Debattinnlegget sto på trykk i Ny Tid 07.05.10

Utgangspunktet for Hylland Erikens utsagn er en undersøkelse om norske lærebøker. Det er uten tvil positivt at undersøkelsen viser at den tradisjonelle framstillingen av utviklingsland som fattige og utnyttet og vestlige land som rike utbyttere, er på vikende front. Vekst, utvikling, maktarroganse og utbytting skjer over alt. Men det er også sterkt beklagelig hvis lærebøkene, slik undersøkelsen kan tyde på, svartmaler fattige land gjennom endeløse triste historier om barn i bunnløs fattigdom. Slike historier dyrker fordommer og skaper apati. Denne type unyanserte framstillinger er et mye større problem enn mangelfull kunnskap om Norad og Røde Kors.

Hylland Eriksen påpeker at bistand ikke skaper utvikling, at det er lite dokumentasjon om bistandens betydning. Han mener det derfor ikke er så farlig at omtalen av bistand ikke får noen særlig plass i lærebøkene. Utsagnet kan misforstås i retning av at bistand er mislykket. Dette er like galt som å hevde at all bistand bare har positive virkninger. Her er det behov for nyanser. Det er selvsagt ikke vanskelig å være enig i at bistand alene ikke skaper utvikling. Det er etter hvert mye dokumentasjon på at bistand i mange sammenhenger bidrar til utvikling. For eksempel er en av konklusjonene i diskusjonene i Norads siste resultatrapport at bistand har en positiv, om enn liten, positiv betydning for utvikling.

En viktig lærdom er at bistand virker best når densamsvarer og støtter opp under mottakerlandenes nasjonale politikk. Men bistand er en av mange faktorer som påvirker utvikling. Andre forhold, som handel og forvaltning av naturrikdommer, er vel så avgjørende for om veksten skjer eller ikke. Likeledes bekjempelsen av korrupsjon og skatteunndragelser og utvikling av åpenhet og andre rettigheter. Norsk utviklingspolitikk handler om alle disse forholdene.

En konstruktiv debatt om norsk bistand bør ta utgangspunkt i spørsmålet «når virker bistand?». For Norad er det viktig at både positive og negative erfaringer med bistand og bistandsvirkemidler trekkes inn og systematiseres på en solid måte. Slik kunnskap kan utnyttes både til å gjøre utviklingspolitikken bedre, og til å ta stilling til hvilke virkemidler som bør styrkes og hva som bør reduseres. Denne type diskusjoner bør finne sin vei inn i lærebøkene. Her ønsker vi også Hylland Eriksen og andre akademikere velkommen til å være med å diskutere.