(Denne kronikken sto på trykk i avisa Klassekampen 14.02.11)

De sinte og sultne unge mennene har uten tvil rystet regimet i Egypt, og de ga ikke opp før Mubarak ga fra seg makten. Men til hvem? Menneskene som demonstrerer er ikke organisert, og har ingen ideologi eller politisk ramme som forener dem. Dette er den største utfordringen folk i den arabiske verden møter i opprørets øye­blikk, som starter med begeistring, men ender med tårer.

Overbegeistrede arabiske medier sammenlikner opprøret med den franske revolusjonen. Scenene med menn og kvinner bærende på bannere og flagg kan invitere til denne overdrivelsen. Dette er også protest mot sult og fattigdom, det som mangler er den århundrelange opplysningstenkningen som var bakgrunn for den franske revolusjonen. Dette er heller ikke Berlinmurens øyeblikk, slik vestlige eksperter ønsker å tro. Østeuropeiske land hadde vesteuropeiske land, med demokrati og frihet, som forbilde. De arabiske massene har ikke trang til frihet og menneskerettigheter i vestlig forstand. Ord som frihet, demokrati og menneskerettigheter gir andre assosiasjoner der enn i Europa.

Europeere har også vanskelig for å forstå at tyranner og diktatorer kan være relativt populære i andre deler av verden. Europeere orker ikke å tenke på at folk i Midtøsten kan skylde seg selv for fascismen og religiøst despoti. Vestlige eksperter og politikere har bygget opp et selvbilde der alle opprørere må være «motstandsmenn», som i Europas historie. «Hvordan kan du tro at folk kommer til å akseptere Muslimbrødrene om de er tyranner og despoter, som du mener?» sa en ekspert til meg på telefonen. Dette er en generell holdning blant eksperter og politikere. Etter sjahens fall stemte over 98 prosent av iranerne for å bytte ut monarkiet med en islamsk republikk. Hvorfor valgte de en bøddel? Eksperter i Vesten tror at alle tyranner er upopulære hos alle.

Den nærmeste parallellen til det som skjer i Tunisia og Egypt, er Iran i 1979. Sekulære muslimer, kommunister og liberale iranere deltok i revolusjonen. De erklærte opprør, fylte Teherans gater og krevde sjahens avgang. Første regjering etter revolusjonen besto av vestlig utdannede menn med liberale trekk. Men islamistene klarte gradvis å gripe makten. Det skjedde langsomt, uten at noen merket en stor forandring. Alle sekulære, venstreorienterte forbundsfrender ble eliminert ved hjelp av forfølgelse og henrettelser.

Slik de startet i Iran, ønsker Det muslimske brorskap å fortsette. De har et godt forhold til presteskapet i Iran, og har støttet palestinske muslimbrødre, altså Hamas. Khomeini er et forbilde for Rached Ghannouchi, Muslimbrødrenes leder, som har blitt omtalt som Tunisias Khomeini. Like etter at han landet i Tunisia proklamerte han at han ikke er noen Khomeini, og at Sharialoven ikke har noen plass i Tunisia. Dette svekker hans troverdighet, for han har kjempet for Sharialoven hele sitt liv.

Mens jeg ser at hans tilhengere tar imot ham på flyplassen, husker jeg mine tårer som ung mann, da jeg så den «hellige» mannen lande i Teheran med svart kappe og langt skjegg. Noen nordmenn er gamle nok til å huske liknende begeistring da sjahen av Iran falt, og det nye, frigjorte samfunn skulle komme. Jeg hadde misforstått det hele, slik begeistrede eksperter i Vesten i dag misforstår begivenhetene når de sammenlikner Det muslimske brorskap med Kristelig Folkeparti.  De isolerer KrF fra sin historiske sammenheng og Europas oppgjør med kristendommen som politisk makt. Islamisme er overføring av religiøse oppfatninger fra middelalderen til vår moderne tid, og en reaksjon mot modernisme. Men det virker som om misforståelsene går dypt inn i den skandinaviske mentaliteten. Sveriges Kristdemokraterna har for eksempel hatt møter med Det muslimske brorskap og fått inntrykk av at de har mye til felles. Europeere ønsker kanskje ikke bare å unngå konflikter selv. De nekter til og med å se at konflikter oppstår andre steder.

Muslimbrødrene prøver nå å kapre opprøret, og mobiliserer alt for å utnytte situasjonen. De er den største organisasjonen som har rot blant folket. De baner veien med uttalelser og standpunkt som kolliderer med deres ideologi og tidligere diskurs: De har i årevis anklaget Mubarak for å tjene Israel og USA, og omtalt USA og Israel som folkefiender. Plutselig erklærer Muslimbrødrene nå at Mubarak er fienden.

Al-Qaradawi, Muslimbrødrenes åndelige leder, har erklært at deltakelse i opprøret er en religiøs plikt i harmoni med sharialoven. Ayatolla Ali Khamenei, Khomeinis stedfortreder, har erklært støtte til opprøret. Al-jazeerah, som sympatiserer og samarbeider med Muslimbrødrene, har spilt en rolle i dette opprøret. Islamistene i Egypt og Tunisia er sikre på at de vil få en rolle de kan si seg fornøyd med.

De vil ikke overta makten nå, som mange naive tror. Muslimbrødrene vil bare bane veien for islamisering av makten. De vil først kanskje starte samarbeid med den liberale opposisjonelle personligheten ElBaradei. Dette gir dem inngangsbillett til Vestens aksept. De vil samarbeide med andre nasjonale og patriotiske makter, og kanskje noen kristne egyptere. Men om 20 år vil Muslimbrødrene sannsynlig styre landet alene, og sakte, men sikkert islamisere samfunnet. En Iran-liknende tilstand vil dominere Egypt og Tunisia.

Mange arabiske tenkere har advart mot at opprøret kapres. De advarer folk mot at Muslimbrødrene tar over deres protest. De har foreslått at demonstrantene velger en gruppe som forhandler på vegne av dem, istedenfor at Muslimbrødrene benytter situasjonen og representerer dem. Dagens situasjon er en utfordring som kan endre historien, om folket møter den med frihetsbevisst vilje.

• Frihet, demokrati, militæret og Det muslimske brorskap, rorg.no 16.02.11