Innhold:

Utdrag fra Kap 5: Internasjonal politikk
Verdensborgere
Utfordringer
Globaliser politikken
En ny, bred forhandlingsrunde i WTO
Rettferdig og stabil verdensøkonomi
Styrke FNs evne til krisehåndtering
Global miljøpolitikk
VENSTRE VIL:
Bekjemp fattigdommen i sør
Gjeldsslette
Markedsadgang
Nye investeringer
Bistand
VENSTRE VIL:
Menneskerettigheter i fremste rekke

Utdrag fra Venstres stortingsvalgprogram 2001-2005: Personlig frihet og sosialt ansvar, 

5. INTERNASJONAL POLITIKK:
Verdensborgere


Utfordringer:
Vår hverdag påvirkes i stadig større grad av hendelser utenfor Norges grenser. Verdens land og folk blir tettere knyttet sammen. Globaliseringen har bidratt til åpnere og mer demokratiske samfunn og gitt nye muligheter for samarbeid om felles problemer. En globalisert økonomi har ført til økonomisk vekst, spredning av teknologi og sosial utvikling.

Samtidig føler mange voksende uro over de raske endringene og risikoen for økte sosiale skjevheter, kulturkonflikter, økonomisk ustabilitet og rovdrift på natur og miljø. Vi har et styringsproblem hvor den politiske virkeligheten ikke har endret seg i takt med den økonomiske utviklingen. For Venstre er det et naturlig og viktig ansvar å bidra til å løse disse felles regionale og globale utfordringene. Det liberale ansvaret stopper ikke ved landegrensene.

Den største globale utfordringen er nå å få på plass effektive og demokratiske internasjonale spilleregler, institusjoner og samarbeidsordninger for å styre og fremme stabilitet rundt den globaliserte økonomien, og sørge for at den fremmer bærekraftig bruk av naturressurser. Globaliseringen stiller også folkestyret overfor nye utfordringer. En økende avstand til beslutningene må kompenseres med mer åpenhet og medbestemmelse, slik at folk flest og ikke bare et snevert sjikt av politikere blir involvert.

Norge blir stadig tettere integrert i europeisk samarbeid. Etter Berlinmurens fall er mulighetene for å sikre fred, demokrati og velstand i Europa større enn noen gang. Samtidig har disse omveltningene ikke bare betydd en ny vår for demokrati og menneskerettigheter i Sentral og Øst-Europa. Det har også ført med seg de verste forbrytelsene mot menneskeheten vi har opplevd i Europa siden 2. verdenskrig. Norge må ta aktivt del i arbeidet for en stabil politisk, økonomisk og sosial utvikling i hele regionen.

De internasjonale fattigdomsproblemene er blant de største utfordringene vil står overfor. Vi opplever i dag en stor velstandsøkning i enkelte deler av verden. Men vi har ikke klart å redusere gapet mellom de rike og fattigste landene, til tross for den økonomiske og teknologiske utviklingen. Gjeldssletting, økt adgang til utenlandske markeder, bistand og investeringer er sentrale tiltak for å legge grunnlaget for fattige lands økonomiske, sosiale og demokratiske utvikling.

Demokratiet som styreform og menneskerettighetstenkningen står sterkere enn noen sinne etter kommunismens fall. Økt kontakt mellom mennesker på tvers av grensene og bruk av ny informasjonsteknologi motvirker totalitære tendenser. Samtidig dokumenteres stadig omfattende brudd på menneskerettighetene, også i vår egen verdensdel. Ofte er de basert på autoritære makthaveres redsel for bevegelser som kjemper for menneskerettigheter og demokrati. Venstre mener det er legalt at det internasjonale samfunn griper inn overfor enkeltstater for å sikre individers grunnleggende rettigheter. Menneskeverdet knytter sammen mer enn statsgrensene skiller. Arbeidet for menneskerettigheter og demokrati må derfor stå i første rekke i Norges innsats internasjonalt. Økonomisk globalisering stiller også nye krav til etisk forretningsdrift.

I en tett sammenvevd verden vil konflikter og miljøtrusler over alt i verden også berøre Norge direkte eller indirekte. Det nye trusselbildet er langt mer sammensatt enn under den kalde krigen, og fordrer et nytt, utvidet sikkerhetsbegrep og et mer fleksibelt norsk forsvar.


Globaliser politikken

Skal vi sikre menneskerettigheter og demokrati, en bærekraftig og markedsbasert utvikling med grunnleggende trygghet for borgere og næringsliv, samt utjevning mellom nord og sør, må vi styrke internasjonale institusjoner, regelverk og samarbeidsordninger. Svaret er ikke politisk eller økonomisk isolasjon. Dette vil heller føle til større avmakt og mindre internasjonal rettferdighet. Den økonomiske globaliseringen må følges av en globalisering av politikken.

En ny, bred forhandlingsrunde i WTO
Verdens handelsorganisasjon (WTO) – selv med sine svakheter – er den organisasjon som er best plassert for å sikre en politisk styrt utvikling av verdens handel. Venstre ønsker en ny, bred forhandlingsrunde i WTO, både for å sikre norsk næringslivs interesser i utenlandske markeder, og for å sikre at verdenshandelen tar hensyn til miljø, sosiale rettigheter og forbrukerrettigheter.

En ny forhandlingsrunde må ta bedre hensyn til utviklingslandenes behov, og særlig de minst utviklede landene (MUL). Venstre går inn for reell nulltoll for MUL-landenes produkter, og at denne bindes i WTO. Teknisk assistanse til de fattigste landene under forhandlinger og ved handelskonflikter må styrkes. Det må også tas spesielle hensyn for å beskytte disse landenes egen utvikling. Venstre ønsker derfor at det etableres rådgivende retningslinjer for internasjonale investeringer, enten i WTO, OECD eller andre organisasjoner.

En ny forhandlingsrunde må bli en grønn runde. Miljøhensyn må bli en naturlig del av regelverket. WTO-regelverket må ikke være overordnet internasjonale miljøavtaler. Miljøtjenester og -varer må få nulltoll.

For at WTO skal få tillit og styrke sin legitimitet og effektivitet må organisasjonen bli mer åpen og inkluderende, både i interne forhandlingsprosesser og utad. Forhandlinger må skje i størst mulig åpenhet.

Rettferdig og stabil verdensøkonomi
Asiakrisen viste hvordan omfattende, kortsiktige kapitalbevegelser kan bidra til ustabilitet i finansmarkeder. Dette hadde alvorlige konsekvenser for sårbare nasjonale økonomier og en global smitteeffekt. Utenlandske investeringer, en viktig drivkraft for utvikling i fattige land, ble konsentrert til få, finansielt stabile land.

For å bidra til utvikling i fattige land og unngå slike finanskriser i fremtiden må internasjonale institusjoner styrkes og demokratiseres. Norge må være en pådriver for å videreføre reformprosessene i Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken. Institusjonenes politikk må tilpasses en langsiktig utvikling og fattigdoms-reduksjon i de land som er i krise, ikke bare endringer for å oppnå kortsiktige økonomiske målsetninger uten hensyn til konsekvensene for landets innbyggere. Samtidig må Verdensbanken og IMF stille miljøkrav og legge mer vekt på regjeringers evne til demokratiske og sosiale reformer. Stemmegivningen i Verdensbanken må være offentlig.

For å sikre en ansvarlig lånepolitikk må nasjonale og internasjonale finans- og kredittinstitusjoner styrkes og åpnes opp. Samarbeidet mellom sentralbanker må utvides. Venstre mener Norge bør støtte et internasjonalt samarbeid om å finne fram til nye tiltak for å regulere uønsked adferd i den globale økonomien, for eksempel en transaksjonsavgift eller en global miljøavgift. Venstre vil arbeide for å sikre internasjonal konkurranse og motvirke tendenser til globale monopoler og karteller ved å arbeide for antimonopoltiltak gjennom FN-systemet, WTO og gjennom G8-gruppen.

Styrke FNs evne til krisehåndtering
FN må settes bedre i stand til å løse de oppgaver organisasjonen er pålagt. Det krever en styrking av FNs økonomi og videreføring av FNs reformprosess. FNs arbeid må særlig rettes mot å redusere fattigdom, gripe tak i de globale miljøtruslene og styrke menneskerettigheter, fred og demokratisk utvikling. De land som ikke oppfyller sine økonomiske forpliktelser må kunne fratas stemmeretten, også i FNs sikkerhetsråd.

FNs arbeid for å beskytte sivilbefolkningen i væpnede konflikter samt konfliktforebyggende arbeid i form av fredsbevarende styrker og diplomati må utvides. FNs sikkerhetsråd bør demokratiseres, og åpenheten om arbeidet styrkes. Venstre vil begrense stormaktenes vetorett i FNs sikkerhetsråd for at FN i større grad skal ha tillit som uavhengig organ.

Mens det bør legges mer vekt på forebygging av konflikt, vil det i enkelte ekstreme tilfeller være behov for å beskytte sivilbefolkningen i en konflikt med våpenmakt. FNs egne styrker bør utelukkende ha fredsbevarende og humanitære oppdrag. FNs sikkerhetsråd bør imidlertid kunne gi grupper av land mandat til å gå inn i konflikter med sikte på å opprette fred. Slike fredsskapende operasjoner bør i utgangspunktet kun skje på bakgrunn av et mandat fra FNs sikkerhetsråd. Det gjelder også NATO-operasjoner utenfor eget område. Om et slikt mandat blokkeres, bør Norge kunne støtte at operasjoner kan gjennomføres med mandat fra OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa), dersom de foregår innenfor OSSEs virkeområde. Er heller ikke dette mulig, er det kun i de mest ekstreme tilfeller, for å forhindre folkemord og etnisk rensing, at slike operasjoner kan støttes fra norsk side. Norge må fortsatt arbeide aktivt for en internasjonal straffeforfølgning av krigsforbrytere.

Global miljøpolitikk
Klimaendringene og de andre store miljøutfordringene er globale, og krever nært samarbeid mellom verdens land. Det haster med å få på plass spilleregler i den globaliserte økonomien som gjør at miljøbelastningene blir minst mulig. For Venstre er det et naturlig mål å få globale systemer for miljøavgifter og utslippskvoter, slik at ikke selskaper eller nasjoner kan få konkurransefortrinn ved å slippe unna miljøkrav, og de reelle kostnadene ved transport av gods og mennesker kommer fram. Venstre mener FNs kompetanse og innflytelse i miljøspørsmål må styrkes.

Kyoto-avtalen er et positivt første skritt, men langt fra nok for å stoppe den globale oppvarmingen. Venstre vil at Norge skal arbeide for langt strengere forpliktelser for de rike landene i neste avtaleperiode, og for at internasjonal luft- og sjøtransport også omfattes. Venstre mener avtalene etter hvert må gjelde også for u-landene, som vil stå for den største økningen i klimagasser. Det må likevel være et ufravikelig krav at dette skjer på en måte som sikrer fattige lands rett til økonomisk utvikling og velferd, og at det går hånd i hånd med overføring av førsteklasses miljøteknologi fra de rike landene.

Det er en kollektiv oppgave for verdenssamfunnet å verne verdens biologiske mangfold. Størsteparten av det biologiske mangfold befinner seg i de fattige landene i sør, og disse landene må ha en selvsagt rett til sin del av inntekter når andre utnytter deres genetiske ressurser. Det er viktig at det raskt etableres internasjonale retningslinjer for en slik fordeling av inntekter. Dette vil også gjøre det økonomisk attraktivt for enkeltnasjoner å verne om sine biologiske ressurser.

Verdenshavene er et livsviktig spiskammers. Fisk- og sjødyrbestandene trues både av overbeskatning og forurensing. Det må opprettes et internasjonalt forvaltningsorgan for de havområder som i dag ikke er under en forsvarlig forvaltning. FN bør ha den sentrale rolle i forvaltningen av ressurser utenfor 200mils-sonen, og bør tildeles direkte myndighet over ressursene i Arktis og Antarktis.

Fredsprosessen i Midtøsten
Norge har et spesielt ansvar for å bidra til å få fredsprosessen i Midtøsten tilbake på sporet. Norge må basere sit engasjement på palestinernes rettmessige krav om en egen stat, og Israels rett til å eksistere innenfor trygge grenser. Norge må støtte en varig fredsløsning basert på de relevante FN-resolusjonene. Dette innebærer at Israel må trekke seg tilbake fra Vestbredden, Gaza og deler av Øst-Jerusalem, og at de ulovlige bosetningene på okkupert land må tilbake til palestinsk kontroll. De palestinske flyktningene må få kompensasjon for tapte eiendommer og påførte lidelser, og det internasjonale samfunn må bidra til dette. Norge må konsekvent ta avstand fra bruk av vold. Den militært sterkeste part har et særlig ansvar for å vise tilbakeholdenhet, særlig overfor barn og andre sivile. En varig fred kan bare baseres på at fredelig sameksistens har bred folkelig støtte på begge sider. Norge bør derfor trappe opp støtten til folk-til-folk samarbeid i Midtøsten, særlig i regi av frivillige organisasjoner.

Stabilitet på Balkan
Norge må fortsatt ta på seg sin del av det internasjonale ansvar for å sikre fred og stabilitet på Balkan – både gjennom militære bidrag, støtte til demokratiprosesser og støtte til det sivile samfunn. Det er særlig viktig å støtte tiltak som fremmer dialog og forsoning mellom de ulike folkegruppene. Norge må prioritere Stabilitetspakten for Balkan høyt, og støtte tiltak som fremmer Balkan-landenes integrasjon i europeisk samarbeid og deres økonomiske utvikling. Det nye serbiske demokratiet trenger spesiell støtte, for å unngå revansjisme og styrking av de ekstreme nasjonalistiske kreftene.
Kosovos framtidige status må være avhengig av utviklinga både i selve Kosovo, Serbia og Montenegro. En eventuell uavhengighet for Kosovo må være betinget av at Kosovo-serberne og andre minoriteter gis fulle minoritetsrettigheter og kan være trygge og velkomne som aktive samfunnsdeltakere i et multietnisk Kosovo. Er dette ikke mulig, må andre løsninger foretrekkes, som fortsatt FN-protektorat eller status som Jugoslavias republikk på linje med Serbia og Montenegro.


VENSTRE VIL:
• Sikre en ny, bred forhandlingsrunde i WTO, med reell nulltoll for de fattigste landenes produkter og teknisk assistanse for de fattigste landene under forhandlinger.
• Innføre rådgivende retningslinjer for internasjonale investeringer.
• Innføre nulltoll for miljøtjenester og miljøvarer.
• Sikre mer åpenhet i WTO.
• Demokratisere IMF og Verdensbanken, bl.a. med offentlig stemmegivning i Verdensbanken.
• Fremme tiltak mot uønsked økonomisk adferd, f.eks. transaksjonsavgift eller global miljøavgift.
• Styrke FNs økonomi og videreføre reformprosessen.
• At de land som ikke oppfyller forpliktelsene til FN må kunne miste stemmeretten.
• Begrense stormaktenes vetorett i FNs sikkerhetsråd.
• At Fredsskapende operasjoner bør skje med bakgrunn i FN-mandat.
• Innføre internasjonale retningslinjer for fordeling av inntekter fra genetiske ressurser.
• Opprette et eget internasjonalt forvaltningsorgan for havområder.

--------

Bekjemp fattigdommen i sør

En stor del av verdens befolkning lever på eksistensminimum. En betydelig del lever i en akutt og livstruende nødssituasjon. Til tross for de muligheter globalisering og teknologisk utvikling gir, øker fattigdomsgapet mellom de rike og de fattigste landene. Flertallet av utviklingslandene opplever økonomisk stagnasjon eller reduksjon i sin eksport. Utenlandske investeringer konsentreres i økende grad til noen få land. Betjening av en tyngende gjeld reduserer i mange land mulighetene til utviklingsfremmende tiltak.
Gjeldssletting, investeringer i ny produksjon og adgang til nye markeder er viktige faktorer for utvikling av fattige lands økonomier. Bistand er et begrenset, men fremdeles viktig virkemiddel. Samtidig er demokratisk utvikling en nødvendig forutsetning for rettferdig fordeling av veksten og vern om menneskerettigheter.

Gjeldsslette 
Sletting av gjeld er kanskje det viktigste enkelttiltak for utvikling i mange fattige land. Norge har sin andel av ansvaret for gjeldskrisen, bl.a. gjennom den norske skipseksportkampanjen på 1970-tallet. Sentrums-regjeringens gjeldsplan må derfor følges opp for å gjøre det internasjonale gjeldssletteinitiativet mer robust (HIPC -Heavily Indebted Poor Countries Initiative). Gjeldsslette må gis raskere for de land som har vist sterk vilje til reform og fattigdomsbekjempelse.
Det må også finnes løsninger for land som faller utenfor HIPC-initiativet. Norge bør vurdere hvorvidt ensidig norsk gjeldsslette også skal gjelde mellominntektsland. Norge må også intensivere arbeidet mot andre kreditorland for å samordne ytterligere gjeldssletting. Det bør opprettes internasjonale kredittilsynsmekanismer for å sikre en ansvarlig utlånspolitikk nasjonalt og internasjonalt.

Markedsadgang 
Verdens fattigste land må få større innpass på verdensmarkedet. Norge må være en pådriver for at neste forhandlingsrunde i WTO reelt ivaretar utviklingslandenes interesser, blant annet ved at nulltoll for de minst utviklede landenes produkter bindes i WTO. Norge må gi full markedsadgang og tollfrihet for alle varer fra de minst utviklede landene til det norske markedet. Norge må også gi bistand til land som ønsker å styrke sin eksport slik at økt eksponering overfor verdenshandelen kombineres med institusjonsbygging og sosiale reformer som bidrar til fattigdomsbekjempelse.

Nye investeringer
Land som skal tiltrekke seg nye investeringer må bygge opp tillit til politisk og økonomisk stabilitet. I tillegg til å arbeide for økt stabilitet og ansvarlighet i globale finansmarkeder må Norge øke bistanden til institusjons- og kompetansebygging i mottakerland. Ikke minst er det viktig at de fattige landene får tilgang til ny teknologi som IT. Arbeidet med internasjonale retningslinjer for investorer og vertsland i et investeringsforhold må også styrkes, f.eks. i OECD eller FN-regi. Dialog med privat sektor er sentralt i å utvikle større forståelse av forholdet mellom investeringer og fattigdomsreduksjon. Norge må være en aktiv bidragsyter til debatten av alternative former for utviklingsfinansiering gjennom FNs initiativ på dette området.

Bistand
Bistand er fremdeles et nødvendig virkemiddel i utviklingspolitikken. Venstre mener målet om opptrapping av bistanden til de fattigste landene må stå fast. Et økende antall givere tilsier imidlertid at bistanden koordineres bedre mellom giverlandene. Bistanden må rettes mot land som har vilje til å gjennomføre en sunn økonomisk politikk, og ønsker en bærekraftig og demokratisk utvikling. Det må være et krav at bistanden brukes til tiltak som har reell nasjonal forankring i samarbeidslandet.
Mer av den norske bistanden må rettes mot demokratibygging og styrking av menneskerettigheter. Demokrati er en nødvendig forutsetning for å sikre menneskerettigheter og en mer sosialt rettferdig utvikling. Det er også en viktig forutsetning for økonomisk utvikling. Uten et styresett hvor befolkningen kan kaste sine ledere ved valg skapes det ikke tillit til en stabil sosial og politisk utvikling, noe som igjen er nødvendig for å sikre nye investeringer og produksjon. Norge må derfor stille strenge krav til respekt for demokrati og menneskerettigheter overfor sine samarbeidsland. Videre må frivillige organisasjoners lokale demokrati- og menneskerettighetsarbeid prioriteres høyere.

Mikrokredittordninger må i større grad supplere tradisjonell bistand, ikke minst fordi de er en erkjennelse av farene ved omfattende bistand.


VENSTRE VIL:
• Følge opp sentrumsregjeringens gjeldsslettingsplan.
• Gjennomføre raskere gjeldsslette for land med sterk vilje til reform og fattigdomsbekjempelse
• Vurdere ensidig norsk gjeldsslette også for mellominntektsland
• Opprette internasjonale kreditttilsynsmekanismer
• Sikre full markedsadgang til Norge og tollfrihet for alle varer fra MUL-land
• Gi økt bistand til institusjons- og kompetanseutbygging i mottakerland
• Stille krav til respekt for demokrati og menneskerettigheter
• Sterkere prioritere frivillige organisasjoners arbeid
• Supplere bistanden med mikrokredittordninger


Menneskerettigheter i fremste rekke

Kamp for menneskerettigheter og utvikling av demokratiske prinsipper må stå i fremste rekke i Norges arbeid i internasjonalt. Disse prinsippene er ikke bare grunnleggende for å sikre enkeltmennesker frihet og verdighet. De er også grunnleggende for rettferdig fordeling og bærekraftig økonomisk utvikling.

Kvinner og barn
Mange brudd på menneskerettighetene retter seg spesielt mot kvinner og barn. Oppmerksomheten om disse overgrepene har imidlertid vært altfor liten. Bruk av barn som soldater må bekjempes. Tilgang til utdanning og arbeid, stemmerett, kamp mot seksuelle og andre fysiske overgrep, ikke minst i krig, og tiltak mot bruk av omskjæring er områder hvor Norge må intensivere sitt arbeid.

Dødsstraff
Dødsstraff kan ikke aksepteres, verken i fred eller krig. Selv om antall land som idømmer dødsstraff er redusert, er dette akseptert i omlag 90 land i dag. Blant disse er enkelte av Norges nære samarbeidspartnere, som USA. Norge må arbeide for et verdensomspennende forbud mot gjennomføring av dødsstraffdommer. Norge må ta opp spørsmål om dødsstraff med de enkelte landene, og slutte seg til EUs og Europarådets arbeid mot dødsstraff. Videre må krav og prioriteringer i norsk bistandspolitikk avspeile aktiv kamp mot slike overgrep.

Ytringsfrihet
Ytringsfrihet er avgjørende for et demokratisk samfunn. Det må derfor reageres klart overfor overgrep mot journalister og forfattere. Ordningen med fristed for forfulgte forfattere må støttes økonomisk med sikte på utvidelse.

Flyktninger
Omlag 25 millioner mennesker lever i dag som flyktninger. I tillegg til den vanskelige materielle situasjonen flyktningene lever i, krenkes ofte deres grunnleggende rettigheter. Flere land nekter asyl og opphold for flyktninger. Norge må ta sin del av ansvaret for å sikre flyktninger beskyttelse og livsopphold, både ved å gi opphold i Norge og ved støtte til humanitære organisasjoner. Norge må videre arbeide for en rettferdig fordeling av folkevandringsstrømmen i vår region. Folkevandringene må også møtes med en helhetlig politikk for å løse deres sosiale, demokratiske og økonomiske grunner.

Intelligente sanksjoner
Norge bør gå foran i arbeidet med å utvikle alternative, «intelligente» sanksjonsformer ved grove menneskerettighetsbrudd som retter seg direkte mot makthavere i det autoritære regimet. Sanksjoner som rammer befolkningen generelt har ofte svært negative konsekvenser for de som allerede er uskyldige ofre under et autoritært regime. Dette har vi blant annet sett i Irak og i Serbia. Venstre går derfor inn for at sanksjonspolitikken mot Irak tas opp til vurdering – med sikte på avvikling. En avvikling forutsetter at man får avtaler som sikrer internasjonal tilstedeværelse av humanitære organisasjoner og FN. Våpensanksjonene må fortsatt opprettholdes. Humanitær bistand bør derfor unntas fra sanksjoner.

Etikk og næringsliv
Internasjonaliseringen av næringslivet konfronterer norske bedrifter med nye etiske og legale forpliktelser. Mange bedrifter har betydelig innflytelse på sosial, politisk og økonomisk utvikling der de opererer.

Venstre vil arbeide for at norske bedrifter inkluderer menneskerettighetshensyn i sin utenlandsstrategi. Norske bedrifter bør sikre høye standarder for arbeids- og produksjonsforhold og ta samfunnsansvar i de land de opererer i. Venstre vil arbeide for større åpenhet om bedrifters utenlandsvirksomhet. Det bør videreutvikles frivillige systemer for bedrifters rapportering og verifisering på menneskerettighetsområdet. Norge må være en pådriver for å etablere retningslinjer for sosialt ansvarlig handling fra næringslivet i internasjonale organisasjoner som OECD. Samarbeidet mellom næringslivet og internasjonale institusjoner må styrkes, for å bidra til nødvendig selvregulering hos markedsaktørene.

Videre må Norge arbeide for at Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene utarbeider sosiale konsekvensanalyser og setter høye krav til helse, miljø og sikkerhet i sine prosjekter.


VENSTRE VIL:
• Arbeide for et verdensomspennende forbud mot dødsstraff.
• Utvide ordningen med fristed for forfulgte forfattere.
• Utvikle intelligente sanksjoner rettet direkte mot autoritære makthavere.
• Unnta humanitær bistand fra sanksjoner.
• Arbeide for at norske bedrifter inkluderer menneskerettighetshensyn i sin utenlandsstrategi.
• Sikre større åpenhet om norske bedrifter utenlandsvirksomhet.
• Etablere retningslinjer for sosialt ansvarlig handling fra næringslivet i internasjonale organisasjoner.
• Innføre konsekvensanalyser med høye krav til helse, sikkerhet og miljø i Verdensbankens prosjekter.
• Bekjempe bruk av barnesoldater.