Foredrag holdt på førpremieren av ”Frihet, likhet og og Det muslimske brorskap”, Vika Kino, 25.10.10, og trykket som kronikk i VG 30.20.10.

Filmens styrke er at det er en personlig beretning, fortalt av en irakisk flyktning i Norge som er opptatt av hvordan islamismen håndteres her og som fortviler over hva han oppfatter som Europas blindhet. Filmen starter med al-Kubaisi i Oslo, og avsluttes med al-Kubaisi i Bergen, mens han av alle ting ser på et barnetog 17.mai. Rammen for hele fortellingen er altså al-Kubaisis forhold til et Norge han føler er sitt nye fedreland, men som han frykter skal bli mer lik den verden han flyktet fra.

Fortellerens reiser til Midtøsten og Frankrike kaster lys ikke bare over en bestemt politisk-religiøs bevegelse med uttalte ambisjoner om å inkludere Europa i det nye islamske kalifatet. Like viktig er det at filmen stiller spørsmål ved måter å tenke om verden på under hva som kan kalles ”Det internasjonale gjennombruddet” i norsk historie.

Ved å bringe Midtøstens debatter mellom muslimer om islamismen til Norge, utfordrer filmen hva som kan karakteriseres som et nasjonalt, ja kanskje også et europeisk traume: den selvpålagte ufriheten i møte med islamsk fundamentalisme. Både uforsonlige kritikere av Det muslimske brorskap og lederen av brorskapet kommer til orde. Siden vi alle nå lever i skyggen av karikaturstriden er det befriende hvor naturlig uenighetene fremstilles. Broren til det Muslimske Brorskapets stifter karakteriserer for eksempel islamsk intellektuell historie på en måte som ville vært uhørt å gjøre offentlig i Norge. Filmen tydeliggjør et idéhistorisk paradoks: I Norge er det av politiske grunner blitt nærmest umulig å si hva folk i Egypt av politiske grunner kan uttrykke med den største selvfølge.

Filmen må en gang for alle gjøre det umulig å avvise diskusjon eller kritikk av fundamentalistisk islam ved å karakterisere den som innvandrerfiendtlig eller islamofobisk. Det er jo et åpenbart faktum at ikke alle innvandrere er muslimer og at ikke alle muslimer er islamister. Det er derfor ikke al-Kubaisis perspektiv som skaper stereotyper og dermed grunnlag for rasisme og fremmedfiendtlighet. Det er argumenter som hevder at religionskritikk er synonymt med rasisme som må skape rasisme.

Dette er ikke en typisk avslørende film. Vi får ikke vite mye om Det muslimske brorskap som ikke mange allerede vet, og som ikke Det muslimske brorskap forteller om seg selv. Deres hovedmål legger de ikke skjul på: Å etablere en islamsk stat, seinere et kalifat for alle muslimer, inkludert i Europa, hvor Sharia skal være loven. De har en total visjon for samfunnet, som samtidig er en total negasjon av det vestlige demokratiet.  Tilhengere av Det muslimske brorskap kan derfor faktisk oppfatte filmen som en opplysningsfilm om dem selv, om deres mål og strategi, fremstilt på en stort sett saklig, men kritisk måte.  

Filmen er derfor like mye en kulturkritikk av Norge og Europa i dag som en avsløring av Det muslimske brorskap.

For hva er årsaken til at en bevegelse som så tydelig avviser selve fundamentet for det moderne Europa, møter såpass liten motstand? Og hvorfor går Politidirektoratet inn for å innføre brorskapets politiske symbol i politiet og får sterk støtte av likestillingsombudet? Årsaken er ikke snikislamisering. Det stikker atskillig dypere, fordi det er selvpålagt. Det skyldes innflytelsen fra en mektig tenkemåte som er universalistisk og kulturrelativistisk på samme tid. 

Om jeg har en kritikk av filmen så er det at den er uklar når det gjelder diskusjonen om menneskerettigheter og islamismen.  

Filmen viser tydelig at Det muslimske brorskap og de som er enige med dem forkaster ideen om at menneskerettighetene er universelle. Guds lov er overordnet menneskerettighetene, og bare de ideene som er forenlig med sharia, og begrunnet i henhold til den, kan aksepteres.  Menneskerettighetene som system oppfattes selvsagt som et produkt av vestens kulturelle historie, og derfor som en trussel, ja, som djevelens verk.

I Norge har forestillingen om at menneskerettighetene er universelle, i den forstand at de ligger skjult som frø som bare venter på å spire i alle samfunn, og at alle verdensreligioner og kulturelle tradisjoner har utviklet de samme ideene, dominert den offentlige samtale i flere tiår. Jeg har forsøkt å analysere bakgrunn for og konsekvenser av denne ideen andre steder. Men viktigst i denne sammenheng: Dette synspunktet forutsetter at islamistenes bevisste forkasting av menneskerettighetene ikke kan anerkjennes, enn si erkjennes. Ved å insistere på at disse ideene er universelle må en rett og slett benekte eksistensen av en moderne, normstyrt bevegelse på europeisk jord som avviser hele den tradisjonen ideen om menneskerettigheter er grunnlagt på.  

Norsk samfunnsdebatt de siste tiårene kan beskrives som sentrifugerende mot verden, men graviterende mot seg selv. Den dominerende tankefiguren kan beskrives som en kosmopolitt, men en narsissistisk kosmopolitt. Ikke i den forstand at han ikke er opptatt av verden, snarere tvert i mot, men han ser bare seg selv i ”Den andre”. Eller med andre ord: ”Den andres” mulige forskjellighet anerkjennes ikke, og han kan derfor heller ikke bli forstått som et historisk subjekt med prosjekter som kan være helt annerledes enn mine eller ”våre”. Denne filmen humaniserer slik Det muslimske brorskap. Det blir tydelig at de mener hva de sier, og at de ikke står på terskelen til å bli omvendt til det europeiske demokratiets idealer. 

Al-Kubaisi, på sin side, har gjort Henrik Wergeland til sin samtidige. Han søker allierte i en rituelt feiret, men likevel falmet intellektuell tradisjon. På sitt litt gebrokne norsk sier han hva få intellektuelle lenger tør si, fordi det høres banalt og nasjonalistisk ut: ”Jeg elsker Norge”. Men det Norge han elsker er Wergelands Norge; dvs. de demokratiske tradisjonenes Norge, dvs. friheten.

For meg er derfor filmens nøkkelreplikk da Kubaisi kommer til Paris, arnestedet for det moderne europeiske demokratiet og utbryter, patosfylt ja, men overhodet ikke patetisk: ”Jeg får gåsehud av denne byens historie”.

Måtte det en flyktning fra Irak til for å redde Wergeland og Voltaire fra historiens vokskabinett?