(en noe redigert versjon sto på trykk i VG 20.10.11)

Miljøvernminister til tross, Erik Solheim innrømmer at det er lite han kan gjøre med norske klimautslipp. "Det ligger få verktøy hos meg", sier han til Klassekampen den 13. oktober. Som den lille gutten i H.C. Andersens fortelling, uttalerr han det nok mange vet, men ikke sier høyt: De viktigste virkemidlene i miljøpolitikken ligger under Finans-, Olje- og energi-, Kunnskaps og Samferdselsdepartementet. Og derfor brukes de ikke. Det mangler overordnet og samordnet makt bak kravene. Det interessante her er ikke nødvendigvis disse fakta, men heller at vi har med en ærlig politiker å gjøre: Når så vi sist en topp-politiker som innrømmer "svakhet" og som tør å fronte det åpent?

Mistro til demokratiet

Men godtar vi som borgere at det er en forutsetning for å inneha denne statsrådsposten at man må være politisk kastrert, som evnukkene i sin tid? I Kina kunne hoffevnukkene ofte utføre forvaltningsoppgaver, akkurat som vår egen minister; men reell makt?

Forvaltningen av naturmiljøet vårt er blitt en så krevende oppgave at det er begynt å snike seg inn et ubehagelig spørsmål: Klarer demokratiet å mestre miljøoppgavene? Eller bidrar pulveriseringen av ansvar til andre departementer til at borgerne gir blaffen? Ja, kanskje det til og med brer seg en politikerforakt og en følelse av at "politikerne setter fremtiden vår på spill".

Da Stortinget i 1970 vedtok ny naturvernlov, ble det fremhevet at de økologiske perspektivene nå skulle likestilles med de økonomiske. I tråd med denne målsettingen ble betegnelsen "økopolitikk" introdusert. Globalt har et slikt uttrykk på mange måter festnet seg, og det er ikke uvanlig lenger å bruke begrep som økosystem og økosystemtjenester. Men samtidig opplever vi at flere miljøproblem synes uoverstigelige og nesten umulige å løse, slik som klimautfordringen. Den gryende økologiske debatten fra rundt 1970 dreier seg nå mer om måten vi organiserer samfunnet vårt på og personlig etikk.

Grunnlovens § 110 b

Stortinget har forpliktet staten til å påta seg et hovedansvar for miljøforvaltningen. Det tydeligste uttrykk for statens medansvar finner vi i Grunnlovens § 110 b: «Enhver har Ret til et Milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares. Naturens Ressourcer skulle defineres ud fra en langsiktig og alsidig Betragtning, der ivaretager deres Ret ogsaa for Efterslægten. For at ivaretage deres Ret i henhold til foregaaende Led, ere Borgerne berettigede til Kundskab om Naturmilieuets Tilstand og om Virkningene af planlagte og iværksatte Indgreb i Naturen. Statens Myndigheder giver nærmere Bestemmelser til at gjennemføre disse Grundsætninger».

I Ecuador har de gått et skritt lenger, der landets nasjonalforsamling nylig gjennomførte en grunnlovsendring, hvor Moder Jord fikk egen beskyttelse, og hvor enkeltpersoner kan saksøke staten for overgrep mot naturen. Kanskje noe å tenke på når vi snart går inn i en feiring av vår egen Grunnlov, i 2014? I det minste må vi forvente at Stortinget nå følger opp WWFs forslag om en egen Klimalov i Norge. Da ville også en Miljøvernminister ha noen reelle maktmidler…

Solheim – internasjonal helt

Paradokset er at Time Magazine for et par år siden kåret Erik Solheim til en av klodens miljøhelter, i spesialutgaven «Heroes of the Environment». Han har også mottat FNs miljøpris, en pris ingen nordmann før ham har fått. Begge kåringene kom på basis av den norske integrasjon av miljø og utvikling, og for den norske regnskogsatsingen. Solheim vil derfor gå over i historiebøkene som en som fikk til noe på den internasjonale arenaen, og det skal vi være stolte over. Norge har en miljøvernminister og globalpolitikker det legges merke til.

Men ikke på hjemmebane. Her har vi evnukken. Menneskeskapte klimaendringer vil likevel også ramme oss i Norge – årets råteskadde poteter og massive skader etter flom er starten. "Gi mannen en stav", ropte reporteren om Odvar Brå. "Gi Miljøvernministeren makt og sterkere virkemidler", roper vi.