- En våken og interessert opinion

Røttene til Norads ordning for økonomisk støtte til frivillige organisasjoners opplysningsarbeid kan føres tilbake til Norges store engasjement for FN og bistand til fattige land etter 2. verdenskrig og det folkelige engasjementet for u-hjelp som vokste fram tidlig på 1950-tallet (les mer her), spesielt i forbindelse med innsamling til "Fondet for hjelp til underutviklede land", mer kjent som "Indiahjelpen" (les mer her).

Indiahjelpen ble drevet fram av ulike motiver, som (les mer her):

• Fredsvilje og idealisme
• Kald krig og kommunistfrykt
• Partitaktikk (striden mellom høyre- og venstresiden i Ap)

Selv om det kunne være strid om motiver, målsettinger og hvordan u-hjelpen burde drives på best mulig måte, så var det kanskje striden om bevilgningene og størrelsen på disse som ofte engasjerte mest.

Diskusjonen om størrelsen på bistandsbevilgningene førte til at det i 1962, samme år som Norsk utviklingshjelp (Norads forløper) ble opprettet (les mer her), ble innført en særskatt til utviklingshjelp på 0,25%, spesielt avmerket på skatteseddelen. Skatten var omstridt, vakte oppsikt i OECD og FN og ble særlig møtt med sterkt motvilje på ytterste høyrefløy i Norge. Da Anders Lange i 1973 stiftet "Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlig inngrep" gjorde han kampen mot den såkalte "negerskatten" til en sentral sak (les mer her). Særskatten ble avviklet i 1975, men striden om bevilgningene - og ønsket om folkelig forståelse og oppslutning om disse - fortsatte og var en viktig årsak til oppbyggingen av Norads informasjonssamarbeid med de frivillige organisasjonene. Dette ble trukket fram allerede i Stortingsmelding nr. 23 (1961-62).

- Det er et gledelig trekk ved utviklingen at en rekke private organisasjoner engasjerer seg aktivt i hjelpevirksomhet overfor utviklingslandene, sto det i meldingen, som bl.a. utdypet det slik:

"Disse organisasjonene kan også bidra til å stimulere interessen og forståelsen for utviklingslandenes problemer. Det er overmåte viktig at man i dette arbeidet har en våken og interessert opinion bak seg."

Etterhvert som bevilgningene til u-hjelp over statsbudsjettet økte, så økte også politikernes vektlegging av at bevilgningene måtte ha støtte i folket. For å få innsikt i befolkningens syn på utviklingshjelpen startet Norad i 1972 et samarbeid med Statistisk sentralebyrå (SSB). SSBs undersøkelse av "Holdninger til norsk bistand" viste i 1972 at hele syv av ti var positive til at Norge ga bistand til utviklingsland i Afrika, Asia og Latin-Amerika og disse undersøkelsene blir fortsatt gjennomført med jevne mellomrom (les mer her).

Da Stortingets utenrikskomite i februar 1973 skulle drøfte regjeringens stortingsmelding "Om enkelte hovedspørsmål vedrørende Norges samarbeide med utviklingslandene" ble en ny meningsmåling, gjennomført av Gallup, lagt fram noen dager i forveien. Den viste at hele 61% av de spurte mente at bevilgningene til u-hjelp var for høye. Dette førte til at det i debatten om meldingen var mye fokus på opinionen og opplysningsarbeidet (les utdrag fra debatten her). Komitéleder Tor Oftedal (Ap), sa i sitt innlegg bl.a.:

"Selv om det kan bringes inn aldri så mange modifiserende momenter ved vurdering av galluptallene fra november, tror jeg vi bør erkjenne at norsk opinion nok ikke helt er på bølgelengde med den holdning til u-hjelpen som gjør seg gjeldende her i Stortinget. Vi politikere har ikke maktet å skape tilstrekkelig forståelse for den egentlige hensikt med de betydelige uttellinger fra statskassen til utviklingshjelp. Mange mennesker betrakter åpenbart u-hjelpen som en slags julenissevirksomhet eller en form for fattigalmisser på et internasjonalt plan."

- Ja, hvorfor skal vi yte slik hjelp all den stund vi står overfor mange og uløste oppgaver i vårt eget land?, spurte Kjell Magne Fredheim (Ap), og Guttorm Hansen (Ap) trakk i sitt innlegg nedslående konklusjoner:

Det er ingen grunn til å feste for stor lit til slike meningsmålinger, men jeg tror likevel at sammenholdt med andre vitnesbyrd vi har, gir disse meningsmålingene dog et tilnærmet riktig bilde av holdninger blant folk når det gjelder utviklingshjelpen. Selvsagt har dette noe med informasjonssvikt å gjøre, men ikke bare det. Det er en solidaritetssvikt som her avdekkes, og det er etter mitt syn langt alvorligere og, med tanke på framtida, langt mer sjebnesvangert. Det er en svikt i internsjonal solidaritetsfølelse. Denne svikt har sin bakgrunn i mange årsaker og tendenser i vår tid og i vårt samfunn. Men den er meget alvorlig og bør tas alvorlig.

- Eg trur norsk utviklingshjelp bør byggja ut sitt informasjonsapparat, sa Jakob Aano (KrF), som sin konklusjon på situasjonen og avsluttet sitt innlegg slik:

"Eg stiller meg i alle fall velvillig til at Norad satser stort på informasjon og opplysningsverksemd. Saka er så stor og viktig at vi ikkje har lov til å forsøma denne sida av utviklingssamarbeidet."

I Stortingsmelding nr. 94 (1974-75) året etter, om Norges økonomisk samkvem med utviklingslandene, sto det bl.a.:

"Det er en viktig oppgave å vekke opinionen til bevissthet om vår del av ansvaret. Solidaritets- og samarbeidstanken har sterke røtter i det norske samfunn. Det vil være en sentral målsetting å vinne forståelse for at vi må akseptere en noe lavere takt i vår egen standardøkning til fordel for folk som mangler de enkleste forutsetninger for en menneskelig eksistens."

Et mindretall i Stortingets utenrikskomite, medlemmene Lyng, Presthus, Thyness og Willoch (Høyre) delte "ønsket om en økende forståelse i norsk opinion for betydningen av en fortsatt sterk innsats til fordel for utviklingslandene", men pekte på at "det knytter seg prinsipielle betenkeligheter til offentlig opplysningsvirksomhet i politisk omstridte spørsmål". Under slike omstendigheter kan "en stadig økende opplysningsvirksomhet for offentlige midler lett anta karakter av agitasjon for bestemte synsmåter mot et mindretalls oppfatninger", mente de, men satsing på informasjon og opplysningsarbeid ble det.

Oppbygging av Norads informasjonssamarbeid med organisasjonene

Ønsket om en større satsing på opplysningsarbeid førte til at det i 1975 ble startet diskusjoner mellom AOF og Norad om mulig informasjonssamarbeid. Etter behandling i Stortinget ble det inngått en flerårig avtale som en prøveordning i 1976. Denne prøveordningen innledet en lang periode med jevn utvidelse av Norads informasjonssamarbeid med stadig flere organisasjoner. I regjeringens budsjettproposisjon for 1978 står det bl.a.:

"Etter mønster fra den såkalte AOF-avtalen forventes det i 1977 å inngå tilsvarende prøveavtaler om støtte til løpende u-landsinformasjon med Kirkerådet, Nasjonalkomiteen for internasjonalt ungdomsarbeid (NIU) og Norske Kvinners Nasjonalråd (NKN)."

"Det foreligger dessuten søknad om en tilsvarende støtteavtale fra Frikirkerådet som det vil være naturlig å imøtekomme fra 1978. I samsvar med utenrikskomiteens Innst. S. nr. 254 (1975-76) ble det i 1977 også inngått slike avtaler med Høyres, Kristelig Folkepartis, Senterpartiets, Sosialistisk Venstrepartis og Venstres opplysningsorganisasjoner."

Regjeringens budsjettforslag for 1978 (se nedenfor), som innebar nesten dobling i forhold til 1976, ble vedtatt i Stortinget, tross enkelte reservasjoner fra Høyres medlemmer (les budsjettinnstillingen her).

Dette ble innledningen på en lengre periode med et omfattende samarbeid mellom Norad og organisasjonene, der Norad spilte en viktige og sentralt rolle, både økonomisk og faglig.

Egil Magne Hovdenak, som i 1992 sluttet i Norad etter 21 års tjeneste ved Norads informasjonskontor, har i en omfattende rapport redegjort for Norads samarbeid med organisasjonene i denne perioden. Rapporten, utarbeidet med støtte over Kommunikadestidendet 1992, fikk tittelen "Nettverksbygging, som grunnlag for en opplyst og engasjert, kritisk og konstruktiv opinion" (last ned her). Hovedformål med studien var:

1. Vise hvordan et nettverk av organisasjoner og engasjerte enkeltmennesker bygges opp gjennom offentlig støtte og tillitsskapende personlig kontakt.
2. Vise hvordan kontakter knyttes til internasjonale nettverk og hvordan impulser fra ulike miljøer formidles inn i vår egen debatt.
3. Vise hvordan kommunikasjon med befolkningen i utviklingsland og kjennskap til deres kultur er det fundamentale grunnlaget for informasjon om utviklingsland, utviklingsspørsmål og utviklingssamarbeid.
4. Vise nødvendigheten av at informasjonsvirksomheten bygger på et helhetssyn der de enkelte temaer og problemområder settes inn i et større perspektiv, og der ulike målgrupper ses i sammenheng.

- En viktig grunn til å satse så sterkt på nettverksmodellen var at spredningseffekten ville bli så mye større ved å aktivisere frivillige i organisasjonene, forklarerer Hovdenak i sin rapport, samtidig som han understreker vektleggingen av "informasjonsfrihet og debatt":

"Informasjonskontoret la vekt på at organisasjonene skulle drive opplysningsarbeidet på sine egne premisser, uten noen form for "statsdirigering". Det ble bevisst lagt opp til å "la de tusen blomster blomstre", som informasjonssjef Leif Vetlesen uttrykte det, fritt etter Mao Tse-Tung (som mer beskjedent snakket om 'hundre blomster'). Regnet i engasjerte og velinformerte personer var det nok dekning for å snakke om tusner."

Halle Jørn Hanssen overtok stillingen som informasjonssjef i Norad etter Leif Vetlesen i 1982 og la ned stort engasjement i den videre utviklingen av Norads informasjonsvirksomhet og samarbeidet med organisasjonene, media og skolen.

Stortingsmeldingene på 1980-tallet

Den relativt brede enigheten blant partiene på Stortinget omkring det opplysningsarbeidet som utviklet seg på 1980-tallet kom til uttrykk gjennom omtalen av informasjonsvirksomheten i to påfølgende stortingsmeldinger "om enkelte hovedspørsmål i norsk utviklingshjelp". St.meld.nr.36 (1984-85), avgitt av regjeringen Willoch (Høyre i koalisjon med KrF og Senterpartiet), innledet kapittelet om informasjonsvirksomheten slik (les mer her):

"I løpet av de vel 30 år som har gått siden Norge begynte sitt samarbeid med utviklingslandene har vi hatt en økende interesse overalt i samfunnet - i massemedia, skolene og organisasjonene - for utviklingsland, utviklingshjelp og Nord/Sør-spørsmål mer generelt. I denne perioden er kunnskapen om og innsikten hos befolkningen i disse spørsmål gradvis blitt langt større enn før. Det er en klar sammenheng mellom generell innsikt i disse spørsmål og de holdninger folk flest har til utviklingshjelp, utviklingsland og mennesker i andre kulturer."

Målet for informasjonsvirksomheten ble formulert slik:

"Forholdet mellom industriland og utviklingsland og utviklingslandenes problemer vil i overskuelig framtid stå sentralt i internsjonal politikk og prege temavalg og debatter i ulike internasjonale fora, organisasjoner og internasjonale massemedia. Regjeringen ser det derfor som vesentlig fortsatt å medvirke til en faglig solid, mangfoldig og aktiv informasjonsvirksomhet om bistand og utviklingsland. Samtidig har vi en annen opinionssituasjon enn tidligere, der større kunnskap og innsikt hos folk om utviklingsland fører til at det må stilles store krav til kvaliteten og åpenheten i informasjonsarbeidet."

Meldingen gjorde deretter rede for "prinsipper og retningslinjer" og "samarbeid med eksterne partnere", herunder organisasjonene:

"Samarbeidet med de store folkeopplysningsorganisasjonene og kirken har lenge vært en viktig pillar i opplysningsvirksomheten om utviklingshjelp og utviklingsland. Det er etablert flere støtteordninger med sikte på å øke og effektivisere dette frivillige opplysningsarbeidet. Et stort antall frivillige organisasjoner driver en omfattende og delvis kontinuerlig opplysningsvirksomhet om utviklingsland og bistandsspørsmål. Organisasjonene vil fortsatt sa langt som mulig bli sikret midler for sin virksomhet på dette området. På denne måte vil en bidra til å utnytte de ressuser som finnes i det frivillige organisasjonsarbeidet."

Meldingen ble behandlet i Stortinget sammen med tilleggsmeldingen, St.meld.nr.34 (1986-87), avgitt av regjeringen Brundtland (Ap) etter regjeringsskiftet i 1986. I denne tilleggsmeldingen sa regjeringen Brundtland seg "enig i den fremstillingen av informasjonsvirksomheten som er gitt i St. meld. nr. 36", men la til noen tilleggsmomenter og arbeidsoppgaver, bl.a. vektlegging av sammenhengen mellom miljøforvaltning og bærekraftig utvikling (les mer her).