(Kommentaren sto i
Dagsavisen - nye meninger - 21.12.11)

Denne realitetsorienteringen har dessuten åpnet et viktig nytt politisk handlingsrom, men debatten denne høsten har også vist at dette handlingsrommet er krevende både for både regjeringen, opposisjonen og sivilsamfunnet.

- Virker bistanden? Det var spørsmålet som innledet debatten på Dagsavisen nye meninger, med utgangspunkt i reportasjen «Etter bistand» i det verdikonservative tidsskriftet Minerva. Noe entydig svar på hvordan bistanden virker gis ikke og vil trolig aldri kunne gis, slik innlegget fra Øyvind Eggen antydet med tittelen «Bistand virker, men skaper ikke utvikling». Den bistandskritiske debatten i Norge og andre land de siste årene har bidratt til denne erkjennelsen: bistand alene skaper ikke utvikling, «giverlandene» har alltid gitt med den ene hånda og tatt med den andre og med bistand, krav og betingelser undergravd demokratiet i «mottakerlandene». Norges og EUs foreløpige svar er en tverrpolitisk enighet med ambisjon om en «samstemt politikk for utvikling» og denne høsten kom regjeringens første «Rapport om samstemt politikk for utvikling».

Gunnstein Instefjord, som ledet regjeringens utviklingsutvalg og i 2008 la fram utredningen «Samstemt for utvikling?», kalte i et innlegg regjeringens rapport «et tidsskille», som «bør lede til endring av politikk på viktige områder som handel, investeringer, kapitalflukt, migrasjon, forskning, klima og energi». Minervaskribentenes tilnærming hadde et tydeligere politisk fortegn: «Fremtidens utviklingspolitikk handler ikke om å gi penger til "de fattige", men om friere handel, friere migrasjon og mer kapitalisme» og la til at «politikken bør være høyresidens domene». - Etter bistanden kommer egeninteressene, oppsummerte Helene Bank og håpet at Norge ikke vil bidra til det sivilsamfunnet i Sør kaller «nykolonialisme».

Disse innleggene illustrerer at «samstemtpolitikk» i seg selv ikke har noen klar politisk retning. For venstresiden vil den kunne være et oppgjør med nyliberalismen, nykolonialismen og den «Washington konsensus» som har dominert i «bistandsæraens» siste tiår, mens den for høyresiden vil kunne være en bekreftelse på at de med slagordet «trade not aid» hadde rett hele tiden. På tvers av politiske skillelinjer har den imidlertid skapt handlingsrom for ny politikk, både hos oss og på tvers at det tidligere Nord/Sør-skillet, slik Heidi Berg antydet i sitt innlegg: «Må vi ikke også være samstemt med internasjonal utvikling og u-lands ønsker?» Det er synd at Aftenposten i høst ikke har satt fokus på disse mulighetene. I stedet har avisa kjørt en omfattende serie bistandskritiske oppslag i tradisjonell stil, der «problemet» først og fremst framstår som korrupsjon, misbruk og feilslått bistand.

- Jeg mener jo at Erik Solheim har gjort mer for å realitetsorientere norsk bistand enn noen gang i norsk bistands historie og jeg støtter det fullt og helt, sa utenriksminister Jonas Gahr Støre på Litteraturhuset nå i desember. Han har selv bidratt til det samme gjennom UDs Refleksprosjekt og både Støre og Solheim har søkt å utforme en norsk politikk som tar høyde for både interesser og idealer. Denne endringen skyldes etter mitt syn ikke bare ny erkjennelse eller at vi har blitt snillere eller mer egoistiske, men såkalte geopolitiske endringer. Disse endringene gjenspeiler at «bistandsæraens» såkalte «giverland», ledet av USA og de tidligere europeiske kolonimaktene, har mistet sin globale dominans. De har blitt rammet av finans- og gjeldskriser og utfordres av framvoksende økonomier og stormakter i Sør og Øst. Tidligere «mottakerland» opplever økonomisk vekst og utvikler samarbeid på tvers i Sør og med framvoksende økonomier som Kina. Avhengigheten av de tidligere «giverlandene» avtar, samtidig som disse i økende grad tvinges til å ha fokus på egne interesser.

- Symbiosen mellom den narsissistiske kosmopolitt og Det nasjonale godhetsregimets dominans har skapt et intellektuelt klima hvor virkelighet og resultater har vært av ganske perifer betydning, fordi verden er blitt omdannet til en arena for Den gode handlings virke, skrev professor Terje Tvedt om norsk utviklingspolitikk for noen år tilbake. Jeg tror dette «godhetsregimet» nå er på vei ut og vil få trangere kår framover i møte med en ny global virkelighet og den realitetsorienteringen Støre og Solheim har orientert etter. Dette har vi det siste året sett på en rekke politikkområder av betydning for utviklingspolitikken, som klima- og energipolitikken, oljefondsetikken, investeringspolitikken, våpeneksporten, bedrifters samfunnsansvar og landbrukspolitikken. Norske økonomiske interesser må veies opp mot utviklingslands interesser, norske verdier og idealer og hensynet til langsiktig, bærekraftig utvikling. Det er krevende, særlig dersom samstemtpolitikkens praksis skal bli noe annet enn «først meg selv og så min neste, hvis det er til mitt eget beste».

- Den stille samstemtdebatten, var tittelen på et innlegg av Andrew Preston i Forum for utvikling og miljø (ForUM) sist uke, samme dag som Stortinget drøftet utenriksbudsjettet for 2012. Ordet «samstemt» ble nevnt én gang i løpet av den fem timer lange debatten i Stortinget og bekreftet dermed Prestons tittel. Mens regjeringen strever med intern samstemthet har dessverre hverken opposisjonen eller sivilsamfunnet helt har klart å ta innover seg og bruke det handlingsrommet «samstemtdebatten» har åpnet. Bistandsæraens enkle verdenbilde, de fattige - vi rike – gi penger, var lettere å forholde seg til som en isolert boble frakoplet forsvars-, nærings- og interessepolitikk. Bildet har aldri stemt, men lot seg opprettholde av vestlig paternalisme og global dominans. Slik er det ikke lenger.

Neste år skal FN markere at det har gått 20 år siden FN-toppmøtet om miljø og utvikling i Rio de Janeiro (Rio+20), som erkjente at vår klode har begrensede ressurser og at vi må stå sammen for å sikre «vår felles framtid». Kanskje vil ambisjonen om samstemt politikk for utvikling i farvannet mellom interesser og idealer gjøre LO-leder Konrad Nordahls tale under innledningen til Den kalde krigen 1. mai 1951 aktuell igjen: «Vi burde også ofre noe på det positive forsvar. Det beste positive forsvar for vestens kultur og vår livsform er å heve levestandarden i utviklingslandene. Jeg mener utgiftene til dette forsvaret burde bli en del av vårt lands forsvarsutgifter». Spørsmålet er imidlertid om vår kultur og livsform er bærekraftig på lengre sikt, slik forbrukerkulturen har utviklet seg? Det spørsmålet ble stilt i Rio i 1992 og vil formodentlig bli stilt på nytt med styrke i 2012. Det blir et viktig år for samstemtdebatten både her hjemme og internasjonalt.