(Kommentaren sto på trykk i Ny Tid 07.01.11)

Et råvareinitiativ ble lansert av EU-kommisjonen i 2008. Det vektlegger EUs avhengighet av «strategisk viktige råvarer». Særlig tiltak som eksporttoll og restriktive investeringsregler blir identifisert som hovedproblemet for å få tak i de strategiske råvarene. Flere ressursrike utviklingsland i Afrika og Sør-Amerika står på EUs liste over områder med de viktige ressursene.

EU sier klart og tydelig at de kommer til å bruke alle virkemidler tilgjengelig for å sikre seg de viktige råvarene. Micheal Theurer, medlem i EU-parlamentet, slår fast at EU må, i alle forhandlinger om tosidige handelsavtaler og i forhandlinger om opptak av nye land i WTO, stille betingelser om at EU skal få likeverdig adgang til landets ressurser som landet selv.

«EU må utvikle et «råvare-diplomati» som inngår i all utenrikspolitikk», sier han til Business Europe, NHOs europeiske paraplyorganisasjon.

Inkludert i dette råvarediplomatiet er ikke bare forhandlinger om bilaterale frihandelsavtaler, men også EUs bistandsmidler. Det europeiske råd har eksplisitt bedt kommisjonen og medlemslandene om å bruke sine bistandsprogram for sikre tilgang til råvarer.

Flere har kritisert EUs intensifierte råvarejakt. Blant disse er Friends of the Earth Europe, som i et notat fra 2009 uttrykker sterk bekymring for råvareinitiativet fra EU-kommisjonen. De mener strategien er både egoistisk, konsernstyrt og kortsiktig.

En tysk rapport fra november i fjor tar for seg særlig to aspekter. Det første er EUs forsøk på å få utviklingsland til å gå med på å fjerne eksporttoll. Mange utviklingsland bruker toll for å sikre lokal industri, øke statens inntekter eller av miljøvernhensyn. Til tross for at EU har anerkjent at eksportrestriksjoner er del av flere lands utviklingsstrategier, fortsetter de likevel å promotere råvareinitiativet.

Det andre er EUs forsøk på å forhandle fram nye investeringsregler som vil gi europeiske selskap tilgang til råvarer fra utviklingsland på samme, eller bedre, vilkår enn lokalt næringsliv. Dette vil vanskeliggjøre myndighetene i utviklingslands muligheter til å regulere investeringer som favoriserer og bygger opp lokalt næringsliv.

Organisasjonene bak rapporten mener EUs råvareinitiativ vil bidra til å øke den globale konkurransen om råvarer og bidra til råvarekonflikter, den vil hindre utviklingslands økonomiske utsikter ved å forsterke deres avhengighet av eksport av ubehandlede råvarer, og ikke minst vil den forsterke Europas egen avhengighet av råvarer. Europa er mer avhengig av importerte ressurser enn noen annen region i verden.

EUs hardkjør for å fjerne eksporttoll på råvarer og for liberalisering av investeringsregler, møter stor motstand. Fra Øst-Afrika hører vi gledelige nyheter om at fagbevegelse, NGO’er, bondeorganisasjoner og næringslivsorganisasjoner fra Tanzania, Uganda, Kenya, Rwanda og Burundi går sammen for å kjempe mot EUs utviklingsfientlige «råvarediplomati».

Nå må nok de og de østafrikanske regjeringene forberede seg på stadig hardere press fra EUs side når EUs behov for strategisk viktige råvarer har blitt så tydelig kommunisert.