(kronikken sto på trykk i avisa Klassekampen 29.09.10)

Vi forstår ikke hvorfor Afrika forblir fattig. Av samme grunn forstår vi ikke hvorfor vi nå selv, her i Europa, er iferd med å bli fattigere. En hel generasjon er blitt blendet av et uheldig sammensurium av ideologier. Den politiske verden ble på den ene side først delt av en dysfunksjonell høyre-venstre-akse og på den annen side etter hvert forenet i fullstendig livsfjern nyklassisk økonomisk teori. Motpolene på høyre-venstre-aksen var a) ideen om at markedet løser alt og at staten er en fiende, og b) ideen om staten løser alt og at markedet er en fiende. Allerede i 1897, ved sin tiltredelsestale som rektor ved Universitetet i Berlin, erklærte økonomen Gustav Schmoller at nå var verden kvitt det han kalte ‘tvillingene i ahistorisk irrasjonalitet’: kommunismen og det som den gang het Manchester-liberalismen, i dag nyliberalismen. Allerede da ble disse teoriene ansett som så håpløst virkelighetsfjerne at Europas antagelig mest innflytelsesrike økonom mente man var ferdig med dem for alltid. Likevel kom de tilbake som hovedaksen under Den kalde krigen.

Etter 2. Verdenskrig fikk nyklassisk økonomisk teori etter hvert en monopolstilling langs hele den politiske aksen. Av de mange farlige forenklingene som er bygget inn i selve grunnvollene i denne teorien er 1) at den, i motsetning til de dominerende teoriene før 2. Verdenskrig, ikke ser forskjell på finansøkonomi og realøkonomi, og dermed ikke forstår finanskriser, og 2) at den bygger på forutsetningen at alle økonomiske aktiviteter er like. Dette økonomiske grunnsynet preger nå hele den politiske aksen fra høyre til venstre, noe som i dag gjør det politiske liv grunnleggende irrelevant både i forhold til finanskriser og til fattigdom.

Den vesentlige aksen når det gjelder økonomisk politikk går mellom dem som mener at et lands økonomiske struktur betyr noe og dem som ikke gjør det. Mot nyklassisk økonomi står her en lang rekke statsmenn som skapte økt velstand for sine innbyggere gjennom en meget aktiv næringspolitikk for å bygge industri: diktatorer som Stalin, Mussolini og Hitler og demokrater som Lincoln, Roosevelt og Gerhardsen representerer en solid blokk av politikere som skapte økende levestandard gjennom økt industrialisering. Disse politikerne står alle sammen – fra Stalin på venstresiden til Hitler og Mussolini på høyresiden – for det Afrika ikke har fått lov til, nemlig å bygge industri. Den viktigste aksen er altså ikke den fra høyre til venstre.

Teknologifokuseringen – industribyggingen – var etter mitt syn et sentralt element i det nordiske sosialdemokratiet i etterkrigstiden. Da nyklassiske økonomer – som manglet dette perspektivet – overtok, mistet sosialdemokratiet også en viktig del av sin sjel. Stoltenbergs tale i New York tyder på at det vi nå sitter igjen med er en fordelingsretorikk der man har mistet evnen til å se hva som gjør at noen land har så mye mindre å fordele enn andre. Et fattig land har en lav gjennomsnittsinntekt, uansett hvordan man fordeler den. Dette vet selvfølgelig Stoltenberg, og derfor er det en desto større fallitterklæring når han må ty til så svake argumenter som å forlange en bedre fordeling innen fattige land.

Verdens ‘fallerte stater’ har det felles at deres industrisektor utgjør mindre enn 6 prosent av BNP. Asia industrialiserte med frihet fra Verdensbanken og IMF og uten WTO, slik at de kunne gjøre alt det vi selv gjorde for å skape vekst og velferd. Afrika derimot, ble hardt skadet av strukturtilpasningsprogrammer. De fikk ikke lenge nok prøve den strategien som er den eneste som noen gang har virket. Derfor er det så totalt urimelig å legge ansvaret for fallitten på afrikanerne selv slik vår statsminister dessverre gjør. Afrikanerne har all rett til å rette pekefingeren mot oss og de internasjonale institusjonene vi lot få herje med dem, ikke omvendt.