(Innlegget sto på trykk i avisa Klassekampen 20.10.10)

"Ikke alt kan fortsette å skje i regi av 194 land", erklærte han i han i følge Aftenposten 14. oktober. Men oppgaven er nettopp å få de 194 medlemmene av FNs klimakonvensjon pluss verdens øvrige land til å samarbeide om å sikre et levelig klima på jorden vår. Det er slikt FN-pakten er skapt for, akkurat som når det gjelder å bygge fred og å sørge for en rettferdig fordeling av jordens ressurser. Internasjonalt demokrati er krevende. Det tar tid. Men skal vi mestre de globale utfordringene i våre dager, må vi avvise selvtekt, om aldri så mektig, og velge arbeids- og beslutningsformer hvor alle folk virker sammen.

Selvfølgelig har statsministeren likevel rett i at mindre utvalg bør forberede sakene for de globale konferansene. Det er normal arbeidsmåte i alle større organisasjoner. De 194 deltakerlandene i klima-konvensjonen har også opprettet et arbeidsutvalg med representanter fra elleve land i verdens ulike regioner. Jeg har en mistanke om at særlig USA misliker den innflytelsen fattige land kan øve i dette utvalget. For øvrig er intet til hinder for at land som selv ønsker å gjøre mer for å redde miljøet enn det som blir bindende avtalt, kan yte så stor ekstra innsats som de bare lyster. De avtalte utslippnivåene er ikke ment som maksimum, men som minimum.

Om klimaforhandlingene står i stampe, skyldes det derfor ikke svakheter ved FN. Det kommer av at medlemslandene ikke har klart å bli enige om fordelingen av byrdene ved å legge om den produksjonen og det forbruket som skaper de forurensningene miljøet i dag blir herjet av.

Her later det til at hovedårsaken nettopp er motsetningen mellom industrilandene og utviklingslandene. Landene i sør mener at industrilandene bør bære hovedparten av byrdene, siden det de som er skyld i de miljøskadene som nå er skapt gjennom mengdevis av år. Dette har de selvfølgelig rett i. Det er en uangripelig moralsk regel at forurenseren rydder opp etter seg. Til dette svarer USA at utviklingslandene må ta en del av regningen, siden de angivelig vil stå for det meste av veksten i utslippene framover. Mens de rike landene altså først gjør motvillig opp for seg langt i etterskudd, forlanger USA at de fattige land skal forskuttere betalingen for utslipp som de kanskje kommer til å skape i framtiden. Det lyder ikke særlig rimelig.

Hvis resultatet blir at tyngden av klimaforhandlingene i tiden framover blir lagt til mindre grupper av land, betyr det at de sterke og rike landene tar styringen og bestemmer kursen. Det betyr mindre globalt samvirke og en enda mer svekket stilling for FN. Dette er det stikk motsatte av hva Norge bør arbeide for.