(Innlegget sto på trykk i Dagbladet 05.01.12)

Den vanlige definisjonen på proteksjonisme er «beskyttelsespolitikk; handelspolitikk som går ut på å beskytte landets egen produksjon ved høy toll på el. innførselsforbud mot utenlandske varer.» (Fremmedordbok. Kunnskapsforlaget, Aschehoug og Gyldendal Norsk Forlag, 1978). Men når utenriksministeren under ministermøtet i Verdens handelsorganisasjon(WTO) i desember lovte at Norge vil «bekjempe alle former for proteksjonisme så sterkt som mulig», betyr det ikke at en vil slutte å beskytte norsk landbruk, i følge Huitfeldt. Det var bare en politisk erklæring. Og når utenriksministeren forplikter Norge til i sterkest mulig grad avstå fra å sette i verk tiltak i betydelig proteksjonistisk retning selv om de er i overensstemmelse med WTO’s regelverk, så forsikrer Huitfeldt at det ikke rammer Norges frihet til å ta i bruk de virkemidler som er tillatt i følge WTO-avtalen. Det var jo bare en politisk erklæring.

Det er synd at regjeringen taler med to tunger. Når en oppfordrer alle land til å bekjempe alle former for beskyttelse av egen produksjon så sterkt som mulig, er det et klart politisk signal til verden. Det passer imidlertid dårlig i debatten om norsk landbrukspolitikk og om offentlige tjenester.

Regjeringen vil heller ikke si direkte at utviklingsland bør slutte med all beskyttelse av matproduksjon og ny industri. Det var jo bare en politisk erklæring en sluttet seg til. Og det er jo bare ord. Nytale.