(Kommentaren sto på trykk i avisa Nationen 20.03.12)

Det foregår nå en solid innsats både fra regjeringer, næringsliv og sivilsamfunn verden over for å gi innspill til det som kalles Zero Draft, et dokument som til slutt vil vedtas i Rio i sommer, 20 år etter det første store møtet i 1992. Foreløpig er dokumentet svakt og lite forpliktende, slik det gjerne er i slike prosesser. Mange hensyn skal tas. Rapporten fra FNs bærekraftspanel, hvor Gro sitter som en av 22 personer, og som består av en rekke prominente nåværende og tidligere politikere, står mye friere.

Men det Gro og hennes medforfattere ikke får frem er at vår felles krise er en varslet krise. Og Gros eget Arbeideparti, og fedreland, er del av krisen.  Det til enhver tid sittende regjeringsparti i Norge underkaster seg nåtidens lønnsomhetsparadigme: Vi tømmer kloden for ressursene den gir oss, og i Norge gjør vi det til og med mer effektivt og mer skånsomt enn andre. Inntil nylig var vi til og med verdensledende på CO2-utslipp fra våre egne oljebrønner, men nå har visstnok Saudi-Arabia gått foran oss. Vi skal også bli verdensledende i forhold til laveste CO2- utslipp fra canadisk tjæresand i forhold til andre. Og for ikke å glemme fra amerikansk skifergass. Samtidig som våre nasjonale CO2-utslipp likevel øker.

Samtidig vil vårt samlede private forbruk også øke i perioden vi nå er inne i; I følge Norges Bank snakker vi om 15 prosent fra 2010 til 2014. Denne forbruksveksten, som selvsagt ikke er unik for vårt land, kveler langsomt, men sikkert, naturmangfoldet rundt oss.

Men det gamle verdenssynet, som også Gro er del av, får nå konkurranse fra et dypere økologisk syn på oss selv som grunnleggende del av naturen. Denne er koblet opp mot sosiale protestbevegelser som Occupy Wall Street. Flere og flere ser nytten av et biosfære-perspektiv, hvor geokjemiske og biologiske prosesser utgjør et hele, som gjensidig påvirker hverandre.

Den økonomiske aktiviteten vi til enhver tid utøver påvirker denne balansen. Det er derfor et begrep som Grønn Økonomi er spennende. Det er del av det som skal debatteres i Rio. Det vil innebære at naturkapitalen blir integrert inn den økonomiske analysen og beslutningsprosessen. Det vil i så fall potensielt snu opp og ned på hva som i dag er dyrt og hva som er billig. Det skal modige politikere til for å fronte det. I praksis vil grønn økonomi også bety at nesten all energi må komme fra fornybare kilder.

Men utviklingslandene er skeptiske. De er redde for at det vi fikk til i Rio i 1992, hvor begrepet ’bærekraftig utvikling’ omfattet både sosiale, økonomiske og miljøutfordringer, blir kastet på båten. Men fylles begrepet grønn økonomi med et innhold som likner bærekraftig utvikling, vil det også tilsi en omfordeling av ressurser og en mer rettferdig fordeling av verdiskapningen. Det betyr også kroken på døren for bankeres og børsers muligheter til å spekulere.

Dette mer radikale budskapet er glemt av Gro og resten av bærekraftspanelet.