For referat fra debatten i fulltekst, se Referat fra Stortingets debatt om utviklingsministerens utviklingspolitiske redegjørelse

       Åslaug Haga (Sp) : Jeg vil begynne med å konstatere at det er svært gledelig at nobelprisvinner Aung San Suu Kyi er løslatt fra husarrest. Hennes mot og utholdenhet er beundringsverdig, og hun har gjort det lett for det internasjonale samfunn å støtte hennes sak. Men veien fram til demokrati og frihet er fortsatt svært lang i Burma. Aung San Suu Kyis løslatelse må derfor ikke bidra til at presset på Burma fra det internasjonale samfunn reduseres. Engasjementet fra regjeringer, parlamentarikere og frivillige organisasjoner må fortsette.

       Senterpartiet er godt fornøyd med utviklingsministerens redegjørelse. Den bekrefter kloke prioriteringer som et bredt flertall på Stortinget støtter, og som gradvis er blitt utviklet over 50 år med norsk bistand. Det legges ikke opp til eksperimenter i bistandspolitikken framover. Det er det heller ikke behov for. Vi ser fram til budsjettet til høsten og forventer at Regjeringa tar et solid skritt i retning av å nå målet om 1 % av BNI i bistand.

       Utviklingsministeren har lagt opp til en bred evaluering og gjennomgang av hele bistandsforvaltningen både hjemme og ute. Vi vil gi honnør til dette initiativet. I tidligere tider hadde vi i Norge en relativt stormfull debatt om hvor mye midler som skulle gå til bistandsforvaltning. Dette var periodevis en perspektivløs debatt hvor bistandseffektivitet ble målt i hvor stor andel av hver bistandskrone som gikk til administrasjon, uten hensyntagen til hvilken form for bistand det var snakk om. Etter hvert har forståelsen økt for at den mest effektive bistanden ofte er den mest arbeidsintensive bistanden sett fra giverens side, slik som institusjons- og organisasjonsutvikling. Pr. i dag tror vi at en av de største svakhetene i bistandsadministrasjonen ligger i evnen til å følge opp styrende organer i multilaterale organisasjoner. Dette er et usedvanlig viktig arbeid, hvor det med godt håndverk er mulig å bidra til å legge føringer for organisasjonenes kurs. På viktige områder har Norge mye å tilføre. Det er behov for administrativ kapasitet for å følge opp de styrende organene, og det er behov for drevne personer som kan multilateralismens irrganger. Vi forventer at dette forholdet blir grundig drøftet i den pågående gjennomgangen.

       I redegjørelsen var statsråden opptatt av rammebetingelser og sammenhenger mellom politikkområder. Jeg vil dvele litt ved dette med utgangspunkt i WTO, i oljefondet og i oppfølgingskonferansen om bærekraftig utvikling, Rio+10.

       Bistand alene løfter ikke fattige land opp av fattigdommen, slik utviklingsministeren sjøl understreket i redegjørelsen. Interne og eksterne forhold spiller inn. Rammebetingelsene knyttet til internasjonal handel blir stadig viktigere for utviklingsland. Senterpartiet er opptatt av at WTO-regelverket ikke tar tilstrekkelig hensyn til de fattigste landene. Land som er i en oppbyggingsfase av økonomien, har behov for beskyttelse i langt større grad enn land som har en velutviklet markedsøkonomi. Det er enkelt nok å se hen til vår egen utvikling. Utviklingslandene må få beskytte sin egen industri i en oppbyggingsfase, på samme måte som vi fikk beskytte vår. De fattigste landenes behov for beskyttelse må ivaretas langt bedre i WTO enn hva som er tilfellet i dag. Likt regelverk for alle land - som WTO baserer seg på - slår fundamentalt ulikt ut i land som står på ulike utviklingstrinn. I de forestående WTO-forhandlingene må det være en hovedoppgave for Norge å bidra til å sikre de fattigste landene tilstrekkelig beskyttelse.

       De fattigste landene kommer ofte dårlig ut i internasjonale forhandlinger fordi de mangler institusjoner og kompetanse som gjør dem i stand til å ivareta sine særlige interesser. Norge bør, i langt større grad enn i dag, bruke bistandsmidler til å gjøre de fattigste landene i stand til å ivareta sine interesser i WTO-forhandlingene. Dette handler om kortsiktig innsats, i forhold til at landene får mulighet til å være fysisk til stede i forhandlingene, og det handler om mer langsiktig innsats, i forhold til kompetanse og institusjonsutvikling på handelsområdet.

       Presseoppslag om investeringer som er gjort av oljefondet, er særdeles deprimerende lesning. Utviklingsministeren bør engasjere seg kraftig i å bidra til at Regjeringa straks utvikler etiske retningslinjer for bruk av oljefondet. Det er dokumentert at norske investeringer via oljefondet har vidtrekkende negative konsekvenser i forhold til mennesker i utviklingsland. De menneskene vi prøver å hjelpe med bistand, undergraver vi parallelt ved å investere vår formue i selskaper som bryter ned miljøet, og som bidrar til å forringe folks humanitære situasjon gjennom investeringer i f.eks mineproduksjon og i selskaper som benytter barnearbeid. Dette må ganske enkelt opphøre. Det vi ser, er opprørende og uverdig. Vi vet at det er gjort betydelige framskritt når det gjelder å finne mekanismer som sikrer at man ivaretar etikken ved investeringer.

       Rio+10-konferansen i Johannesburg på ettersommeren er svært viktig. Den er viktig for oss alle fordi den griper fatt i vår klodes to største utfordringer, nemlig kampen for miljøet og kampen mot fattigdommen. I lys av kontinuerlig miljøforringelse, uverdig fattigdom og nyfattigdom må konferansen i Johannesburg føre fram til konkrete handlingsplaner og definerte mål. Det holder ikke for verdens fattige at konferansen ender med et ønske om at verden burde ha sett annerledes ut. Konferansen må evne å si hvordan vi skal komme videre, og hvordan verden kan se annerledes ut. Den må definere en klar handlingsplan, med etterprøvbare målsettinger og økonomiske ressurser tilgjengelig. Dette er uhyre krevende, men konferansen gir nettopp denne muligheten. I lys av konferansens betydning vil Senterpartiet oppfordre statsministeren til å holde en redegjørelse for Stortinget om forberedelsesprosessen og norske ambisjoner og mål for konferansen. Vi ber utviklingsministeren bidra til at så kan skje.

       I motsetning til utviklingsministeren mener vi at konferansen om finansiering for utvikling i Monterrey i Mexico i mars ikke viste at de rike landene har forstått at bidrag til kampen mot fattigdom også er bidrag til å sikre global sikkerhet. Etter hendelsene 11. september i fjor hadde vi langt større forventninger til denne konferansen. Rio+10 gir anledning til å rette opp manglende konkretisering og handlingsplaner fra Monterrey. Vår felles klode trenger forpliktelser, både i forhold til miljø og i forhold til fattigdom. Vi kan ikke la flere sjanser gå fra oss.

[Neste innlegg av Åslaug Haga]

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

       Christopher Stensaker (FrP) : Hvor effektivt bistandspenger blir brukt på dem som trenger det mest, er avhengig av landets styresett.

       Det bringer meg over på et av spørsmålene i denne debatten. De som har vært forkjempere for en vestlig flerpartimodell, blir av noen beskyldt for at det er vestlig kulturimperialisme, at den afrikanske demokratiseringen har skjedd uten tilstrekkelig afrikansk involvering. Spørsmålet er: Må Afrika virkelig demokratiseres? Svaret er vel: Både ja og nei. Her må man huske på at den afrikanske kulturen i stor grad baserer seg på stammetilhørighet, på lojalitet overfor stamme og familie - og i mindre grad overfor landets styre.

       I mine samtaler med vanlige folk i Afrika oppdaget jeg at mye av den vestlige tenkemåten faller på stengrunn. Et eksempel er: Aids er den hyppigste dødsårsaken i Rwanda. På spørsmål fra meg om ikke bruk av kondomer ville ha bedret situasjonen, var svaret at det ble det ikke barn av. Barn var de avhengig av, skulle slekten sikres i alderdommen. Da får man på en måte forholdet med hvem som kommer først, høna eller egget - det ene er avhengig av det andre.

       Det neste spørsmålet i denne debatten er hvor legitimt og fruktbart den vestlige innblandingen i Afrika egentlig er. Er det på tide med en afrikanisering av demokratiene, eller er dette en modningsprosess som ikke er fullført? Svaret må vel være ja. Mitt spørsmål er da: Hva er representantens syn på dette?

Åslaug Haga (Sp) : Det er en interessant debatt representanten Stensaker reiser, og som vi for noen år sia hadde fruktbare meningsutvekslinger om i forbindelse med norsk bistand. Jeg skulle gjerne sett at vi også i dag kanskje hadde tort å gå mer inn i den typen debatt enn det vi gjør. Personlig har jeg - ikke minst etter å ha bodd en god del i utlandet, hvor kultur og tankesett er helt annerledes - slitt mye i forhold til om det er grunnleggende kulturimperialisme vi bedriver når vi bl.a bedriver bistand.

       Etter å ha gått solide runder med meg sjøl og tenkt gjennom disse tingene, kom jeg mer og mer til at vi skal vokte oss i dette landskapet. Men det er samtidig slik at det dog finnes en del helt grunnleggende verdier som vi med respekt for mennesket må ta utgangspunkt i. Derfor er aspekter knyttet til menneskerettigheter, knyttet til individuell frihet, som ikke minst også har med kjønn å gjøre, altså rettigheter knyttet til det å være barn, så grunnleggende og så elementære at man bør bygge enhver samfunnsutvikling på dem.

       Jeg mener at hele debatten om bistanden bør ta utgangspunkt i at det er en del elementære og helt grunnleggende forestillinger om hva vi mener er menneskeverd, som skal ligge i bunnen. Velger man å ta det som utgangspunkt, tror jeg en vil finne at det meste av det vi bedriver innenfor bistand, er uproblematisk, men jeg syns det er klokt periodevis å ta noen debatter på dette feltet.