(Debattinnlegget sto på trykk i avisa Klassekampen 31.05.11)

Det betyr ikke at jeg overser eller ikke vil anerkjenne de positive forsøk på å dempe krisevirkningene og redde arbeidsplasser etter en finansliberalisering som - også med norsk medansvar - hadde løpt løpsk. Det ville da være merkelig om ikke en finansminister som Kristin Halvorsen var med på å sette sitt preg på avgjørelsene, og enda merkeligere ville det ha vært om hun i ettertid ikke var ganske fornøyd med sin egen innsats.

Mitt anliggende var å etterlyse forsøk på å forklare krisa som noe mer enn en følge av et litt avregulert finanssystem, men rett og slett som det kapitalistiske systemets krise, og at en slik innsikt igjen ville ha ført til kamp for mer grunnleggende tiltak. Eller i alle fall noen reformer som å kreve noe mer igjen av bankenes aksjonærer for å redde dem med skattebetalernes penger. Selv et så beskjedent tiltak som flere SV-lag foreslo, slik som en omsetningsavgift på Børsen, veit jeg ikke om Kristin Halvorsen tok med seg videre. Problemet er ikke at jeg synes det blei for mange kompromisser, men for få. Isteden var det for mye enighet, og jeg lurer på om noen av de grepene som Halvorsen nevner blei møtt med motstand hos de to ikke-sosialistiske regjeringspartnerne. Og hva var det SV gikk inn for, som det ikke blei gjennomslag for?

At Kristin Halvorsen mener det er en høflighetsfrase å skrive «kjære» i brev til IMFs leder, har jeg selvsagt ingen grunn til å betvile. Men mitt poeng var at brevet inneholdt en ideologisk skamros til IMF for å ha så mye kompetanse, bred representasjon og goder landovervåkinger når de begår sine nyliberalistiske øvelse. Hvis også dette bare en høflighetsfrase, ønsker jeg meg noe mindre høflighet. På samme måte ønsker at det er lov til å begrunne utmelding av SV på et antikapitalistisk og antiimperialistisk grunnlag,

og la Klassekampen slå dette opp, uten beskyldninger om at dette er å gå høyresidas ærend i Europa. Andre ledende personer i partiet mener at det er kampanjejournalistikk for Rødt, begge deler er det neppe. Og det er ganske ekkelt å konkludere med at hun og SV vil fortsette kampen mot disse høyrekreftene, i motsetning til de som ikke lenger er medlem av SV har gitt opp dette. Heldigvis er vi ikke kommet så langt (eller så kort), at denne kampen bare kan føres av dem som deler bord med Kongen og seng med Jens Stoltenberg.