- Tusenårsmålene – flopp eller suksess?, var tittelen på UDs pressebriefing med Jonas Gahr Støre og Erik Solheim om FNs tusenårsmål i begynnelsen av september (høre hele her). Noen dager senere kunne aftenpostens kommentator Tor Arne Andreassen rapportere (ikke på nett):

"Støre er enig med miljø- og utviklingsminister Erik Solheim i at den viktigste årsaken til at antallet ekstremt fattige blir redusert, er den kraftige veksten i Kina, India og Brasil."

Og sist uke kunne Norads magasin Bistandsaktuelt rapportere fra New York (les mer her):

"Ifølge utviklingsminister Erik Solheim, som deltok på toppmøtet i New York sammen med statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støre, er det ikke lenger USA og EU, men de store utviklingslandene som bestemmer utfallet av de viktigste forhandlingsprosessene i verden i dag."

Og denne uken kan avisa Vårt Land fortelle om en ny bok fra to utviklingsøkonomer i Verdensbanken, som hevder at "utviklingslandene redder verdensøkonomien" (les mer her).

Da er det kanskje ikke så underlig at statsminister Jens Stoltenberg benyttet sin tale på FN-toppmøtet om tusenårsmålene (les hele her) til å stille krav til utviklingsland? Hovedpunktene er gjengitt slik på UDs nettsider (les mer her):

"Stoltenberg la vekt på at utviklingsland må mobilisere egne ressurser. – Økonomisk vekst må fordeles og komme de fattige til gode, sa statsministeren. Og utviklingsland må bekjempe korrupsjon, utvikle effektive og gode skattesystemer og bruke egne ressurser til å bekjempe fattigdom." 

- Hvilken frekkhet fra statsministeren i verdens rikeste land, mente NRKs Tomm Kristiansen da han i Søndagsavisa sist helg intervjuet Stoltenberg. - Støtt opp om middelklassen, oppfordret miljø- og utviklingsminister Erik Solheim tidligere i år (les mer her) og i intervjuet på NRK utdypet Stoltenberg sitt syn langs de samme baner og sa bl.a. (hør hele her):

"Det er slik at en god del u-land etterhvert begynner å få - heldigvis - en voksende middelklasse og overklasse. De må også bidra. Det handler for u-land om det samme som det gjorde for Norge, nemlig å skape og dele."

Asle Toje, som også ble intervjuet i Søndagsavisa, så positivt på Stoltenbergs tale og mente i den å se en "endring i tenkning", bort fra at bistand er den eneste løsningen til fokus på "ansvarliggjøring og økonomisk vekst".  

- En fallitterklæring, mener imidlertid Erik S. Reinert, som i en kronikk i Klassekampen denne uka kommenterer Stoltenbergs utspill. Han slår fast at "tusenårsmålene har feilet" og utdyper det slik (les mer her):

"De var nødt til å feile fordi de hovedsakelig angrep symptomene på fattigdom, ikke årsakene. Årsakene til et lands fattigdom ligger i dets økonomisk struktur. Alle nasjoner som ikke har en diversifisert industrisektor er fattige."

Asias vekst og Afrikas fattigdom i dag forklarer han slik:

"Asia industrialiserte med frihet fra Verdensbanken og IMF og uten WTO, slik at de kunne gjøre alt det vi selv gjorde for å skape vekst og velferd. Afrika derimot, ble hardt skadet av strukturtilpasningsprogrammer. De fikk ikke lenge nok prøve den eneste strategien som noen gang har virket. Derfor er det så totalt urimelig å legge ansvaret for fallitten på afrikanerne selv slik vår statsminister dessverre gjør. Afrikanerne har all rett til å rette pekefingeren mot oss og de internasjonale institusjonene vi lot få herje med dem, ikke omvendt."

Reinert skal forøvrig delta på et seminar om disse spørsmålene i Oslo på fredag, i regi av Polyteknisk forening, i samarbeid med Formuesforvaltning og Dag Hamarskiöldprogrammet ved Voksenåsen, der han møter Emily Sikazwe i Woman for Change i Zambia og Charles Abugre fra FNs tusenårsmålskampanje i Afrika (les mer her). I en artikkel på Pambazuka News nylig redegjorde Abugre for sine forventninger til tusenårsmålene og hva rike og fattige land må gjøre (les mer her).

Internasjonalt gjennombrudd eller mer "velferdskolonialisme"?

Da toppmøtet om FNs tusenårsmål gikk mot slutten i forrige uke kunne pressebyrået IPS rapportere at (les mer her):

"FN skiftet fokus fra de fattige og sultne til to av de mest sårbare og vanskeligstilte grupper i samfunnet: kvinner og barn."

Fra regjeringer, institusjoner og andre ble det lovet 40 milliarder doller over de kommende fem år og her hjemme kunne FN-Sambandet konstatere et "internasjonalt gjennombrudd" i arbeidet for å redusere mødre- og barnedødelighet i fattige land (les mer her). For å sikre ytterligere "finansiering for utvikling" er det imidlertid stadig flere som setter sin lit til framtidige inntekter fra en skatt på finanstransaksjoner (les mer her), slik f.eks. NUPI-direktør Jan Egeland tok til orde for i en kommentar i Aftenposten tidligere i høst (les mer her):

"Dersom man påla en mikroskopisk skatt på 0,01 prosent, som er ingenting i forhold til hva meglere og analytikere normalt tar av kaken, ville vi ha om omkring 240 milliarder kroner pr. år til å møte tusenårsmålene eller til klimatiltak i fattige land. Hva venter vi på?"

Sammen med Frankrike, Japan, Belgia, Spania og Brasil var Norge sist uke blant initiativtakerne til et forslag om en slik avgift (les mer her), som ble hilst velkommen av bl.a. Attac Norge (les mer her).

Erik Reinert mener at arbeidet med FNs tusenårsmål på denne måten "letter symptomene på fattigdom heller enn å bekjempe dens årsaker" og mener at det skaper et system av "velferdskolonialisme" (les mer her).

Aktuelle lenker:

• Tusenårsmålene + 10, fra krise til ny giv?, aktueltsider på rorg.no
• Skatteparadiser stopper utvikling, temabilag i Bistandsaktuelt, sept 2010 
• Hvorfor er skatt viktig for utvikling i fattige land?, av Tanja Ustvedt, Norad 25.05.10
  Skatt kan være et viktig element i den økonomiske og politiske utviklingen i utviklingsland. Men den samlede innsatsen i det internasjonale giversamfunnet er altfor liten. Denne trenden er nå i ferd med å snu.