(Innlegget sto på trykk i avisa Klassekampen 25.05.11)

La oss starte med den globale kapitalismens dypeste krise siden mellomkrigstida. Dette økonomiske systemets irrasjonalitet og brutalitet sto klarere fram enn noen gang. Men ettersom systemkritikk og innsikt i den kapitalistiske produksjons- og samfunnsformen for lengst var skjøvet i bakgrunnen, sto finansministeren og partilederen ? i samme person ? tilbake med et ønske om å komme «back on track», det vil si at det ikke var noe mål å skifte spor. Den pedagogiske muligheten som fantes til å drive allmenn folkeopplysning om kriser og behovet for et annet samfunn med helt andre mål, blei forsømt akkurat da det var mest behov for det. Vi fikk vite at det viktigste var å ha is i magen, studere de gode historiske profittbanene for avkastning, og tro på at markedet igjen finner sitt naturlige leie om bare skattebetalerne spyttet i kassa. Det var nå Finansdepartementet samtidig åpnet for kasinokapitalismens mest bisarre utvekst, hedgefond, og ga oljefondet klarsignal til å bli en enda større aksjespekulant enn før.

Ved starten av krisa var Det internasjonale pengefondet (IMF) en svekket og diskreditert institusjon, som med rette var stilt til ansvar for avregulering og finansliberalisering. Sammen med Verdensbanken hadde IMF i flere tiår, for det meste med norsk velsignelse og med SVs protester i opposisjon, bidratt til de økonomiske forbrytelser som har krevd millioner av menneskeliv. Noe av oss tenkte at et reformvennlig minstemål var å styrke rollen til FN, slik flere kommisjoner med anstendige økonomer og representanter fra Sør ønsket. Men Kristin Halvorsen kom raskt på banen, og skrev et hyggelig brev til «kjære» Dominique Strauss-Kahn, der hun forsikret om at Norge ville hoste opp milliarder til et IMF som etter hennes oppfatning hadde brei representasjon (USA har veto!), internasjonal støtte og høy kompetanse til å overvåke medlemslanda.

Det var dette IMF som like før det islandske sammenbruddet hadde rost landets finansmarked, bankvirksomhet og økonomiske politikk opp i skyene, og stilt i utsikt den beste tenkelige framtid. Ingen skal si at Finansdepartementet mangler humoristisk sans. Og det er dette «kompetente organet» IMF som nå vil rasere, privatisere og brutalisere samfunn, økonomiske systemer og store befolkningsgrupper som betingelse for å hjelpe europeiske land i krise. Og da er det lett å forestille hvordan de har herjet i den tredje verden. Å sette ut partiets solidaritetsarbeid på anbud, og la IMF få oppdraget, er neppe helt i samsvar med tradisjoner og partiprogram.

Et stadig tydeligere hovedtrekk ved norsk kapitalisme, er de siste års framrykking av norske selskaper i andre deler av verden. Selvsagt har dette sammenheng med rollen som stor kapitalek sportør gjennom Statens Pensjonsfond Utland (SPU), noe som har gjort Norge til en aktiv pådriver for den formen for finansspekulasjon som brakte verden til stupet. Men det er også slik at Statoil, Telenor, Yara og SNPower, Cermaq og andre selskaper med betydelige statlige eierandeler, ønsker seg en verden som «åpen» for deres profittmuligheter, og hvor Norge er en aktiv deltaker i kappløpet etter den siste olje og nye markeder. Konkurranse mellom stater og selskaper om arbeidskraft og ressurser over hele kloden er nå en gang imperialismens vesen.

Mens regjeringen i Soria Moria I var opptatt av at land i Sør ikke skulle fratas muligheter til nasjonale strategier som Norge benyttet seg av i sin utvikling, er Norge nå på offensiven innenfor Verdens handelsorganisasjon for liberalisering innenfor sektorer som energi, telekommunikasjon, tjenester og markedsadgang for fisk. Gjennom Efta arbeider Nærings- og handelsdepartementet på spreng med frihandels- og investeringsavtaler, som i mange tilfeller går mye lenger enn gjeldende WTO-regelverk, slik det er godt dokumentert i en serie utredninger fra Handelskampanjen. Det kan med rette kalles et norsk Januansikt, eller Jonasansikt, og kan ses som eksempel på at noen tror at dobbeltmoral er dobbelt så bra som moral.

Nå forhandles det for fullt med en lang rekke land om slike avtaler, det foregår bak lukkete dører, og Stortinget har til slutt ingen annen mulighet enn å ratifisere eller forkaste. Mest oppmerksomhet har Colombiaavtalen fått, og her har et sterkt press utenfra foreløpig klart å drive regjeringa fra skanse til skanse.  Det er ikke rart at den  globale kapitalistklassens tumle- og møteplass, World Economic Forum, er interessert i å framstille Norge som en modell.

Med synlig stolthet reiser Erik Solheim til Davos, der han utvilsomt føler seg mer hjemme enn på det radikale motstykket – World Social Forum. I WSF er det folkelige bevegelser som samles uten kronprinser, næringslivsledere og utvalgte «tenkere» som underholder med akademiske piruetter i pausene. Når det gjelder utviklingsfeltet og Nord/Sør-politikk, har det vært tilløp til flere positive trekk, slik som mer oppmerksomhet omkring skatteparadiser og kapitalstrømmer. Men tilløp uten sprang har aldri slått gjennom som olympisk øvelse. I Klassekampen 21. mai forteller Bård Vegard Solhjell, SVs parlamentariske leder, stolt at bistandsbudsjettet er brakt opp til 1 prosent.

Det var på fem år en økning på noen få tidels promille, det skyldes aller mest mer penger til flyktning- og asylmottak i Norge, som har gjort Norge til viktigste mottakerland. (Mottoet er: hjelp til selvhjelp). Dessuten blei regnskogsmilliarder lagt til dette budsjettet, selv om det kan virke litt urimelig at en bitte liten kompensasjon for våre enorme miljøskader må tas av penger som skulle komme fattigfolk til gode. Det ville greid seg fint med beløpene fra et par dagers vekst i oljefondet.

Høyst urovekkende er den ideologiske vridningen som har skjedd i tenkningen omkring Nord/Sør-forhold, global ulik og kamp mot fattigdom. Når utviklingsministeren henter fagfolk på dette feltet for å opptre, er det ustanselig den høyrevridde markedsøkonomen Paul Collier som vises fram, og langt mer sjelden en radikal kritiker fra Sør. I Colliers perspektiv er problemet mest håpløse afrikanske land som ikke er «globalisert» nok, og som må settes under administrasjon og styres etter Colliers oppskrift. Men av de absolutt fattigste i verden bor over halvparten i Sør-Asia, der alt etter sigende skal gå så bra som følge av utviklingsministerens lovpriste middelklasse. Den diskrediterte tanken fra 1960-tallet om at vekst av seg selv sildrer nedover, er blitt den nye Sannheten. Da er det da også helt på sin plass at Civitalederen Kristin Clemet er satt inn som styreleder i investeringsselskapet Norfund, og at den nye direktøren i Norad har mer erfaring fra oljepolitikk enn utviklingspolitikk. Det er heller ingen tilfeldighet at Bill Gates er blitt en stadig viktigere premissleverandør for norsk helsebistand og for norsk landbruks- og gjødselspolitikk i Afrika.

Ved siden av massefattigdom, global ulikhet og et kapitalistisk system som driver rovdrift på mennesker og ressurser, er det selvsagt klimaendringer og den systematiske ødeleggelsen av vann, jord, luft, hav og biologisk mangfold som setter et radikalt parti, og et land med et oppblåst selvbilde på størrelse med oljefondet, på politisk og moralsk prøve. Med norsk CO2-utslipp og ressursbruk er det behov for tre-fire planeter til, men hvor de skal tas fra har jeg har ikke funnet noe sted i noe SV-program. Bunnen ble (foreløpig?) nådd da Statoils generalforsamling for noen få dager sida bekreftet regjeringas oppslutning om tjæresandprosjektet i Canada, under fortvilte protester fra miljø- og urfolksbevegelser verden over. Det er ikke noe mindre enn en form for krigføring mot planeten og vår framtid. Et opprop i avisene før generalforsamlinga hadde blant annet tre politiske partier i Norge som underskrivere, ingen av dem var Sosialistisk Venstreparti. Det er ei pedagogisk utfordring for en miljøminister i Norge å få folk til å bruke mindre bil, når hans egen regjering er med på et prosjekt som i ferdig tilstand vil slippe ut er CO2 enn alle norske biler til sammen. Samtidig som det skrytes av hvordan Norge skal elektrifisere sokkelen med stor økonomisk og teknologisk innsats, så gir man blaffen i miljøstandarder når man opererer i utlandet. Tidligere kunne det sies om klimapolitikken at Norge var borte bra, men hjemme verst, men nå er det blitt like ille over alt. Det er det som menes med samstemt politikk. Ikke noe av det som er foreslått av norske miljøtiltak er i nærheten av det som alle seriøse fagfolk stiller opp som et minimum. Litt ut på dagen 2. januar har en norsking sluppet ut like mye CO2 som er etiopier gjør på et år, og de som bærer minst ansvar for problemene er dem som betaler prisen med nedsatt jordbruksproduksjon, økt fattigdom og mer sjukdom. Sammen med landran, mer jord til å dyrke drivstoff til biler og børsspekulasjoner i matpriser, krever klimaendringer allerede menneskeliv i tusentall.

Ettersom oljeprisene samtidig grunnlaget for norsk vekst og oljefondets økning, er det et uttrykk for moralsk blindhet ikke å se den klare sammenhengen. Hvis oljefondet øker med 300 milliarder kroner på et år, kunne vi for eksempel være så egoistiske at fem millioner nordmenn tok én tredel, at én tredel gikk til å bekjempe klimaendringer og hjelpe til med tilpasning, mens den siste tredelen gikk til å kompensere dem som rammes av oljepriser og finansspekulasjon, altså de to faktorene som fondsmidlene bygger på. Det er ikke alle barn i verden som har full barnehagedekning. Bare i løpet av fem-seks år ville det blitt de 100 milliardene med dollar som FN – med Jens Stoltenberg i spissen – forsøker å få alle land i verden med på reise innen 2020. Selvsagt var vedtaket om Lofoten og Vesterålen en voldsom oppmuntring for SV og for oss som har demonstrert og betalt medlemskap i folkeaksjonen. Det er bra for fugl, fisk og mennesker i et sårbart miljø, men i global klimasammenheng spiller det en er beskjeden rolle om oljen kommer herfra, eller fra alle de andre nye områder som oljelobbyen og regjeringa nå gleder seg over. I år investeres det 150 milliarder kroner i å finne mer olje å pumpe opp, det er 50 ganger mer enn midler til regnskogsbevaring. Norge må ut av oljetåka, skreiv Utviklingsfondet og Fremtiden i våre hender nylig en felles uttalelse. «Dette var sinnssykt velfortjent» sa Statoils letedirektør i Dagens Næringsliv 21. mai, og viste til det enorme funnet på kanskje 500 millioner fat olje på Skrugard-feltet i Barentshavet.

I et overordnet perspektiv kan klimaproblemer forstås ut fra to atskilte tenkemåter. Det første er det velkjente Kyoto-København– Cancun-sporet, der inntrykket skapes av at de verste miljøforbryterne kan rydde opp med fiks teknologi, litt avlat og finansspekulasjon i karbonkvoter. Det andre er Cochabamba-prosessen, som nærmest er ukjent. Navnet kommer fra den nest største byen i Bolivia, der det på vårparten i fjor blei avholdt en stor konferanse for miljøbevegelser, urfolksorganisasjoner og andre folkebevegelser fra hele verden, inspirert av den grunnleggende kritikken mot de globale forhandlingenes blendverk som blant annet. Evo Morales og andre radikale statsledere fra Latin- Amerika førte fram i København. Slutterklæringa fra Cochabamba trekker opp et perspektiv som er forankret i miljøbevegelser og global solidaritet. Her avvises ideologiske markedsløsninger og teknologisk utopisme, her snakkes det om karbongjeld som må betales, om dramatiske omlegger i forbruk og økonomisk system, og om skogsbevaring i samarbeid med folk som lever der og motstand mot matdrivstoff. Da utviklings- og miljøminister Erik Solheim møtte representanter for norske ambassader på et UD-møte ikke lenger etter, mante han til innsats for å isolere de radikale  latinamerikanske landa, som var «spoilere», som han kalte dem. I Cancun sto Bolivia aleine igjen, så det var jo en vellykket strategi.

Som vi spurte i gamle dager: Hvilken side står du på? I 1961 var Sosialistisk Folkeparti et fredsparti, mens det i dag er et regjeringsparti i et land som eksporterer mer våpen per innbygger enn noe annet land, og som ut fra blind Nato-lojalitet sender nordmenn ut i krig rundt om i verden. Det heter gjerne at det ikke er SV som har forandret seg, men verden. Jeg tror både SV og verden har forandret seg, men det som har forandret seg aller mest, er SVs plass i verden. Mens Grete Faremo leverer bombene, leverer SVs ledelse argumentene. I motsetning til tilfellene Irak og Afghanistan, syntes jeg ikke at alt var like enkelt i dagene rundt FN-vedtaket om Libya, og det måtte flere runder til før jeg ble helt overbevist om at dette kom til å bære galt av sted. Det var rett og slett ikke så lett å få seg til å tro at Frankrike, Storbritannia, USA og Nato med ett skulle stå fram som et hjelpekorps besjelet av humanitær godvilje og folkerett, som ikke kunne tåle at sivilbefolkning som lider. 1,5 millioner barn av har mistet livet som følge av sult og sjukdom i verden i de to månedene som har gått, og krigsbudsjettene i USA har ført til nedskjæring i landets internasjonale helsebistand. Det så altså annerledes ut for dem som gjennom de siste åra har glemt all innsikt i Nato, geopolitikk og ressurskappløp, og som innad i SV har kjempet for oppslutning om forsvarsalliansen. Dessuten er det jo ikke slik at resolusjon 1973 bare har ett innhold: la Nato bombe som mye og mot så mange mål som mulig, helst med norske fingre på avtrekkeren. Forvirringa i de første dagene, som jeg altså har forståelse for, burde for lengst ha vært ryddet av verden. Mandatet taler først om våpenhvile og forhandlinger, og det har kommet mange nok signaler fra arabisk og afrikansk hold i det siste til at dette burde prøves. Men Nato har åpenbart sine egne krigsmål, slik Storbritannia og Frankrike har sine egne strategiske og økonomiske mål. Nå kan det hende at den norske regjeringa synes dette blir for dyrt i lengden, og trenger forsvarsbudsjettet til noe annet. Men er dette egentlig et budsjettspørsmål? Og hvis SV mener at bombinga ikke tjener sin hensikt, er det rimelig å be om at andre overtar «jobben». Det er forskjell på å svelge kameler og å ri på dem, for ikke å si – med tanke på dyrelivet i den libyske ørkenen – å bombe dem.

Utenriksdepartementet har sammen med Litteraturhuset lenge kjørt en møteserie om norsk utenrikspolitikk, som det har valgt å kalle for: Norge – idealist eller realist? Selvfølgelig preges norsk utenrikspolitikk av idealisme, hva er mer idealistisk enn å tro at markedet avskaffer global ulikhet, at kapitalismens mister sine klør, at klimaet reddes ved kjøp og salg av karbonkvoter, at bomber gir demokrati og at krigsguden har englevinger? Men kanskje er det bedre å stille spørsmålet slik: idealist, realist eller imperialist? SV har – trass i mange andre fortjenester – vært med på denne ferden. Etter hvert har det også vært uten å protestere for all verden. Når medlemskap i partiet er det samme som å være passasjerer på Natos bombefly og å velsigne miljøkrigen mot vår felles planet, melder tanken seg: kanskje femti år er nok?