Professor Nina Witoszek
Foto: SUM

"Samtidig er det en utbredt holdning blant praktikerne at man ønsker mer av det samme – altså de samme virkemidlene som enten har vist dårlige resultater eller har bidratt til mange av problemene – uten å se at disse utfordringene er strukturelle."

- Den norske kosen er blitt et verdensbilde som kolonialiserer næringslivet, politikken og forskningen om norsk bistand, mente professor Nina Witoszek ved Senter for utvikling og miljø (SUM) på Universitet i Oslo, som i en kommentar i Dagsavisen (nye meninger/global) 4. januar observerte noe av det samme som Schanke og spurte (les mer her):

"I hvilken grad trenger Bistands-Norge forskere i det hele tatt? Eller rettere sagt, er bistands- og fredsforskning kun pynt? Og hvis ja, hva er hovedårsakene til det?"

Siden har debatten gått, med innspill fra både sivilsamfunn, politikk og forskning:

- Akademisk tulletolkning, er tittelen på et innlegg fra Utviklingsfondets Andrew Kroglund 5. januar, som han innledet slik (les mer her):

"Det er alltid spennende å lese utlegninger fra professor Nina Witoszeks uredde og krasse penn. Men i sin iver etter å harselere, står hun denne gangen i fare for at argumentene drukner."

Kroglund mener imidlertid at Witoszek har "et viktig poeng når hun viser til rapporten «Double-think» fra ForUM for Miljø og Utvikling" og utdyper det slik:

"Som styreleder der deler jeg konklusjonene fra rapporten, som etterspør større debatt omkring etikk, konsekvens og norske investeringer i utviklingsland, norsk oljepolitikk og norsk våpeneksport; kort sagt det som er manglende samstemthet i norsk utviklingspolitikk."

- Lite bistandskos, mener utviklingsminister Erik Solheim, som i sitt svar 9. januar bl.a. skriver (les mer her):

"Utvikling og bistand handler om alt annet enn kos. I denne bransjen er hverdagen preget av kamp. Kamp mot fattigdom, urettferdighet, maktmisbruk, korrupsjon, livsfarlige sykdommer, klima­­endringer og mye mer. Det krever seriøst og alvorlig arbeid å ta disse kampene. Witoszek har rett og slett ikke fulgt med på de store endringene den rødgrønne regjeringen har gjort i norsk utviklingspolitikk – fra veldedighet til kamp og politikk."

- Hvorfor det er så stille, er tittelen på innlegget fra Øyvind Eggen ved NUPI, som i sitt svar til Witoszek 10. januar bl.a. skriver (les mer her):

"Det er lite rom for forskning i en debatt der hovedspørsmålet er om bistand «virker» eller ikke. Bistand omfatter alle mulige gode formål i nesten 150 land, og formidles gjennom all slags institusjoner. Det finnes ingen felles målestokk for «utvikling». Da sier det seg selv at man ikke kan konkludere entydig om bistandens resultater."

Debatten i Dagsavisen (nye meninger/global) så langt gjenspeiler i noen grad de endringer i utviklingspolitikken som ble tatt opp i "samstemtdebatten" sist høst (les mer her), men berører i mindre grad "svingdørs"-problematikken (elitesirkulasjon) som ofte har stått sentralt i tidligere debatter om forskning på dette feltet. Den refererer heller ikke til senere års store gjennomganger av fattigdoms- og utviklingsforskningen eller problemene knyttet til Nords dominans i samfunnsforskningen. Kanskje særlig det siste ville vært nyttig for en debatt om hva slags utviklingsforskning som trengs - for hvem og hva?

"Svingdørssyndromet"

- Et forsvar for forskningens frihet, var tittelen på professor Terje Tvedts foredrag ved tildelingen av Fritt Ords pris i 2007, der han i lys av at Jan Egeland nylig var tilsatt som direktør ved NUPI valgte å snakke om "Den norske modellen i utenrikspolitikken og den frie og uavhengige forskningens stadig mer prekære stilling på dette feltet" (les mer her).

I en kommentar til tildelingen nevnte John Y. Jones ved Networkers SouthNorth flere eksempler på det Tvedt kaller "elitesirkulasjon" og Jones kalles "svingdørssyndromet" og skrev bl.a. (les mer her):

"En meget ettertraktet kompetanse, tidligere statssekretær, konsulent i Verdensbanken, rådgiver i FN, og konsulent i Econ – Olav Kjørven. Han har til og med tatt flere runder i døra. Er det helt uproblematisk at man, som Kjørven, først rekrutteres fra Verdensbanken til Utenriksdepartementet, dernest utformer norsk politikk overfor Verdensbanken én dag, implementerer den fra Verdensbankens kontor på Pennsylvania Avenue den neste, for så å evaluere sin gamle politikk fra Econs kontor i Oslo den tredje, før han går tilbake til en ny Verdensbank og senere FN-toppjobb? Er dette bare optimal ressursbruk?"

Jan Egeland oppfattet den gang Terje Tvedts bruk av ordet "elitesirkulasjon" som en mistenkeliggjøring (les mer her), men kritikken ble gjentatt i debatten om forskning og evaluering vinteren 2009/2010 (les mer her), der bl.a. seniorforskere ved Chr. Michelsens Institutt (CMI), Eyolf Jul-Larsen, og Astri Suhrke, innledet et innlegg i Bergens Tidende slik (les mer her):

"Byråkratiet legger stadig sterkere føringer på bistandspolitikken i Norge med sterke bindinger mellom forskningsmiljø og bidragsytere. Disse personifiseres i «tilfellet Jan Egeland»."

- Resultatet blir at det norske godhetsregimet hele tiden reproduseres og gjør det moralsk uansvarlig å problematisere bistand som sådan, mente de to forskerne den gangen.

Fattigdom- og utviklingsforskning

I en debatt om utvikling/bistand og forskning kan det være nyttig med oversikt over denne forskningen. I de senere årene har vi fått flere bidrag til slik nyttig oversikt.

Med støtte fra Forskningsrådet kunne Programmet for komparativ fattigdomsforskning (CROP) i Bergen i 2005 legge fram en tilstandsrapport om internasjonal fattigdomsforskning, som Forskningsrådet presenterte slik (les mer her):

"I rapporten trekker CROP frem at fattigdomsforskningen til nå har lagt til grunn at fattigdom oppstår blant fattige og at tiltak for fattigdomsreduksjon må rettes mot de fattige. Men tiden kan nå være inne for at forskningen retter fokus mot fattigdomsproduksjon for å forstå bedre hvilke krefter som holder fattigdomsproduksjonen i gang. Uten slik kunnskap, kan de mange fattigdomsreduserende tiltak og forskningen på dem, være av liten verdi, fremholder rapporten."

Året etter la forøvrig forskere tilknyttet FNs forskningsprogram for sosial utvikling (UNRISD) fram rapporten "Beyond Buzzwords", som så kritisk på moteord som bl.a. "fattigdomsreduksjon" og konkluderer (les mer her):

"Vi viser hvordan ord som en gang handlet om politikk og makt har blitt omformet for å tjene dagens en-størrelse-passer-alle oppskrifter for utvikling, spunnet inn i en apolitisert form som alle kan si seg enige i. Som sådanne, framholder vi, byr deres bruk i utviklingspolitikken lite håp for den verden fri for fattigdom som de normalt tar de orde for."

i 2007 la en internasjonal komite oppnevnt av Forskningsrådet fram en vurdering av norsk utviklingsforskning, som resulterte i følgende konklusjoner og anbefalinger (les mer her):

• Største utfordring er å opprettholde relevant forskning av god kvalitet og tiltekke seg kompetente forskere med en fragmentert forskningsstruktur spredt på mange institusjoner. Det bør samtidig være større fokus på fri forskning og langsiktig finansiering.
• Komiteen anbefaler at forskningsagendaen bør utvides til også å inkludere nye spørsmål som dukker opp i globaliseringen når nord og sør, øst og vest lenkes sammen på nye måter.
• Det bør være større avstand mellom myndighetene og forskerne for å sikre uavhengig forskning som holder høy kvalitet.
• En større andel av finansieringen bør allokeres til fri forskning der kvalitet er eneste vurderingskriterium. Videre bør det vurderes å gi representanter fra myndigheter plass I programstyrer.

I 2010 kunne Benedicte Bull (SUM) og Morten Bøås (Fafo) lansere et større bokverk med oversikt over internasjonal utviklingsforskning i fire bind (les mer her):

• Bind I tar president Trumans tiltredelsestale i 1948 som utgangspunkt for en æra av 'internasjonal utvikling' og undersøker den teoretiske bakgrunnen for denne talen samt teorier om" modernisering "som kom i dens kjølvann.
• Bind II ser på radikal kritikk av moderniseringsteori på 1960- og tidlig 1970-tallet.
• Bind III følger debattene på 1980- og 1990-tallet fra strukturtilpasning til fokus på 'godt styresett'.
• Bind IV fokuserer på den siste utviklingskritikken, blant annet post-koloniale studier og teorier om 'post-development' og sosiale bevegelser.

- Utviklingsforskning er spesiell fordi her kan den ene forskeren mene at jorden er rund og den andre mene at den er flat samtidig, uten at det egentlig er noe problem, sa den ene av redaktørene, Morten Bøås, til Bistandsaktuelt i forbindelse med lanseringen (les mer her). Det illustrerer kanskje at det er gode grunner til at både politikere og praktikere bør ta forskningsresultater på bistands- og utviklingsfeltet med "en klype salt"? Det er ikke nødvendigvis fattige lands og menneskers perspektiver og behov som legger premissene for forskningen.

Nords dominans i samfunnsforskningen

Bistands- og utviklingsprolitikken er fortsatt dominert av Nord (les mer her). Det gjelder også mye av utviklingsforskningen, der bl.a. Verdensbanken har vært og er en viktig aktør (les mer her). Det internasjonale sivilsamfunnet har i en årrekke vært kritisk til Verdensbanken som "kunnskapsbank" (les mer her), mens f.eks. FNs forskningsinstitutt for sosial utvikling (UNRISD) vises liten oppmerksomhet. Det generelle problemet er imidlertid knyttet til at internasjonal samfunnsforskning fortsatt preges av total vestlig dominans, slik UNESCOs World Social Science Report, viste sist sommer og som ble presentert slik i Morgenbladet i mai (les mer her):

"Det er med sosialvitenskapene, som med økonomien, politikken og den militære makten – Vesten demonstrerer sin totale dominans. USA står alene for over femti prosent av all samfunnsvitenskapelig artikkelproduksjon. Dernest kommer Europa med 40 prosent. Det betyr at mindre enn ti prosent av samfunnsvitenskapelige artikler kommer fra Asia, Australia, Latin-Amerika og Afrika – samlet."

- Det som er mest skadelig er jo at den forskningen som foregår i Nord er så uinterressant, mente Linne Eriksen i en samtale med NRK P2 Ekko 23. mai i fjor (ikke på nett), og viste til at forskningen i liten grad bidrar til løsninger på dagens globale utfordringer knyttet til bl.a. klima, fattigdom og ulikheter mellom rike og fattige.

Kanskje noe å ta med seg i den videre debatten om utviklingsforskning?

• Første oversikt over utviklingsforskning, Bistandsaktuelt 04.03.10
• International Development, Bull, Benedicte (Co-Ed., 2010), Sage
• Ny tilstandsrapport om internasjonal fattigdomsforskning, Forskningsrådet 10.06.05
• Norsk Forening for Utviklingsforskning (nfu)
• NorLaBlogg, SUMs nye blogg om forskning, kunnskap og politikk i forholdet mellom Norge og Latin-Amerika
• Innvikling, Øyvind Eggens blogg om utvikling
• Biståndsdebatten, svensk nettsted lansert høsten 2010 som et prosjekt i regi av Föreningen för Utvecklingsfrågor for debatt om svensk bistand.
• Why Development Aid is Not Enough, by Erik Solheim, Project Syndicate 11.01.12
  Poverty is not only about not having enough money. It is also about exploitation and oppression, and about armed conflicts and wars that make it impossible to run a business, visit the doctor, or send children to school. In short, poverty is about politics, and the need to devise political solutions to its underlying causes, which involves more than providing money.

Forskning om fattigdom, fred og utvikling (et lite utvalg):

• Senter for utvikling og miljø (SUM) ved Universitet i Oslo
• Fredsforskningsinstituttet i Oslo (PRIO)
• Comparative Research Programme on Poverty (CROP) ved Universitetet i Bergen
• Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) i Oslo
• Christian Michelsens Institutt (CMI) ved Universitetet i Bergen
• FNs forskningsinstitutt for sosial utvikling (UNRISD)
• Development Research, Verdensbanken

Tidligere saker om forskning og utvikling på rorg.no:

• Hva kommer etter "vesten mot resten"?, rorg.no 27.05.11
• Vinterens bistandsdebatt, rorg.no 04.01.10
• Og resultatet av norsk bistand er: Tja, rorg.no 07.01.09
• Bakenfor moteordene, rorg.no 10.01.06

Medieklipp og -debatt i Dagsavisen (nye meninger/Global) 2012:

• Lite kos i Tanzania, debatt av Veslemøy Lothe Salvesen i Dagsavisen (nye meninger) 19.01.12
  Det er for mye kos i norsk bistand skriver Nina Witoszek i Dagsavisen (4/1). Fra Tanzania kan jeg melde at det meste har blitt mindre koselig i de siste årene. Det skyldes både norske reaksjoner på korrupsjon, men også konkurranse fra land som Kina.
• Vi bidrar altfor lite til utvikling, debatt av Maria Østerhus Lobo i Dagsavisen (nye meninhger) 17.01.12
  Norge kan ta forskningen på alvor og bidra til mer utvikling. Vi bør begynne med å bygge ned tollbarrierene.
• Fra bistandskos til politisk dragkamp, debatt av Tove Romsaas Wang: Nina Witoszek skriver at koseprinsippet styrer norsk bistands- og fredspolitikk, samt forskningen på denne innsatsen. Mens bistand dessverre blir omtalt i ufarlig ordelag, er få felt i realiteten så politisk komplekse og potensielt eksplosive.
• Hvorfor det er så stille, debatt av Øyvind Eggen i Dagsavisen (nye meninger) 10.01.12
  Det finnes ingen felles målestokk for «utvikling». Da sier det seg selv at man ikke kan konkludere entydig om bistandens resultater.
• Lite bistandskos, debatt av Erik Solheim i Dagsavisen (nye meninger)
• 09.01.12
  Nina Witoszek langer ut mot de fleste i sin kronikk; forskere, medier og departementer. Hun mener regjeringsansatte og politikere ikke tar seg tid til å lese forskning. Dette er en meningsløs undervurdering av vårt dyktige embetsverk, som hun åpenbart ikke kjenner.
• Akademisk tulletolkning, debatt av Andrew Kroglund i Dagsavisen (nye meninger) 05.01.12
  Det er alltid spennende å lese utlegninger fra professor Nina Witoszeks uredde og krasse penn. Men i sin iver etter å harselere, står hun denne gangen i fare for at argumentene drukner.
• Bistands-Norges koseforskning, kommentar av Nina Witoszek i Dagsavisen (nye meninger) 04.01.12
  Den norske kosen er blitt et verdensbilde som kolonialiserer næringslivet, politikken og forskningen om norsk bistand.