremargen) har den siste tiden gått i Dagsavisen, etter at Sindre Stranden Tollefsen i Kirkens Nødhjelp i mars rettet kritikk mot bistandsorganisasjonene (les mer her):

"Ser bistandsbransjen rekkevidden av bildet som konstrueres av fattige land? Fokuset på enkeltindividet opprettholder myter på 
en måte som gjør oss paralyserte på andre utviklingsområder."

Vår nye utviklingsminister Heikki Holmås (SV) har ikke gått inn i den pågående debatten, men varslet tidlig et særlig engasjement på feltet. I et intervju med Bistandsaktuelt kort etter utnevnelsen sa han bl.a. (les mer her):

"Forutsetningene for at vi skal opprettholde oppslutningen om å gi så mye i bistand som vi gjør, er at troen på bistand er godt forankret i den norske befolkningen. Jeg mener vi må ta utviklingspolitikken hjem, vi må i enda større grad forankre utviklingspolitikken i det norske folk, og der har jeg lyst til å gjøre en jobb."

- Nordmenn flest kan bidra med mer enn å slutte opp om regjeringens bistandspolitikk, mente Ragnhild Olaussen i Vennskap Nord/Sør i et innlegg i Dagsavisen (nye meninger). Hun hadde innspill til statsråden og følgende spørsmål (les mer her):

"Hva mener Heikki Holmås med folkelig engasjement?"

- Olaussen har helt rett i at folkelig engasjement ikke bare betyr at vi vil ha støtte til vår egen politikk, svarte Holmås sist uke og utdypet det slik (les mer her):

"Det handler om å oppmuntre til diskusjoner, få fram resultatene av det arbeidet vi gjør i dag, og hvorfor innsatsen for utvikling i fattige land også har betydning for oss her i Norge."

Kanskje bør han heller begynne med å spørre: Hva kreves av globale borgere i dagens verden? Det er et spørsmål stadig flere innenfor internasjonalt utviklingssamarbeid, såvel som utdanningssektoren, nå søker svar på i bl.a. Nederland og Finland.

Fra oppslutning til aktiv deltakelse fra globale borgere

Nederland har i mange tiår vært et foregangsland i Europa i arbeidet med "å skape oppslutning om utviklingssamarbeidet". Omleggingen nå blir betegnet som et "vendepunkt" og forklart slik i innledningen til heftet "Global Citizenship - from public support to active participation" fra NCDO (last ned her):

"... vektleggingen skifter fra å sikre oppslutning om utviklingssamarbeidet i opinionen til å definere sammenhengen mellom internasjonale utviklingstrekk og - globalt - borgerskap."

Når Holmås i sitt svar til Olaussen i Dagsavisen (nye meninger) sist uke peker på utviklingssamarbeidets "betydning for oss her i Norge" gjenspeiler det internasjonale utviklingstrekk som også trekkes fram i rapporten fra NCDO:

"I dagens debatt om internasjonalt samarbeid har fokuset skiftet fra 'problemer og utfordringer der' til 'problemer og utfordringer her og der". Det omfatter saker som fattigdom, bærekraftig og rettferdig vekst, tilgjengelighet og tilgang til vann, mat, energi, utdanning og helsetjenester og truslene mot miljøet og det biologiske mangfoldet. Det er en økende erkjennelse av at det å løse disse store problemstillingene er et felles globalt ansvar."

Forskjellen ligger i at Holmås snakker om "oppslutning" og "folkelig forankring", mens Nederland og NCDO nå fokuserer på "aktiv deltakelse" som "globale borgere". Hva denne aktive deltakelsen skal bestå i er viktig spørsmål, der NCDO foreløpig har landet på følgende:

"Den globale dimensjonen av borgerskap kommer til uttrykk i atferd som støtter opp under prinsippene om gjensidig avhengighet i verden, likestilling blant menneskene og delt ansvar for å løse globale saker."

Vår atferd som enkeltmennesker er ikke uten betydning, slik Carin Leffler i Framtiden i våre hender (FIVH) peker på i et innlegg i Dagsavisen denne uka (les mer her):

"I takt med økende globalisering av arbeidslivet, og fravær av overnasjonale lover til beskyttelse av arbeidere, øker behovet for internasjonal solidaritet. Enten du vil definere deg som forbruker, fagorganisert, student, ansatt, arbeidsledig eller selvstendig næringsdrivende: det er bruk for ditt engasjement!"

Om fokuset på "atferd" likevel vil føre til individualisering av det globale ansvaret i form av overdreven vekt på enkeltmenneskers livsstil og forbruksvaner - til fortrengsel for fokus på regjeringers og det internasjonale samfunnets politikk - gjenstår å se. Debatten om hva slags atferd og kompetanse som kreves av globale borgere bør derfor kanskje følge med på den debatten Stranden Tollefsen foreløpig avsluttet slik i Dagsavisen (nye meninger) sist måned (les mer her):

"Mange oppfatter bistandsorganisasjonene som like. Vi tror tiden er inne for å vise fram ulikhetene, slik at folk kan ta et kvalifisert valg. Det handler om hvordan vi portretterer andre mennesker. Og disse portrettene henger sammen med løsningene. Istedenfor hjelpeløshet kunne vi snudd bildet på hodet. Hvis vi endrer de politiske spillereglene for verdenshandelen, får kontroll på norsk våpeneksport, kutter skattesnyteri i fattige land og reduserer norske klimautslipp kan verden se annerledes ut. Mennesker i fattige land går da fra passive mottakere av hjelp til handelspartnere, ingeniører for fornybar energi og partnere for fred."

- Globaliseringens tidsalder trenger en ny kanon for politisk tenkning, skrev Kjetil Jacobsen i forordet til boka "Verdensborgerskapet idehistorie" for noen år siden (les mer her), mens tidligere utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson (KrF) sa det slik i et foredrag om "utdanning for den globale borger" på Høgskolen i Østfold i 2004 (les mer her):

"En global borger tar ansvar for verdenssamfunnet. Bli det. Gjør det."

NCDOs "vendepunkt" er et skritt på veien for å møte de utfordringene Heikki Holmås, bistandsorganisasjonene og sivilsamfunnet forøvrig står ovenfor. Imidlertid er utfordringen om mulig enda større for utdanningssektoren.

Finland og utdanning for globale borgere

- Se til Finland! var slagordet blant skolefolk og politikere etter at den internasjonale, komparative skoleundersøkelsen Pisa viste at finske elever gjør det best i verden. Sist høst arrangerte Pisa-vinner Finland et internasjonalt symposium om læreplanutvikling med fokus på kompetanse for globale borgere (les mer her). Symposiet ble arrangert av Det finske nasjonale utdanningsstyret i samarbeid med finsk UD, GENE (Global Education Network Europe) og det finsk-svenske kultursenteret Espoo-Hanasaari. Rapporten og konklusjonene fra symposiet lanseres i disse dager og konklusjonene åpner slik (last ned her):

1. Utdanning må legge global læring (Global education) i hjertet av læringen, hvis det skal bli vurdert som kvalitetsutdanning.
2. Global læring har en avgjørende rolle å spille i styrkingen av alle nasjonale utdanningssystemer, i læreplanutvikling, lærerutdanning, forbedring av skolens praksis og læringskultur og utvikling av pedagogiske landskap.

Når vår nye utviklingsminister nå vil "ta utviklingspolitikken hjem" kan det kanskje være verdt å også tenke utdanning og låne øre til Finland?

FN og utdanning for bærekraftig utvikling

Det kan være at Norge bør låne øre til konklusjonene fra symposiet i Finland også i forbindelse med utdanning for bærekraftig utvikling.

Bærekraftig utvikling sto høyt på dagsorden i Norge i kjølvannet av rapporten fra Verdenskommisjonen for jordas miljø og utvikling (Brundtland-kommisjonen), som for 25 år siden så behov for omfattende samfunnsmessige endringer og nødvendigheten av holdningsendringer som grunnlag for handling:

"Skal man lykkes i å endre menneskenes holdninger, slik vi tar til orde for, må det gjennomføres en omfattende kampanje som gjennom informasjon og opplæring engasjerer store folkegrupper. En slik kampanje må begynne nå for å legge grunnlaget for bærekraftig framgang for menneskeheten."

Likevel, da FNs utdanningstiår for bærekraftig utvikling ble lansert i 2005 sto ikke oppfølgingen høyt på dagsorden i Norge (les mer her). I statsbudsjettet for 2010 for Kunnskapsdepartementet ble tiåret kort omtalt i kapittelet om miljø, der det bl.a. sto (les mer her):

"Noreg vil framleis ta aktiv del i utdanningstiåret for berekraftig utvikling utover 2010, og Utdanningsdirektoratet vil få ansvaret for å revidere strategien i samarbeid med departementet."

Noen revidert versjon av den norske strategien for oppfølging foreligger fortsatt ikke, men i utkastet til slutterklæring (The Future we want) fra Rio+20-konferansen i juni tas det sikte på en videre oppfølging av tiåret (les mer her):

"Vi er enige om å fremme utdanning for bærekraftig utvikling utover slutten av FNs utdanningstiår for utvikling i 2014, for å utdanne en ny generasjon av studenter i verdiene, viktige disipliner og holistiske, tverrfaglige tilnærminger som er nødvendige for å fremme bærekraftig utvikling."

Kanskje bør utviklingsminister Holmås ta en prat med sine regjeringskolleger i Miljøverndepartementet og Kunnskapsdepartementet for sammen å utvikle en samstemt politikk for utdanning av globale borgere for bærekraftig utvikling? 

Aktuelle lenker:

• Global citizenship - from public support to active participation, ny rapport fra NCDO (Nederland)
• The Espoo-Hanasaari Conclusions, konklusjonene fra et internasjonalt symposium om læreplanutvikling i Finland i oktober 2011
• Norad 50 år, utviklingsminister Heikki Holmås' tale på Litteraturhuset 11.04.12
  Diskusjonen om bruk av bistandspengene er viktig. Men det er også behov for økt forståelse om hvorfor utviklingspolitisk innsats har direkte betydning for nordmenn.
• Ønsker mer engasjerte nordmenn, Bistandsaktuelt 11.04.12
  Hver nordmann gir 5500 kroner i bistand. Likevel ønsker utviklingsminister Heikki Holmås et større folkelig bistandsengasjement. Totalt har Norge gitt nærmere fire hundre milliarder kroner i bistand de siste 50 årene.
• Lener seg på embetsverket, Bistandsaktuelt 30.03.12
  Forutsetningene for at vi skal opprettholde oppslutningen om å gi så mye i bistand som vi gjør, er at troen på bistand er godt forankret i den norske befolkningen. Jeg mener vi må ta utviklingspolitikken hjem, vi må i enda større grad forankre utviklingspolitikken i det norske folk, og der har jeg lyst til å gjøre en jobb.
• Utdanning for den gloable borger, tale av daværende utviklingsminister Hilde Frafjor Johnson på Høgskolen i Østfold i 2004
• European network for global learning (egen nettside)

Medieklipp og -debatt:

• Pedagogikk for de rike, debatt av Brita Puthi i Dagsavisen (nye meninger) 04.05.12
  I folkehøgskolen ønsker vi å danne globale medborgere gjennom å lære ved å gjøre. Det gjør vi blant annet gjennom «Pedagogikk for de Rike» (PfR) hvor elever og ansatte utfordres i forhold til kunnskap, handlinger og holdninger om nord/sør-problematikk. Vi mener at dette er, som utviklingsministeren sier, «å ta utviklingspolitikken hjem».
• En grønnere og mer rettferdig verden, debatt av Heikki Holmås i Dagsavisen (nye meninger) 27.04.12
  Det er kjempebra at det finnes mange engasjerte nordmenn der ute som jobber for å gjøre verden til et bedre sted. Jeg vet det, jeg treffer dem når jeg reiser rundt i Norge. Jeg vil derfor takke Vennskap Nord/Sør og Ragnhild Olaussen for et viktig og godt innlegg i Dagsavisen mandag 23. april. Slike vil vi se flere av!
• Slik skaper du folkelig engasjement, Holmås, debatt av Ragnhild Olaussen (VNS) i Dagsavisen (nye meninger) 23.04.12
  Utviklingsministeren vil «ta utviklingspolitikken hjem» og gi den folkelig forankring. Det er klokt. Men hva mener Heikki Holmås med folkelig engasjement? Nordmenn flest kan bidra med mer enn å slutte opp om regjeringens bistandspolitikk. Mye mer.
• Fattigdom og følelser, debatt av Sindre Stranden Tollefsen (Kirkens Nødhjelp) i Dagsavisen (nye meninger) 03.04.12
  Må vi presentere enkeltindivider som hjelpeløse?
• Elendighet og lidelse?, debatt av Eva Bratholm (Norad) i Dagsavisen (nye meninger) 03.04.12
  Mitt inntrykk er at mange av bistandsorganisasjonene nå fokuserer mye mer på muligheter enn på lidelse og medynk.
• Mer humor i kampen mot fattigdom, debatt av Sindre Olav Edland-Gryt (SAIH) i Dagsavisen (nye meninger) 30.03.12
  En viss type fattigdomsbilder blir overeksponert i kommunikasjonen fra organisasjonene, og dette har uheldige konsekvenser.
• Kritikk på autopilot, debatt av Kåre Eriksen (Digni) i Dagsavisen (nye meninger) 26.03.12
  Det finnes enkelte naturlover; som at sommer følger vinter, at favorittlaget Tottenham kollapser når det gjelder som mest og at Sindre Stranden Tollefsen i Kirkens Nødhjelp kritiserer fadderorganisasjonene for å drive følelsesbasert kommunikasjon, som skaper uheldige bilder av fattige land.
• Uriktig om bistand - Svar til Tollefsen, debatt av Ragnhild Fjeldheim i Dagsavisen (nye meninger) 24.03.12
  Kampen mot fattigdom og for utvikling må kjempes både av de fattige selv og av de rike. Det må kjempes innenfra og utenfra, ovenfra og nedenfra og på flere områder.
• Tollefsen bommer på kritikken, debatt av Per Kristian Sbertoli og Jørn Johansen (Plan Norge) i Dagsavisen (nye meninger) 23.03.12
  Sannheten er at vår opplevelse av rettferdighet og reaksjon på urettferdighet først og fremst dannes i møtet 
med enkeltmennesker.
• Kommersialisering av bistanden, kommentar av Sindre Stranden Tollefsen (Kirkens Nødhjelp) i Dagsavisen (nye meninger) 21.03.12
  Ser bistandsbransjen rekkevidden av bildet som konstrueres av fattige land? Fokuset på enkeltindividet opprettholder myter på 
en måte som gjør oss paralyserte på andre utviklingsområder.

Medieklipp og -debatt om verdensborgerskap i 2009/10:

• En annen idéhistorie, Ny Tid 07.01.10
  Kjetil Jakobsens bok Verdensborgerskapets idéhistorie er et solid forsøk på å forandre et eurosentrisk fagfelt. Han mener vi må gå i rette med vår rådende forståelse av hva politisk tenkning er.
• Hevet over verden, Morgenbladet 04.12.09
  Idéhistoriker Kjetil Jakobsen leverte en bredside mot norsk globaliseringsvegring under Morgenbladet-samtalen på Litteraturhuset sist fredag. Han er aktuell med boken Verdensborgerskapets idéhistorie, og synes det er påfallende at kosmopolitismen står så mye svakere her enn ellers i Europa.
• Verdensborgeren, NRK Dagsnytt (NRK P2) 14.12.09
  Intervju med Kjetil Jakobsen.
• Verdensborgere, forén dere, kommentar av Long Litt Woon i Aftenposten 28.11.09
  Med boken Verdensborgerskapets idéhistorie forsøker Kjetil Jakobsen å relansere ideen om verdensborgerskap nå som et svar på globaliseringens utfordringer.
• Du vide verden, Morgenbladet 03.02.06
  Vi dannes til høyrepopulister allerede i småskolen. Peter Kemp har heldigvis funnet en motgift: kosmopolitismen.