For referat fra debatten i sin helhet, se Referat fra Stortingets debatt

 Åslaug Haga (Sp) : Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene har fattigdomsreduksjon og bærekraftig utvikling som mål. Til tross for omlegging av Verdensbankens politikk i de seinere år er Verdensbankens politikk fortsatt, etter Senterpartiets syn, i for stor grad tuftet på ideen om handelsliberalisering som et ubetinget gode for de fattigste landene. Ideen om at en friest mulig handel er et ubetinget gode for de fattigste landene, fikk et kraftig skudd for baugen gjennom et omfattende arbeid og ei bok som UNDP nylig har lansert. Studien viser at fattige land som har åpnet sine markeder, har hatt svært ulik utvikling. Det vises også til at samtlige av dagens rike industriland har gått gjennom en fase med proteksjonistisk politikk før de satset på større frihandel. De mest utviklede landene i verden har kommet dit de er i dag ved hjelp av svært ulike strategier. Det finnes ikke ferdigspikrede økonomiske systemer som garanterer økonomisk vekst og utvikling. Dette må det internasjonale handelssystemet så vel som de dominerende utviklingsaktørene, som Verdensbanken, ta innover seg.

       Frihandel fører ikke nødvendigvis til økonomisk vekst, og økonomisk vekst fører ikke automatisk til menneskelig utvikling. Vekst og utvikling må oppnås ved at hvert land fører en økonomisk og sosial politikk som er tilpasset forholdene i det spesielle landet. I prosesser som leder fram til lån fra Verdensbanken, må det tas behørig hensyn til mottakerlandenes prioriteringer, og lånene må tilpasses situasjonen i de enkelte land. På dette området har fortsatt Verdensbanken et stykke å gå.

       Når dette er sagt, er det ingen tvil om at Verdensbanken har tatt innover seg deler av kritikken som har vært rettet mot den hva angår strukturtilpasningspolitikken. Men deler av betingelsene knyttet til strukturtilpasningsprogrammene finner vi igjen i andre programmer i dag, bl.a i strategipapirene for fattigdomsreduksjon.

       På den ene side er det klart at giverlandene må stille klare krav om å se resultater av bistanden.

       På den annen side fører for detaljerte krav til at mottakerne mister eierskapet til den politikken de er forpliktet til å gjennomføre. Problemet er at godt fungerende lokal praksis kan bli revet i stykker i arbeidet med å tilfredsstille giverlandenes krav om hvordan planene skal se ut. En slik detaljstyring av landenes økonomi kan i verste fall undergrave landets økonomi.

       For at Verdensbanken skal oppfattes som en fullt ut legitim utviklingsaktør, må institusjonen utvikles i mer demokratisk retning. Fattige land må sikres større innflytelse. Utviklingslandenes representasjon i bankens styre må økes, og utviklingslandene må være bedre representert på alle nivåer i bankens administrasjon.

       Et talende eksempel på utviklingslandenes manglende innflytelse i Verdensbanken er følgende: I Verdensbankens styres regnes stemmevekten i forhold til økonomisk innskudd, noe som f.eks gir de nordiske land 6 % stemmevekt, mens Afrika sør for Sahara - 47 land - har 7 %

       På sikt bør Verdensbanken underordnes FN. Det vil gjøre det lettere å gjennomføre programmer og mål for FN-konferanser, som f.eks milleniumsmålene. En slik innlemming vil også åpne for å gi Verdensbanken mer demokratisk legitimitet ved å la prinsippet « ett land - én stemme » ligge til grunn for stemmeberegningen. Inntil videre må det arbeides for tettest mulig koordinering og en fornuftig arbeidsdeling mellom Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene og FN. På landnivå må bank- og FN-systemet opptre på en helhetlig måte.

       Institusjoner som IMF og Verdensbanken har opplagt potensial til å være både viktige og nyttige verktøy for en mer rettferdig fordeling av verdens goder, vel å merke dersom de styres på riktig måte. Her gjenstår det viktig arbeid. Norge må derfor konsentrere sin innsats og innflytelse ytterligere for å få endret måten institusjonen styres på. Norge bør være en pådriver for reformer i Verdensbanken for å sikre økt demokratisk legitimitet, økt åpenhet og økt bruk av uavhengige evalueringer. Norge må være synlig og gå i forkant.