(Kommentaren sto på trykk i Klassekampen 14.09.10)

Fanebusts harme er ikke selvskreven gitt hans oppvekst i et Stavanger preget av ”oljå”s velsignelser. Rogaland er landets klart mest ”klimaskeptiske” fylke: i 2007 mente 55 prosent at klimaendringene i hovedsak skyldes menneskelig aktivitet; i 2010 er tallet 43 prosent. Landsgjennomsnittet er 80 prosent.

En fem år yngre stril har nylig skrevet om samme tematikk, skjønt med motsatt innfallsvinkel. Aslak Sira Myhres artikkel ”De nye dommedagsprofetene” i siste nummer av Samtiden. Der siviløkonomen med NHH-bakgrunn langer ut mot den økonomiske og fremfor alt politiske eliten for å unngå ethvert tiltak som vil koste noe på hjemmebane, har den tidligere RV-lederen motsatt skyteskive: miljøbevegelsen. Det handler om å sette på plass de nye dommedagsprofetene.

Hvem disse er og hvordan de har lykkes i å få en innflytelse over norsk opinion og - ikke minst – gjeldende klimapolitikk som er verdig Myhres energiske utfall, er en gåte selv etter gjentatt lektyre. Myhre opererer med et selvbekreftende skjema der alt han tar i bekrefter påstanden. Når Erik Solheim vil ha Siv Jensen til å ”innrømme at det finnes menneskeskapte klimaendringer”, betyr det at ”det folk blei invitert til å stemme på, ikke var politikk, men et helt trossystem”. Myhre ser miljøbevegelsen som en ”eksistensiell vekkelsesbevegelse”; den snakker abstrakt, oppfører seg moralistisk og har en lei hang til metafysikk. Som alle må skjønne: miljøbevegelsen ødelegger for seg selv: ”Folk går lei av å høre om dommedag og blir avmektige av at ingen problemer kan løses uten at menneskeheten vender om.”

Ikke av mangel på spalteplass, men grunnet valgt optikk holder Myhre stø kurs utenom venstresidens barnelærdommer innen politisk økonomi. Aktørene, interessene og selskapene som de facto har makten over norsk klimapolitikk – stikkord: næringsinteressene; kvotehandel – glimrer med sitt fravær; du banker på teksten for å høre om kapitalismens rolle, men det er ingen hjemme. Myhre er autostyrt mot en annen destinasjon: en advarsel (moralistisk så  det holder) mot miljøbevegelsens hang til tvang og mot dens ”potensielle totalitarisme”, les den ”vestlige akademiske middelklassens etikk” og behov for å ”føle seg bedre enn alle andre”.

Det slo meg uforvarende at Sarah Palins ”drill, baby drill” har som premiss det som her er Myhres tese: de som snakker om nødvendigheten av at folk i verdens rikeste land reduserer forbruket, flyr mindre og bruker stemmeseddelen for å vri energibruken fra fossil til karbonnøytral, er en motbydelig selvutnevnt moralelite.

Ved å bringe den politiske striden omkring forbruk inn i skjemaet for en klassebasert ”culture war”, begår Myhre den feilen han, uten et eneste treffende belegg, projiserer på sin diffuse papirtiger ”miljøbevegelsen”. Moralisten Hauge? Metafysikeren Gjærum? Eksistensialisten Håndløkken? Hva Fremtiden i våre hender angår: jeg vet ingen med sterkere instinkt mot kvasireligiøs fundamentalisme, uansett ikledning, enn Steinar Lem. Hva Dammann angår, taler selvbiografien Kontraster for seg selv.

Undertegnede kan alltids melde seg som kandidat til å befolke Myhres pinlig tomme kritiske kategori. De av oss som snakker offentlig om det systemiske vekstimperativet i kapitalistisk økonomi, koblet til det problematiske i å bidra i verdens rikeste land til en vekst som veldokumentert overskrider basale økosystemers tålegrenser, inntar et mindretallsståsted i nær sagt enhver forsamling, inklusive FIVH. Systemkritikk og atferdsrettet forbrukskritikk, for ikke å snakke om kombinasjonen, er politisk ukorrekt. De som har grunn til størst ubehag ved kritikkens sannhetsgehalt, er de som viser sterkest affekt mot den. Myhre ønskes velkommen i en allerede overfylt majoritetsklubb.

Myhre sparker løs på en posisjon som knapt finnes. Det er en politiisk korrekt og risikoløs sparking på en lenge erklært politisk ukorrekt posisjon som, følgelig, er uten kraftfull representasjon i noe rom der mektige fatter viktige beslutninger. Myhres valg av kritisk fokus lar alt som foregår i slike rom i fred. Etter endt lektyre går alt videre som før: business as usual i oljedoplangeren Norge, landet som vil være seg frabedt bitende selvkritikk, og der selv ex-ledere for ytterste venstre skyter slikt ned, lik hagle mot spurv.