(Kommentaren sto på trykk i avisa Dagen 01.12.11)

Den rekordstore oppslutningen vitner om stor interesse. Bakteppet for konferansen i Busan er Paris-konferansen i 2005 som blant annet munnet ut i felles regler for hvordan giverland skal gi bistand, og hvordan en skal ta imot bistand. Samtidig ble man enige om et veikart for hvordan man kunne øke bistandens innvirkning i samfunnet.

En internasjonal evaluering har vist at utvikling blir best når fattige land selv får bestemme over egen utvikling. Dette er ikke overraskende. Derfor er det viktig at resultatene får konsekvenser for hvordan vi i Nord driver utvikling i Sør. Møtet i Busan må bli en arena for å snakke om de strukturelle årsakene til fattigdom. Bistand i seg selv er ikke et mål, men det er et virkemiddel som skal hjelpe folk til å få det bedre. Feiler strukturene, feiler også bistanden. Mange vil mene at den tradisjonelle bistanden står overfor et veiskille. Det som har vært en tradisjonell Nord/Sør-bistand, blir også Sør/Øst-bistand.

Økonomiske stormakter som India, Brasil, Kina og Russland kommer til å spille en stor rolle i hvordan bistanden vil se ut i fremtiden. Deres måte å drive bistand på er også helt annerledes enn det vi ser utvikler seg. Kina er en stor aktør i Afrika – der veier, idrettsarenaer, havner og infrastruktur er deler av den kinesiske bistanden. Et annet land, Sør-Korea, ser seg i disse tider om etter store landområder i Afrika der de kan produsere mat til sine egne borgere.

Dette er den helt nye virkeligheten i internasjonale utvikling, der egne interesser vil være en vesentlig aktør. Dette må vi forholde oss til, samtidig som det utfordrer nye måter å drive utvikling på. Samtidig har flere utviklingsland en mye større økonomisk vekst enn mange land som er regnet som store giverland. Er det realistisk å tenke seg at behovet for utviklingshjelp ikke være tilstede om noen tiår? Tony Blair, Storbritannias tidligere  statsminister, skriver dette i et innlegg i Aftenposten tidligere i denne uka. Skal dette skje, må det vi gjør ikke bare skape utvikling, men også velstand og god forvaltning. Siden Paris-møtet i 2005 er det, i følge en OECD-rapport, kun målsettingen om bedre koordinering av bistanden som er oppnådd. Ett av hovedmålene er å gi bedre og mer forutsigbar bistand, i tillegg til at mottakerlandene får mer kontroll over bistanden. Her har vi sett en bedring, men målene er ikke nådd. Derfor vil det for fremtiden være viktig å lytte til mottakerlandene, og la dem sitte i førersetet når bistanden skal forvaltes på en riktig og effektiv måte.