Innhold:

Utdrag fra Kap. 1: Tenke det, vile det og gjøre det
Det globaliserte samfunnet
Miljøforringelse
Sentralisering og maktkonsentrasjon
At de fattige blir fattigere både nasjonalt og internasjonalt
At offentlige budsjetter settes under press
For å møte det globaliserte samfunnet, vil Senterpartiet:

Utdrag fra Kap. 11: Internasjonale utfordringer
En politikk for styrking av FN
Styring av internasjonal storkapital
Senterpartiet vil:
Internasjonal solidaritet og mellomfolkelig samarbeid
Utviklingshjelp og gjeld
Senterpartiet vil:
Migrasjon
Senterpartiet vil:

Utdrag fra Senterpartiets Stortingsvalgprogram 2001-2005

---

Utdrag fra: Kapittel 1: Tenke det, ville det og gjøre det

Det globaliserte samfunnet

Globaliseringen har både positive og negative konsekvenser. For å dra nytte av de positive sidene ved globaliseringen, må vi motvirke de negative. De negative konsekvensene er i første rekke knyttet til følgende:

* miljøforringelse

Den globaliserte økonomien har fått utvikle seg uten at de internasjonale mekanismer for å sikre miljøhensyn har vært sterke nok. Forurenseren har ikke betalt de reelle miljøkostnadene, slik internasjonale miljøavtaler krever. Derfor har transporten av varer fått det omfanget den har i dag. Vi har heller ikke fulgt opp føre-var-prinsippet på miljøområdet, slik de samme avtalene krever. Dette har ført til at vi etter alt å dømme står overfor enorme menneskeskapte klimaproblemer. For at vi skal greie å få miljøproblemene under kontroll, må den globale økonomien temmes gjennom sterkere regulering.

* sentralisering og maktkonsentrasjon

Gjennom fusjoner innen næringslivet blir stadig mer makt samla på færre hender og utøvd i lukka styrerom. Handelsnæringene, bank- og finansnæringene og media er gode eksempler på dette. Næringslivet er styrt av en liten og snever maktelite som fjerner seg mer og mer fra folk. Skjerpa konkurransen har ført til større produksjonsenheter på færre steder. Sentraliseringen øker. Til tross for at antallet demokratier i verden øker, får folket mindre innflytelse, ved at andre miljøer enn de folkevalgte får mer makt. Dette fører til at staten får mindre å si og enkeltmennesket får mindre mulighet til å påvirke sine egne omgivelser.

* at de fattige blir fattigere både nasjonalt og internasjonalt

De rike blir rikere og de fattige blir fattigere. Dette gjelder både i forholdet mellom land og innad i land. Norge er blant vinnerne i globaliseringsprosessen. Dette forplikter oss til å hjelpe dem som taper. Vi har allerede vært inne på at forskjellene øker også i vårt eget land. Tiltak for utjamning er nødvendige.

I det globaliserte samfunnet øker de globale fellesproblemene. Dette betyr at vi har større behov for sterke globale organisasjoner som oppfattes som legitime og som lager felles kjøreregler for alle land. Senterpartiet mener at FN må styrkes og at WTO må inngå i FN-systemet. Dette er nødvendig for å sikre at WTO underlegges FNs målsettinger og at handelsregleverket utvikles mer rettferdig.

* at offentlige budsjetter settes under press

Sjøl om Norge fortsatt er et land med ganske små forskjeller mellom folk og en relativt sterk offentlig sektor, går utviklingen i feil retning. Presset på offentlige budsjetter fører til krav om privatisering. Mens næringslivsledere sikrer seg store lønnstillegg, får folk beskjed om å vise moderasjon, og helsevesenet og andre deler av det offentlige må stramme inn. Det skjer samtidig som Norge har penger på bok som vi aldri før har hatt. Det blir en stadig mer dramatisk kontrast mellom den feite bankboka staten har og den offentlige fattigdommen som brukerne av skoler, helsevesen og eldreomsorg daglig føler på kroppen. Senterpartiet mener at bruken av oljefondet skal begrenses, men det går galt hvis vi ikke tar oss råd til å investere i framtida.

Etter Senterpartiets syn har kapitalens frie flyt gått for langt. Markedsliberalisme og privatisering framstår i dag som en naturlov som vi ikke kan gjøre annet enn å tilpasse oss. Sjølsagt er dette feil. Politiske vedtak kan snu utviklingen, slik det var politiske vedtak som satte i gang utviklingen. Senterpartiet vil ta denne kampen.

Føre-var-prinsippet og prinsippet om at forurenser skal betale, må utvikles, både nasjonalt og internasjonalt, og bli sentrale virkemidler til vern om miljø, sosiale forhold og rettferdig handel.

For å møte det globaliserte samfunnet, vil Senterpartiet:

• ha en aktiv stat, for å motvirke de negative utslagene av globaliseringen.
• styrke FN, for å utvikle globale kjøreregler som oppfattes som legitime av alle land.
• skape et mer rettferdig og miljømessig forsvarlig handelssystem underlagt FN.
• legge til rette for konvensjonell og digital samferdsel.
• sikre nasjonalt eierskap innenfor strategisk viktige områder.
• avvise internasjonale politiske og økonomiske blokkdannelser og dermed si fortsatt nei til EU.

Mange sier at det ikke er noe å kjempe for i det rike landet vårt, at det er ikke lenger er behov for dem som ønsker å bygge landet. Dette er feil. Vi har svært mye å kjempe for, sjøl om de politiske utfordringene endrer seg etter hvert som den materielle standarden øker. Utfordringen er ikke lenger å gi oss flere ting og øke den materielle velstanden. Utfordringen er nå å dele godene mer rettferdig, verne om miljøet, bygge opp en økonomi som kan sikre trygg mat og velferd også etter oljealderen, og skape et samfunn der folk føler tilhørighet og har identitet og rotfeste. Utfordringen er nå å sikre livskvaliteten, mer enn å øke den materielle velstanden.

 

Utdrag fra Kapittel 11:Internasjonale utfordringer

Globaliseringen blir ofte framstilt nærmest som en naturlov. For Senterpartiet er det viktig å understreke at globaliseringen er et resultat av politiske valg og derfor kan påvirkes. De positive sidene ved globaliseringen skal vi framelske, de negative sidene skal vi bekjempe gjennom en aktiv politikk. Senterpartiet har tro på at det går an å styre samfunnsutviklingen. Skal vi få dette til, trenger vi politikere som har vilje og evne til å styre utviklingen.

Både nasjonalt og internasjonalt arbeider Senterpartiet for et aktivt folkestyre, bedre fordeling, kulturelt mangfold og en løsning på miljøutfordringene. Alle land skal ha rett og plikt til å produsere mat til egen befolkning, rett til å hindre utbytting av naturressursene sine og til å styre multinasjonale selskaper ved lov. Landene må sjøl kunne avgjøre hvordan de best kan sikre sysselsetting, velferd, helse og miljø for befolkningen. Landene har et særlig behov for å kunne sette i verk nasjonale beskyttelsestiltak når økonomien er i en oppbyggingsfase. Matvarer og kultur kan ikke betraktes som ordinære varer, og trenger dermed et særlig vern. Disse prinsippene må ligge til grunn for et internasjonalt regelverk for handel.

Verden står overfor en rekke store utfordringer som bare kan løses gjennom forpliktende samarbeid mellom rike og fattige land. Vi i den rike delen av verden må endre vårt levesett og forbruksmønster dersom en bærekraftig utvikling skal være mulig. Fattigdom er fortsatt den største utfordringen i verden. Målet må være å utrydde fattigdom og utjamne levekår, slik at alle kan leve et verdig liv. Dette er en forutsetning for å hindre sosial og politisk uro innad i land og mellom land i framtida.

Vi har alle et ansvar for å sikre dagens og framtidige generasjoner et levende miljø. Overforbruket i den vestlige verden har ført til en akutt ressurskrise. En tredjedel av verdens viktigste fiskebestander er overbeskattet, og det trengs strakstiltak for å regulere fisket. Kampen om reint vann blir stadig hardere. Hvert år blir store mengder produktiv matjord ødelagt som følge av jorderosjon og forsuring, eller tatt i bruk til andre formål. Naturkatastrofer som skyldes menneskeskapte klimaendringer forsterker denne utviklingen. Livsgrunnlaget blir revet bort og folk drevet på flukt. Vi må sikre ren luft, jord og vann som kan danne grunnlag for matproduksjon for en stadig økende befolkning.

Verden blir ikke tryggere og bedre av at vi bygger opp økonomiske, politiske og militære blokker. Vi bør søke å redusere behovet for slike blokker og sette ressursene inn for å styrke globale samarbeidsfora som har legitimitet på tvers av kontinenter, på tvers av kulturer, og på tvers av fattige og rike land. Slike samarbeidsfora må ha som en av sine viktigste oppgaver å arbeide for avspenning og nedrustning mellom stormaktene.

Respekten for menneskerettighetene må ligge til grunn for Norges internasjonale engasjement på alle plan. Dette gjelder både sosiale og økonomiske rettigheter og politiske og sivile rettigheter. I tillegg til de individuelle rettighetene, er det nødvendig å styrke stillingen til de små fellesskapene gjennom kollektive rettigheter.

En politikk for styrking av FN

Globaliseringen har gjort behovet for en global arena for konflikt- og problemløsning større. Kjøreregler for handel må sikre bedre fordeling, både internasjonalt og innen det enkelte land, og ta hensyn til miljøet og de fattigste landenes deltakelse i verdenshandelen. Senterpartiet ser FN som den mest legitime arenaen for dette, fordi FNs beslutningsmekanismer er demokratisk forsvarlige fra nasjonalstatenes synspunkt. De utfordringene som FN står overfor er fullt mulig å løse hvis det er politisk vilje i medlemslandene til å prioritere FN-samarbeidet.

For å styrke FN er det er nødvendig å reformere organisasjonen. Dagens FN er et konglomerat av institusjoner med overlappende mandater og budsjetter. FNs politiske og utviklingspolitiske organer må kobles tettere sammen, både på landnivå og på hovedkvarternivå. FN må organiseres som en enhet på landnivå, med felles stedlig representant for alle organer.

FN må få en overordna rolle i forhold til andre internasjonale organisasjoner og institusjoner, som for eksempel Pengefondet og Verdensbanken, for å gjøre det lettere å gjennomføre programmer og mål fra FN-konferanser. Når disse multilaterale organisasjonene blir innlemmet i FN-systemet, skal prinsippet om ”ett land, en stemme” ligge til grunn for stemmeberegningen. Oppgavene til Verdensbanken bør i hovedsak være å bidra til finansiering av infrastruktur og sosial utvikling i de fattigste landene.

FNs sanksjonsregime må bli mer målretta, og gi muligheter for kompensasjon til uforutsette ofre for FN-sanksjoner. Reformen i FNs sikkerhetsråd er nødvendig både for å øke åpenheten og gjenspeile mangfoldet i FN bedre. Generalforsamlingen må få styrket sin funksjon i forhold til Sikkerhetsrådet, i tråd med internasjonal rett og FN-Charteret.

FNs økonomiske fundament må sikres. Alle medlemsland må betale sine bidrag. Vi godtar ikke at land holder tilbake midler til FN utfra politiske begrunnelser.

Styring av internasjonal storkapital

Handel er ikke et mål i seg sjøl, men et middel til å skaffe tjenester og varer som vi ikke produserer sjøl. I dag blir handelshindringene mellom land bygd gradvis ned. De vestlige landene og de multinasjonale selskapene er vinnerne, mens de fattigste landene og miljøet står igjen som tapere. Senterpartiet ønsker at prinsippet om lokal forvaltning og fordeling av ressursene skal legges til grunn for handelspolitikken. Et sterkere lokalt næringsliv gir de enkelte landene og regionene mulighet til sjølstendig utvikling, samtidig som transportbehovet blir redusert.

Det globale markedet har blitt mer ustabilt de siste årene. Valuta har gått fra å være et betalingsmiddel til å bli en handelsvare i seg sjøl. Det meste av kapitalbevegelsene er ren valutaspekulasjon. Av den kapitalen som sendes mellom landene i form av direkte investeringer i virksomhet som faktisk produserer verdier, går hovedtyngden til fusjoner og oppkjøp. Den internasjonale storkapitalen blir mer og mer konsentrert i multinasjonale selskaper med base i vestlige land.

Senterpartiets utgangspunkt har alltid vært at markedet er viktig for å sikre fellesgoder og felles velferdsmål. Samtidig kreves det politisk styring for å hindre markedssvikt i form av for store kapitalkonsentrasjoner eller urettferdig fordeling av verdier. Global finansiell ustabilitet er et resultat av manglende politisk styring. Politisk kontroll av markedet og kapitalbevegelsene er nødvendig, både globalt og nasjonalt.

Økt politisk styring av verdens finanssystem er det aller viktigste for å sikre utvikling og fordeling mellom nord og sør. Dagens finansstruktur gjør at forskjellene øker mellom rike og fattige både nasjonalt og internasjonalt. En hovedutfordring i en verden der kapitalen beveger seg relativt fritt over landegrensene, er å styre kapitalressursene mot utviklingsformål i stedet for spekulasjon og kortsiktig profitt.

Finanssystemet må styres av effektive og samtidig legitime demokratiske institusjoner. Både globale og nasjonale institusjoner må samarbeide om å få på plass slik politisk kontroll.

Det internasjonale pengefondet (IMF) har hatt økonomisk og monetær stabilitet i medlemslandene som et viktig mål. For ikke å ramme hensynet til frihandel og fri kapitalbevegelse, har IMF anbefalt strukturtilpassing som virkemiddel. Dette har særlig gått ut over offentlige velferdstiltak, som rammer de svakeste i samfunnet. FNs organisasjon for handel og utvikling (UNCTAD) har i større grad lagt vekt på risikoen ved liberalisering.

Senterpartiet vil:

• arbeide for en internasjonal avgift på valutatransaksjoner, der inntektene overføres til FN, som for eksempel en Tobinskatt.
• at hvert enkelt land skal kunne innføre en bindingstid for utenlandske investeringer, slik at
  investorene må betale høye avgifter hvis pengene flyttes før bindingstida er over.
• utrede innføring av et system innenfor FN for beskatning og avgiftsinnkreving fra multinasjonale selskaper.
• etablere et Økonomisk Sikkerhetsråd i FN-regi.
• legge ansvaret for regelverket for internasjonal handel til FN-systemet. For å bidra til rettferdig handel og sikre hensynet til miljø og fordeling, må WTO i alle tilfeller underordnes FNs overordna mål.
• at Norge skal være en del av og styrke den internasjonale bevegelsen for en rettferdig handel, og mot videre utnytting av fattige land og svake grupper
• at WTO skal evaluere konsekvensene av eksisterende avtaler før nye områder inkluderes.
• at Norge skal kreve reformer i Verdensbanken/IMF for å sikre økt åpenhet, økt bruk av uavhengige evalueringer. Dersom slike reformer ikke er mulig, må Norge redusere støtten til disse organisasjonene.
• sikre nasjonal sjølråderett, men i samsvar med ILOs konvensjon om urfolksrettigheter
• at føre-var og forurenser-betaler-prinsippet skal innarbeides og praktiseres, både nasjonalt og internasjonalt.
• at kriteriene for plassering av oljefondet skal være i tråd med menneskerettighetene og miljøhensyn.
• utrede innføring av en internasjonal skatt på handel mellom land, differensiert etter avstand for å dekke miljøkonsekvensene ved transport.
• opprettholde importvernet på jordbruksvarer for å hindre at maten kjøpes ut av munnen på de fattige, og for å redusere transporten mest mulig.

Internasjonal solidaritet og mellomfolkelig samarbeid.

Mange mennesker i Norge ønsker å gjøre noe selv for å lære om andre folkeslag og kulturer, gjerne gjennom å leve og bo i et annet land en tid. Mange vil reise og oppleve for å få perspektiv over eget liv og også vise solidaritet på ulike måter med mennesker i andre deler av verden. Gjennom mellomfolkelig samarbeid kan nyttig erfaring og kunnskap utveksles. For  Senterpartiet er det viktig å legge til rette for slike uformelle møteplasser av ulike slag.

Senterpartiet ser et vel fungerende og levende demokrati som en stor utfordring her hjemme. Utfordringen er ikke mindre internasjonalt. Vi tror på folkestyre som en nøkkel til samarbeid og økt sikkerhet for alle i det internasjonale samfunnet. Sp vil at norske organisasjoner og politiske partier skal arbeide mer aktivt bilateralt og internasjonalt med politiske skolering og demokratibygging. Vi ser dette som en viktig forutsetning for felles forståelse i det internasojnale samfunnet og for en styrking av sjøltillit og menneskelige rettigheter.

Senterpartiet vil bidra til at det nye Fredskorpset , som koordinerer samarbeidsavtaler og utvekslingsprogrammer mellom norske organisasjoner og organisasjoner i fattige land,  skal få gode utviklingsmuligheter.

Utviklingshjelp og gjeld

U-hjelp er et middel til å hjelpe lokalbefolkningen i mottakerlandene til egen utvikling, på egne premisser En av globaliseringens kostnader er at også i fattige land er det elitene som har størst mulighet til å nyttiggjøre seg de økonomiske fordelene og et lite mindretall får stadig større del av ressursene på bekostning av øvrig befolkning. Uten fungerende beskatningsordninger og fordelingsmekanismer hemmer dette en nødvendig utvikling for de mange. Støtte til demokratiske prinsipper og utvikling av organisasjoner og er et viktig skritt mot reell demokratisk innflytelse. Her har norsk organisasjonsliv mye å bidra med. Utvikling må defineres ut fra et helhetssyn. I hjelpearbeidet må u-landenes situasjon være utgangspunktet, og ikke i-landenes ønske om å overføre vårt samfunnssystem til u-landene i et og alt

Den aller største utfordringen er å løse gjeldskrisa u-landene sliter med, og få verdensøkonomien til å virke mer rettferdig. Gjeldslette er svært viktig for ikke å underminere andre utviklingstiltak i fattige land. U-landene betaler 13 ganger mer i gjeldsbetjening enn de får i u-hjelp, og gapet er økende. Land med gjeldsproblemer bør kunne søke FN om en uavhengig gjennomgang av gjelden og om gjeldslette, og gå igjennom en uavhengig, åpen meklingsprosess med kreditor. Representanter fra det sivile samfunnet bør ha innsyn i meklingsprosessen.

Befolkningsveksten forsterker eksisterende utviklingsproblemer. Mye tyder på at det mest effektive for å motvirke dette er å bedre utdanningen og helsesituasjonen til kvinner. Dette er også viktig for å bekjempe HIV/AIDS. Aids-epidemien er allerede i ferd med å utrydde store deler av foreldregenerasjonen i enkelte område av verden. Det må være en prioritert oppgave for Norge å gi dem som blir rammet rett til medisiner og sikre familiene deres trygghet for liv og helse.

Solide politiske og administrative institusjoner er viktig for å sikre befolkningen sosialt og økonomisk. Mye u-hjelp har gått til spille fordi mottakerlandene ikke har hatt administrativ kapasitet til å følge opp hjelpen. FN har et særlig ansvar for å hjelpe til med institusjonsutvikling, og arbeidet på dette feltet bør styrkes. All u-hjelp i FN-regi bør samles under en paraply, og alle FNs organisasjoner bør fungere som en organisasjon på landnivå. FN bør styrke sin u-hjelpsinnsats også økonomisk.

Offentlig utviklingshjelp (ODA) synker stadig, og utgjorde ved slutten av 90-årene mindre enn 0,3 % av BNP i OECD-landene. Norske myndigheter har hatt som mål å øke utviklingshjelpen vår til minst 1% av BNP. U-hjelp med gaveelement har sunket, mens andelen overføringer på markedsvilkår har steget. Det er behov for etiske retningslinjer for u-hjelp og krav til forvaltningen av midlene i mottakerlandene. FN bør utarbeide internasjonale retningslinjer for næringslivets forhold til miljø og menneskerettigheter, og sanksjoner knyttet til disse. FN bør sette minstekrav til arbeidstakers rettigheter ved utenlandsinvesteringer. U-landene må få tilgang på moderne teknologi på et tidlig tidspunkt. FNs fond og programmer må satse på bruk av moderne teknologi for å effektivisere og forbedre virksomheten innen blant annet helse og utvikling.

Senterpartiet vil:

• slette resten av u-landenes gjeld til Norge. Mellominntektsland må omfattes av gjeldsletten, og den skal ikke gå over u-hjelpsbudsjettet. Norge skal ikke knytte krav om strukturreformer til gjeldslette, og andre kreditorer bør også avstå fra slike krav.
• overføre deler av oljefondet til et nytt u-hjelpsfond, der avkastningen skal gå til u-hjelp. Norsk u- hjelp skal utgjøre minst 1 % av BNP, på sikt 1,5% av BNP.
• at oljefondet i større grad skal brukes til å tilgodese de fattigste landene (mul-landene) ved å benytte deler av fondet til å slette u-lands gjeldsforpliktelser.
• gi katastrofehjelp gjennom særskilte bevilgninger, ikke finansiere den over u-hjelpsbudsjettet. Det samme gjelder midler til flyktninger i Norge.
• kanalisere minst 50% av Norges samla u-hjelp gjennom FN.
• innføre en plikt for medlemslandene til å bidra til FNs u-hjelpsvirksomhet.
• styre mer av utviklingshjelpen til oppbygging av demokrati og direkte støtte til organisasjoner i u-land.
• opprettholde høy støtte til u-hjelp i regi av frivillige organisasjoner.
• at NORFUNDs midler skal brukes i tråd med overordna mål for norsk u-hjelp.
• øke støtten til tiltak initiert av grasrotorganisasjoner i mottakerlandene.
• øke støtten til tiltak for å bedre kvinners situasjon, med særlig fokus på utdanning og helse.
• prioritere tiltak for å bekjempe HIV/AIDS.
• støtte utviklingsland i forbindelse med arbeidet i internasjonale organisasjoner og forhandlinger, og hjelpe til med diplomatisk opplæring.
• opprette en norsk kontrollordning for næringslivsetableringer i utlandet. Denne skal ha sanksjons- muligheter
• jobbe for et FN-regime for overvåking og sanksjonering av etiske overtramp ved næringslivets uten landsengasjement
• styrke FNs overvåkning av menneskerettighetene
• ta initiativ til at Norge forsterker arbeidet mot dødsstraff. Våre NATO-allierte USA og Tyrkia vil være naturlige mål i dette arbeidet.

Migrasjon

Det er positivt at folk kan reise mellom ulike områder i verden og lære nye kulturer å kjenne. Det er derfor viktig at folk har mulighet til å ta utdanning eller jobb i andre land, for kortere eller lengre perioder. I dag blir imidlertid mange tvunget til å flykte fordi livsgrunnlaget blir revet bort eller fordi de frykter for sin egen sikkerhet. Løsningen på disse problemene er ikke at de rike landene stenger grensene sine.

Det er mange grunner til at folk er på flukt. Eksempler kan være politisk forfølgelse, væpna konflikter, bunnløs fattigdom eller klimaendringer som river livsgrunnlaget bort. Flyktning- og asylsøkerstrømmer kan best forebygges gjennom aktiv humanitær hjelp ved krig og katastrofer, og gjennom langsiktig utviklingshjelp.

Retten til å søke asyl er en menneskerett. Norge har et nasjonalt ansvar for å ønske flyktninger og asylsøkere velkommen til landet vårt. Dette gjelder både folk fra vanskeligstilte nærområder, og mer fjerntliggende regioner. Ventetida for behandling av asylsøknader og bosetting i norske kommuner må reduseres.

Senterpartiet vil:

• styrke den internasjonale statusen til internflyktninger (flyktninger på flukt i eget land) Internflyktninger må omfattes av FN-konvensjoner, og arbeidet med dette problemet må forankres bedre i FN-institusjonene. FNs høykommisær for flyktninger må få et særlig ansvar for oppfølging av internflyktninger.
• øke kvoten for overføringsflyktninger, og relativt sett også andelen enslige barneflyktninger/- funksjonshemma.
• at Norge må ha frihet til å føre en nasjonal asylpolitikk. Dette innebærer å melde Norge ut av Schengen-samarbeidet.