For redegjørelse og referat fra debatten i sin helhet, se Redegjørelse av statsministeren om FN-toppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg

Inger S Enger (Sp) : Først og fremst vil jeg gjerne takke statsministeren for en fyldig og god redegjørelse. Han nevnte at man i utgangspunktet var bekymret for målet, at målet rett og slett måtte være å hindre tilbakeskritt. Nå ble det heldigvis framdrift på mange områder, og egentlig ville det være utrolig å tenke seg noe annet.

       Det er alltid mange kritiske røster som hever seg, og senest i Aftenposten i går stod det en artikkel hvor det spørres om FN-konferansen i Johannesburg var « uvettig bruk av tid og penger ». Det har også tidligere vært reist kritikk fra media og fra ulike organisasjoner om konferansen. Men hva er det som nytter? Hva er best anvendelse av tid og penger? Og ikke minst: Hvordan skal en skape oppmerksomhet og sette søkelys på store, alvorlige verdensomspennende problemstillinger?

       Flaskehalsen for å få gjort noe ordentlig er naturligvis penger og politisk vilje til å dra samme vei. Konferansen presset på i rett retning. Det må derfor være viktig at problemstillinger på denne størrelsen drøftes på verdens høgeste politiske nivå. Ingen kan etter toppmøtet i Johannesburg om bærekraftig utvikling si at vi er uvitende om verdens enorme utfordringer. Vi fikk også tydelig presentert at bærekraftig utvikling betyr bredde. Det skal tas hensyn til både sosiale, økologiske og økonomiske forhold.

       Klimapolitikk og fattigdomsbekjempelse er alvorlige temaer. Reint vann er viktig og sjølsagt for oss. En kan bli tørst bare av å tenke på at en ikke har det! I utviklingslandene dør det hvert år nesten 3,5 mill. mennesker - sju ganger Oslos befolkning - på grunn av vannrelaterte sjukdommer. Toppmøtet gikk som kjent inn for at innen 2015 skal antall personer som ikke har tilfredsstillende drikkevann og brukbare sanitære forhold, halveres. Pressen i Johannesburg uttalte etter møtet at visjonene var store og målene omfattende, men tvilte på vilje og kapasitet til å gjøre noe med dem. Rike land har plikt til å hjelpe mer enn de gjør. Jeg har sagt det før, og jeg gjentar det gjerne: Senterpartiet er glad for at Regjeringen legger opp til en reell økning på bistandsbudsjettet, og jeg vil i denne sammenheng gi honnør til bistandsministerens store innsats i Johannesburg.

       Bærekraftig utvikling inneholder som nevnt mange elementer. Det skal være meningsfylt både globalt og lokalt. Utfordringene er naturligvis helt forskjellige og annerledes i Norge enn de problemene som u-landene sliter med. I de siste årene har nok mange av bygdene våre også følt at den bærekraftige utviklingen har vært truet. Situasjonen har vært preget av ustabilitet og nedgang i folketall. Svekkelse av næringsgrunnlaget er merkbart. Også i vårt land skal utviklingen være bærekraftig. Derfor må arbeidet med vern og fredning ta hensyn til både økonomiske og sosiale forhold. Vi må finne fram til bruk og vern i en god kombinasjon.

       På toppmøtet i Johannesburg ivret Regjeringens representanter for å få til internasjonale forpliktelser om minst 15 % fornybar energi og minst 10 % ny fornybar energi. Det er flotte målsettinger, men det ble dessverre ingen forpliktende tilslutning til dette på konferansen, til tross for miljøvernministerens store innsats. Likevel bør dette være målsettinger som vi arbeider for her, innenlands, og da er det målet om minst 10 % ny fornybar energi som representerer den store utfordringen.

       Vi har potensial for økt bruk av flere nye miljøvennlige energiformer, slik som bioenergi, vindkraft, bølgekraft, varmepumper og økt bruk av spillvarme. Vi kan ikke sitte passive og registrere at norske CO2-utslipp fortsetter å øke år for år fordi vi stadig bruker mer fossil energi. Vi har forpliktet oss til å redusere utslippene, og i et rikt land som Norge har vi også økonomiske forutsetninger for å få det til.

       Under FN-toppmøtet greide Norge sammen med Sveits å forhindre en avtaletekst som ville føre til at alle framtidige miljøavtaler i FN-regi skulle være underordnet avtaler som inngås i WTO. Det Norge oppnådde i Johannesburg, hadde aldri latt seg gjøre om vi hadde vært medlem i EU. Resultatet i Johannesburg viste altså at små land som Norge kan spille en sentral rolle i internasjonale forhandlinger. Norge hadde en plass ved bordet fordi vi ikke tilhører en større gruppering, som EU eller u-landsgruppen G-77. Hadde vi vært med i EU, ville det vært helt umulig å spille den rollen som vi gjorde i disse forhandlingene. Det er viktig at vi beholder denne muligheten, for vår stemme trengs!