(Kommentaren sto på trykk i Klassekampen 09.07.11)

Lørdag 9. juli feirer folket i Sør-Sudan sin uavhengighet, etter å ha kjempet en av Afrikas lengste frigjøringskriger. Det svarte Afrika viser sin respekt og glede ved å sende om lag 40 stats- og regjeringssjefer til folkefesten.

Fra hele verden kommer det store delegasjoner. Kronprins Håkon og utviklingsminister Erik Solheim leder den norske, mens Norsk Folkehjelp sender sin egen.

Som NRKs Afrika-korrespondent på slutten av 1970-tallet var jeg på reportasjereiser både sør og nord i Sudan, og har siden den gang hatt tilknytning til og vært engasjert i Sudan, spesielt sør.

Konflikten i Sudan har pågått i flere hundre år, og folk i sør har erfaring med både utbytting, undertrykkelse og slavetid. I 1948 lovte britene at kolonien Sør-Sudan skulle få sin uavhengighet, men da forhandlingene ble sluttført i 1956 bestemte britene, tilskyndet av makthaverne i Khartoum, at Sudan skulle være ett land.

Dermed startet de første, spredte opprørene. Det første store folkeopprøret, Anya Nya, kom i 1963. Krigen som fulgte var forferdelig, og hundretusener i sør døde. Etter fredsavtalen i Addis Abeba i 1972 virket utsiktene for en varig fred ganske gode, men etter hvert ble president Nimeiry hardt presset av militante islamistiske grupper. Han endret sin politikk og krenket fundamentet for hele fredsavtalen da han innførte arabisk som eneste offisielle språk og sharia, islamsk lovgivning, i hele Sudan. Den nye, store frigjøringskrigen fulgte umiddelbart, med John Garang som frigjøringsleder. Garang hadde som en av meget få i sør både akademisk og høyere militær utdannelse. Som ung politisk flyktning i Kenya tidlig på 1960-tallet tok han glimrende eksamener, fikk stipend til USA og tok doktorgrad i landbruksøkonomi. Seinere fikk han også høyere militær utdannelse i USA. Garang tok ledelsen i frigjøringskrigen i Sør-Sudan i 1983. Han dannet først Det sudanske folks frigjøringsarmé (SPLA), og deretter Det sudanske folks frigjøringsorganisasjon (SPLM).

I de første kampårene hadde SPLA betydelig militær framgang. Deretter bølget krigen fram og tilbake, med stadig nye seire til SPLA de siste årene. Men krigen kostet. Om lag to og en halv millioner mennesker mistet livet, og omtrent fire millioner ble flyktninger, enten i eget land eller utenlands. Store deler av Sør-Sudan lå i ruiner.

Etter hvert ble det internasjonale samfunn engasjert i konflikten. Fredsforhandlinger kom i gang, og Garang lyktes til slutt i det som hele tiden hadde vært hans store visjon. 9. januar 2005 ble fredsavtalen mellom Nord- og Sør-Sudan undertegnet. 30. juli samme år, bare dager etter at han hadde møtt et jublende folkehav på over en million mennesker i Khartoum i forbindelse med sin innsettelse som visepresident i hele Sudan, ble han drept i det som offisielt betegnes som en helikopterulykke.

Nordmannen Egil Hagen jobbet i 1985 for Unicef i Khartoum. Han hadde eksamen fra Krigsskolen, men sluttet i forsvaret etter avsluttet FN-tjeneste i Libanon på slutten av 1970 tallet. Hagen var til å begynne med kritisk til opprøret i sør, men etter å ha sett hvordan flyktninger fra sør ble krenket i nord, og at regjeringen i nord nektet nødhjelp til tørkerammede katastrofeområder i sør, endret han oppfatning.

Han oppsøkte i hemmelighet ledelsen i SPLM/SPLA, og hadde samtaler med dem om hva som trengtes av humanitær bistand. Ved slutten av 1985 reiste Hagen tilbake til Oslo. Han hadde bestemt seg for at han ville tilbake til Øst-Afrika, og ble ansatt av ferdighusfirmaet Block Watne som regional representant for Øst-Afrika. Hagen skulle med humanitære bistandsmidler lede byggingen av flyktningboliger i regionen.

Hagen brant for sørsudanerne og deres frigjøringskamp. Han ville hjelpe, og han trengte en partner i dette arbeidet. Han oppsøkte derfor sin gamle oppdragsgiver fra årene i Libanon, Norsk Folkehjelp. I den akutte krisen som forelå, sa Folkehjelpen ja til en engangs- transport av mat og medisiner inn til områder bak SPLAS frontlinjer i Sør- Sudan, uten at dette skulle tolkes som støtte til SPLM.

I 1986 dro folkehjelpens daværende generalsekretær Odd Wivegh til Nairobi for nærmere samtaler om situasjonen. Resultatet ble politisk og solidarisk støtte til frigjøringskampen, og humanitær bistand til Sør-Sudan. Egil Hagen ble Folkehjelpens første representant i området.

I 1987 fikk jeg i oppdrag fra Folkehjelpen å lede et team som skulle vurdere grunnlaget for et framtidig samarbeid med Den sudanske nødhjelps- og gjennoppbyggingskommisjonen (SRRA), den humanitære greinen av SPLM. Teamet anbefalte et slikt samarbeid, Folkehjelpen fulgte opp anbefalingene, og rapporten og en søknad gikk til UD. Der sa administrasjonen bastant nei til å støtte en organisasjon som hadde tatt standpunkt for den ene siden i det man så på som en borgerkrig.

Til tross for dette besluttet utenriksminister Thorvald Stoltenberg å godkjenne de første små bevilgningene.

I 1989 etablerte FN «Operation Life Sudan» (OLS) som en egen nødhjelpsoperasjon for Sudan, og nesten alle frivillige organisasjoner med virksomhet i Sudan sluttet seg til. Regimet i Khartoum fikk langt på vei avgjørende innflytelse over hvor og til hvem mat skulle leveres, og Folkehjelpen lot derfor være å slutte seg til. Den ville ikke ha noe diktat fra Khartoum.

l 1993 sa ledelsen i Norsk Folkehjelp ja til et tilbud fra USAs etat for utviklingshjelp (USAID) om store nødhjelpsbevilgninger i form av matvarehjelp og penger. Totalt var verdien av den første bevilgningen på omtrent 70 millioner kroner, mye penger for en organisasjon som den gang var ganske liten. Andre amerikanske og europeiske støttespillere kom med etter hvert, og fra 1994 har derfor Norsk Folkehjelps samlede Sudanprogram hatt en årlig ramme på mellom 120 og 250 millioner kroner. Dette tilsvarer samlede overføringer på mer enn 2,5 milliarder kroner siden 1986.

Krigen skapte stor nød og sult, som i enkelte år ble forsterket av tørkekatastrofer og at Khartoum nektet frakt av mat fra FN til områder i sør. Matvarehjelpen fra USA nådde fra 1993 årlig opptil 150 000 familier, eller omtrent en million mennesker. Det var frihetskjempere i mange familier, og også folk som var direkte engasjert i frihetskampen fikk dermed nødsrasjoner. I tillegg bidro Folkehjelpen til å øke matproduksjonen inne i Sør-Sudan ved å kjøpe mat i overskuddsområder og fordele den der det var matmangel.

Norsk Folkehjelp drev på det meste fem sykehus med klinikker og en mobil poliklinikk i de frigjorte områdene. Totalt ble minst 300 000 mennesker behandlet årlig, fire til fem millioner i løpet av perioden. Vi behandlet selvsagt også både geriljasoldater og militære og sivile krigsfanger fra nord. Når skadene var for store ble soldater og andre sendt til Røde Kors-sykehuset i Lockishoggio i Kenya.

Transport- og logistikkutfordringene var enorme. Det meste av mat og medisiner kom med båt til Mombasa, og noen ganger losset Folkehjelpen seks til åtte tusen tonn om gangen. Kenyanske og ugandiske transportselskaper fraktet så dette på lastebil over strekninger på 1200 km, til transittbasene ved grensen mellom Uganda og Kenya.

I løpet av perioden krysset titusener av lastebiler grensen til Sør-Sudan, men transporten til bestemmelsesstedene inne i Sør Sudan var vanskelig. Den gikk over lange distanser i veiløse og farlige områder, og de kenyanske og ugandiske transportselskapene sa som regel nei til jobben. Dermed ble det transportselskaper som tilhørte SPLA som fraktet varene inn. I tillegg leide Folkehjelpen inn småfly som ble brukt både over grensene fra Kenya og Uganda og inne i Sør-Sudan, og det gikk til sammen mange titusener flytokter.

Det har gått rykter fra 1987 og fram til i dag om at Norsk Folkehjelp var SPLAs våpensmuglere i Sør-Sudan. Den svenske forfatteren Bengt Nilsson er en av mange som har spredt disse ryktene, og i Norge er frilansforsker og Fremskrittspartiets utenrikspolitiske rådgiver Asle Toje blitt hans medspiller. Toje vil ha en internasjonal kommisjon som skal undersøke Folkehjelpens angivelige lovbrudd. ?

Som ansvarlig leder i Norsk Folkehjelp i en stor del av perioden kan jeg slå fast at dette er tøv. Slik transport var aldri et tema i våre drøftinger. Hvorfor skulle vi gjøre noe som uten tvil ville ødelegge tilliten hos alle donorer? Likevel, når flere titusener av enkeltlaster krysset grensen til Sør-Sudan hadde Folkehjelpen ingen praktisk mulighet til å sjekke all last i detalj. Det kan derfor ikke utelukkes at noen misbrukte tilliten og sendte en ammunisjonskasse eller noen geværer fra tid til annen.

SPLA tok det meste av våpnene sine fra regjeringshæren, noen ganger gjennom skreddersydde angrep mot store militærgarnisoner, og for øvrig var det politiske ledere i Det svarte Afrika som sørget for våpen til SPLA. Våpen og annet militært utstyr kom fra Etiopia, Uganda, Tanzania, Zimbabwe, Sør-Afrika under Mandela og Nigeria under Obasanjo. Israel leverte også våpen, og USA betalte antakelig noen regninger.

Hvorfor dette engasjementet fra Det svarte Afrika? En hovedgrunn er at de ikke ville ha et fundamentalistisk islamistisk og diktatorisk regime som nabo. Derfor møter også stats- og regjeringssjefene i nesten alle disse statene fram for å ta del i uavhengighetsfeiringen i Sør- Sudan 9. juli.

Norsk Folkehjelp spilte en viktig rolle i frihetskampen i Sør-Sudan. De tok standpunkt og støttet kampen solidarisk og politisk.

Hver gang FN og frivillige organisasjoner som var med i OLS trakk seg ut fordi krigshandlingene kom for nær og usikkerheten ble for stor, holdt Norsk Folkehjelp stand.

Folkehjelpen hadde fra 1993 og fram til fredsavtalen alltid om lag 1000 lokalt ansatte sørsudanere og andre afrikanere i felt. Fra 1996 til 2005 hadde Folkehjelpen ikke en eneste europeer i fast jobb i felt. Den store afrikanske staben hadde tillit, og den gjorde en fantastisk jobb. Hundretusener av familier fikk mat og annen støtte, og på sykehusene og klinikkene fikk fire millioner mennesker behandling.

Uten denne innsatsen hadde SPLM/SPLA neppe lyktes i kampen for å gi folkene i Sør-Sudan fred, menneskeverd og frihet.

Dette er grunnen til at Sør-Sudans president Salva Kiir har invitert meg som æresgjest ved frihetsfesten og uavhengighetsfeiringen i Sør- Sudan 9. juli. Jeg er stolt av det Norsk Folkehjelp maktet å bidra med da kampen var som hardest, og jeg gleder meg til festen i Juba.