(Kommentaren sto på trykk i Dagbladet 22.07.11)

Nesten ti år etter professor Terje Tvedts kritikk mot det norske "godhetsregimet" er fasaden i ferd med å sprekke opp. Godhetsregimet, som kjennetegnes av frykten for å miste bistandsstøtte i den norske befolkningen, har gitt den offentlige utviklingsdebatten dårlige kår. Det har resultert i en stilltiende aksept av en ensidig negativ framstilling av utviklingsland, med norske penger som eneste botemiddel. For det første er dette en forvrenging av virkeligheten. For det andre har ingen samfunnsspørsmål noensinne blitt løst utelukkende gjennom konsensus. Det er i brytningen mellom motsetninger og forskjeller at de beste løsningene oppstår.

Nordmenns støtte til vårt internasjonale engasjement skal ikke være tuftet på dårlig samvittighet, men på mest mulig kunnskap om hvordan verden ser ut og hva vi kan bidra med. Da må vi også våge å utfordre etablerte sannheter.

Med sin kronikk i Dagbladet 19.juli viser Sindre S. Tollefsen i Kirkens Nødhjelp at det går an å ha to tanker i hodet samtidig. Han kritiserer den følelsesdrevne appellen til fadderorganisasjonene, som bare er ment å skape empati og dekke et påfølgende behov for å støtte et konkret bistandsprosjekt. Den ledsages sjelden av et forsøkt på å forklare lidelsens årsaker.

Situasjonen på Afrikas Horn minner oss om at det alltid vil oppstå humanitære katastrofer som vi nordmenn knapt kan forstå omfanget av. Det skal vi selvfølgelig vise bilder av, og gi nødhjelp til. Men lidelsesbilder varer bare så lenge i norske stuer. Etter 50 år med den samme elendighetsbeskrivelsen vil folk på et tidspunkt spørre seg om hvorfor situasjonen ikke har blitt bedre. Derfor må vi bruke mer tid på å forklare hvorfor katastrofene oppstår og samtidig at det stort sett, i store deler av verden, også i Afrika, går svært godt.

Nødhjelp kan være avgjørende for dem som rammes av tørke eller flom. Samtidig må vi fortsette å gi langsiktig bistand. Det kan bidra til å forhindre, ikke bare lindre, katastrofen neste gang regnet uteblir. Men det er urealistisk å tro at norsk bistand alene kan utrydde fattigdommen i verden.

Vår egen landbruk, handel, miljø, olje og industripolitikk er bare noen lokalpolitiske områder som er langt viktigere for utviklingen i de fattige landene. Dét bør partiene utfordre hverandre på til høstens valg.