For referat fra debatten i fulltekst, se Referat fra Stortingets debatt om den utviklingspolitiske redegjørelsen, 8.5.01

Johan J Jakobsen (Sp) : « Bistand er politikk », sa bistandsministeren da hun oppsummerte den utviklingspolitiske redegjørelsen. Det var også hovedbudskapet da statsråden for ett år siden holdt en tilsvarende redegjørelse for Stortinget. Med en viss rett kan en kanskje si at selvfølgelig er bistand politikk. Men det er viktig at statsråden betoner så sterkt at norsk bistandspolitikk favner noe langt mer enn pengeoverføring til den fattige del av verden. Bistand forutsetter nasjonale vegvalg og prioriteringer, men samtidig også et forpliktende internasjonalt samarbeid. Norsk bistandspolitikk skal også omfatte demokrati- og fredsbygging, kamp mot korrupsjon, kamp mot hiv/aids og andre sykdommer, innsats for menneskerettigheter og et bedre miljø og en mer menneskeverdig situasjon for folk i den fattige verden.

       For å nevne de nasjonale vegvalg først: Som et av verdens rikeste land har Norge en særlig forpliktelse til å gi et håndslag til den fattige del av verden. Mot denne bakgrunn må vi registrere at Norge nå er i ferd med å tape terreng i forhold til andre land når det gjelder overføringer til utviklingslandene. Målt i overføringer som andel av BNI, bruttonasjonalinntekt, er ikke Norge lenger det foregangsland vi var for bare et par år siden. Ifølge den internasjonalt aksepterte beregningsmåten var bistanden i år 2000 den laveste på 20 år, ifølge OECD. Både Danmark, Nederland og Sverige ligger nå foran Norge.

       Vi kan selvsagt forklare dette med de sterkt økende oljeinntekter, noe som betyr at BNI øker raskt, men samtidig er denne veksten et uttrykk for hvilke økonomiske ressurser Norge faktisk rår over.

       Men det hører også med til historien at partier som har ambisjoner om å komme i regjeringsposisjon, faktisk ønsker at Norge skal falle ytterligere nedover på den internasjonale bistandslisten. Høyre foreslo for inneværende år et kutt i bistanden på ca 2,5 milliarder kr for bl.a å kunne finansiere skattelette i milliardklassen. Bistand er politikk også fordi det dreier seg om nasjonale prioriteringer. Når bistandsministeren fokuserer så sterkt på dette og understreker Regjeringens målsetting om å øke norsk bistand til 1 % av bruttonasjonalinntekten, forventes det at Regjeringen i budsjettet for 2002 tar det første skrittet i en slik varslet opptrapping.

       De rene økonomiske ressursoverføringene til utviklingslandene er bare en del av bistandspolitikken, selv om det er en avgjørende forutsetning for å kunne skape bedre levekår og dermed også grunnlag for en bedre utvikling. Gjeldslette er en annen viktig forutsetning for at de fattigste landene skal kunne komme seg ut av den økonomiske hengemyra mange av dem befinner seg i. Gjeldsplanen, som sentrumsregjeringen presenterte i redegjørelsen for tre år siden, er trolig et av de viktigste bistandspolitiske grep som er gjennomført på år og dag. At andre kreditorland som bl.a. USA og Storbritannia nå følger opp, viser at også mindre land kan spille en viktig bistandsrolle også på andre områder enn den direkte økonomiske bistanden. Statsråden sa at Norge den senere tid har vært « en drivende kraft » i etableringen av en omfattende gjeldslette. Jeg går ut fra at Regjeringen har ambisjoner om å følge opp den gjeldslettestrategi som den forrige regjeringen la opp til.

       Redegjørelsen må oppfattes slik at Regjeringen har til hensikt å satse sterkere på kvalitet og effektivitet når det gjelder norsk bistandspolitikk, og at en vil være mer bevisst på å stille krav til våre samarbeidspartnere. Det er en linje som Senterpartiet vil støtte. For det første vil en slik strategi innebære at en kan få mer bistand ut av hver krone, men nesten like viktig er det at krav til kvalitet og effektivitet og respekt for demokratiske prinsipper og menneskerettigheter vil gjøre det lettere å opprettholde den folkelige støtten til norsk bistandspolitikk.

       Det hører - en kan gjerne si dessverre - med til sjeldenhetene at en statsråd på Regjeringens vegne tar selvkritikk og innrømmer at norsk bistandspolitikk i noen grad har « forstrukket seg ». Men jeg tror det er riktig at søkelyset nå settes på det geografisk sett brede engasjement som preger norsk bistandspolitikk. Skal en oppnå kvalitet og større effektivitet, bør en foreta, slik statsråden sa, en kritisk gjennomgang både av hvilke land og hvor mange land Norge skal samarbeide med. Her må det selvsagt skje en form for internasjonal koordinering, slik at ikke enkeltland faller utenfor hjelpeprogrammene. Det kan heller ikke understrekes sterkt nok at ønsket om konsentrasjon og effektivitet ikke skal gå på bekostning av det viktige prinsipp om bistandens fattigdomsorientering. Senterpartiet kan i hovedsak slutte seg til de prinsipper og de kriterier for utvelgelse av samarbeidsland som ble skissert i redegjørelsen.

       I den tilsvarende debatten for et år siden stod situasjonen i Zimbabwe i fokus. På det tidspunkt var Regjeringen noe nølende i sin holdning til Zimbabwes åpenbare brudd på demokratiske prinsipper og menneskelige rettigheter. Men, som statsråden sier: Regjeringen har tatt konsekvensen av landets slette styresett og avviklet Zimbabwe som prioritert samarbeidsland. Overfor land som er i krig med hverandre - som f.eks. Etiopia og Eritrea - er det viktig at en i det bilaterale stat til stat-samarbeidet fokuserer på freds- og demokratiaspektet.

       Det er grunn til å merke seg den kritikk bistandsministeren rettet mot USAs nye administrasjon. Jeg tenker her både på Bush-administrasjonens gjenoppliving av Ronald Reagans noe spesielle form for likestillingspolitikk og på forsøket på å underminere Kyoto-avtalen - for også utvikling og miljø henger sammen. Det internasjonale klimasamarbeidet er viktig også for utviklingslandene. I en strategi for en bærekraftig utvikling i bred internasjonal forstand er Kyotoprotokollen viktig. Etter den utviklingspolitiske redegjørelsen sitter jeg igjen med et inntrykk av at bistandsministeren var prisverdig vesentlig klarere enn statsministeren i sin omtale av Bush-administrasjonens avvisning av Kyoto-avtalen. Mens statsministeren var mest opptatt av at Norge må tilpasse seg USAs holdninger - og dermed bidrog til å lette det internasjonale presset mot USA - sa bistandsministeren at Norge må velge en annen veg; et « forpliktende internasjonalt samarbeid bygd på Kyotoprotokollen ». Senterpartiet forventer at Norge stiller i forreste rekke når det gjelder det internasjonale presset for å få USA til å godta Kyoto-avtalen.

       Til slutt noen ord om den kanskje største utfordringen i utviklingsarbeidet, nemlig den globale hiv/aids-katastrofen, som kan komme til å undergrave resultatet av mange tiårs bistandsinnsats, i første rekke i Afrika. Vi står her overfor en nesten ufattelig humanitær katastrofe: I tillegg til de menneskelige lidelsene og undergravingen av bistandsarbeidet risikerer en også en politisk destabilisering av de verst rammede afrikanske land, noe som vil kunne sette en stopper for enhver utvikling. Den multinasjonale bistanden som er øremerket hiv/aids, er, som nevnt i redegjørelsen, fordoblet i inneværende år. Stilt overfor en av de kanskje største trusler i menneskehetens historie, mener Senterpartiet at en må være innstilt på å trappe opp denne innsatsen ytterligere.

[Neste innlegg av Johan J Jakobsen]

 Presidenten: Det blir replikkordskifte.

        Marit Nybakk (A) : La meg først få slå fast at Arbeiderpartiet står for et forpliktende internasjonalt samarbeid basert på Kyotoprotokollen når det gjelder de globale miljøutfordringene.

       Så vil jeg understreke at det er bred enighet i dette storting om norsk utviklings- og bistandspolitikk, med unntak av Fremskrittspartiet. Og det er først og fremst enighet, så vidt jeg kan begripe, mellom Arbeiderpartiet, sentrum og SV. Og dette er en enighet som har vært der helt siden vi behandlet Innst.S.nr.229 (1996-1997). Så jeg tror man skal være veldig varsom, også fra representanten Jakobsens side, med nå å forsøke å trekke i tvil handlekraften til arbeiderpartiregjeringen i forhold til dette med volum og andel av bruttonasjonalinntekten.

       Arbeiderpartiet har så langt i regjeringsposisjon vist at vi prioriterer bistand, og bekrefter dermed våre verdivalg med handling. Vi økte bistanden med over 1,5 milliarder kr i budsjettet for 2001. Regjeringen tar nå også grep for å rette opp fallet i regnskapstallene for 2000. De regnskapstallene som viser fall i bistandsandelen som følge av bl.a oljeprisen, bygger faktisk på Bondevik-regjeringens statsbudsjett for 2000. Jeg tror ikke Arbeiderpartiet noen gang vil beskylde Bondevik for å ønske en nedgang i bistanden, men det viser igjen at man skal være varsom med å bruke regnskapstall for å få til denne prosentandelen av bruttonasjonalinntekten. Jeg tror vi skal være enige om, både representanten Jakobsen og jeg, at enigheten mellom Arbeiderpartiet og sentrum når det gjelder bistandspolitikk, også volumet, fortsatt er der, og at man ikke behøver å bestride Arbeiderpartiets ønske om å opprettholde den prosenten.

Johan J Jakobsen (Sp) : Jeg er veldig glad for at representanten Marit Nybakk, forhåpentligvis på Arbeiderpartiets og kanskje også på Regjeringens vegne, gav uttrykk for at en fortsatt vil stå på Kyotoprotokollen, og at en vil arbeide for denne.

       Når jeg tillot meg å reise spørsmålet, var det på bakgrunn av en del uttalelser fra statsministeren som en kommentar til president Bush  - etter min oppfatning - undergraving av denne avtalen. Jeg har her med Nettavisen, hvor det står om statsministerens signaler om at Regjeringen vil bremse arbeidet med klimatiltak, at Norge

« vil bremse tiltakene mot drivhuseffekten hvis USA holder fast på sin motstand mot Kyoto-avtalen ».

       Jeg tillot meg å gi ros til utviklingsministeren fordi jeg syns hennes uttalelse var langt klarere enn det statsministeren hadde gitt uttrykk for. Jeg tillater meg også på bakgrunn av det som både Marit Nybakk nå har sagt og det utviklingsministeren har sagt, at her har Regjeringen hatt visse samtaler og kommet til at det er den holdning til Kyoto-avtalen og USA som utviklingsministeren nå presenterte, som er den som vil gjelde i tiden framover.

       Når det gjelder omtalen av utviklingshjelpen, er jeg helt enig med Marit Nybakk i at det er stor grad av enighet mellom Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, SV og Arbeiderpartiet. Det gir den innstillingen som Marit Nybakk nevnte, også uttrykk for. Men det er også en god del saker hvor det er et mindretall som består av sentrumspartiene og SV.

       Ellers må jeg si at jeg var litt overrasket over det Marit Nybakk avsluttet med, for jeg mente ikke at jeg på noen måte gav uttrykk for at jeg var kritisk til Regjeringens og Arbeiderpartiets oppfølging av de målsettingene vi har når det gjelder utviklingshjelp. Hvis jeg har uttrykt meg på den måten, var det ikke tiltenkt.