I sin utenrikspolitiske redegjørelse for Stortinget før påske understreket utenriksminister Jonas Gahr Støre innledningsvis bl.a. (les mer her):

"Over enkeltsakene er det til ulike tider forhold eller hendelser som definerer tyngdelover i utenrikspolitikken. I tiåret vi forlater står terrorangrepet mot USA 11. september 2001 frem som en slik hendelse. Utfordringer knyttet til statenes nasjonale sikkerhet har dominert utenriks- og sikkerhetspolitikkens utsyn og handlemåte i dette tiåret. Dette vil vare ved når vi nå går inn i et nytt tiår."

Samtidig vokser det frem nye, tunge endringskrefter som får avgjørende innflytelse også på utenrikspolitikken: I økende grad får vi endrede livsbetingelser og kamp om ressurser som følge av klimaendringene, virkninger av den globale økonomiske krisen, og fremveksten av det vi hittil har kalt store utviklingsland som tunge og sentrale aktører i en stadig sterkere globalisert verdensøkonomi."

Han slo fast at "verden ikke blir som den var" etter finanskrisen og gikk i lys av det nærmere inn på ulike sider ved det internasjonale og multilaterale samarbeid, situasjonen i Europa, USA og Russland, samt Nato og nordområdene (se presentasjon i høyremargen).

Han brukte ikke betegnelsen "ny verdensorden", men kommentator Aslak Bonde sammenfattet sin analyse av redegjørelsen slik i Morgenbladet fredag før påske (les mer her):

"Utenrikspolitikken må være stort sett som før, samtidig som den skal rettes inn mot en ny verdensorden. Er det mulig?"

Da Stortinget drøftet redegjørelsen samme dag ga ingen noe svar på akkurat det, men leder i utenriks- og forsvarskomitéen, Ine M. Eiksen Søreide (H), avsluttet sitt åpningsinnlegg slik (les mer her):

"En god og deskriptiv redegjørelse kunne vært gjort enda bedre dersom den var tydeligere på hva som er Norges linje, Norges prioriteringer og Norges rolle, og jeg håper utenriksministeren vil benytte anledningen også framover til å inkludere Stortinget i arbeidet med utenrikspolitikken."

Støre svarte delvis på dette og sa bl.a.:

"Det spørsmålet vi nå må stille oss, i en verden i forandring, som følge av finanskrise og maktforskyvninger, er hvordan omgivelsene våre endres – norske interesser ligger jo ganske fast – og om vi også trenger nye virkemidler. Hvem tar initiativ i denne nye verdenssituasjonen? Hvem er på offensiven? Hvordan skal vi jobbe for å ivareta grunnleggende, norske interesser? Da sier det seg selv at vårt forhold til Europa, EU, vårt NATO-medlemskap og våre nordiske naboer, at WTO lykkes i sitt arbeid, at vi har et godt og nært og tillitsfullt forhold til USA over Atlanterhavet, og at vi stiller opp for FN – det ligger fast. Men vi må jobbe nytt."

Som eksempler nevnte han kontakt med sin indonesiske kollega i forkant av et forestående høynivåmøte om skog i Oslo, samt Norges innsats som medlem i FNs menneskerettigehtsråd, der Norge nylig fikk gjennomslag for en resolusjon om beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere (les mer her).

- På det utenrikspolitiske området er det enigheten som rår – med unntak av at den folkelige EU-motstanden påvirker utenrikspolitikerne ulikt, mener Aslak Bonde og utdyper det slik:

"Enigheten består i at det er ekstremt viktig for Norge å være aktiv i nordområdene, og at vi må satse på FN, Nato, USA og Norden. Men alt det vi gjør må skje i en ramme der det er forutsigbarhet og aksept fra omverdenen. Vi skal ikke gjøre noe som er urealistisk – eller som kan føre til at det blir stilt spørsmål ved om vi står ved våre opprinnelige prioriteringer."

- Da blir handlingsrommet for ny politikk lite, konkluderer han.

Ulike forskere, som Asle Toje og professor Bruce D. Jones, som nylig var på besøk hos NUPI, har den siste tiden antydet at Norges innflytelse i verden vil kunne bli svekket i årene framover (les mer her), mens norske organisasjoner gjennom Forum for utvikling og miljø (ForUM) har satt fokus på utviklings- og utenrikspolitikkens "to ansiker" (les mer her). I Stortinget var ikke slike tanker påtrengende, men utover oppdatering av verdensbildet var fokus i Stortingsdebatten på hva Norge bør og kan gjøre. Nedenfor er noen av sakene som ble drøftet - i tillegg til bl.a. Kina, menneskerettigheter, skatteparadiser, klima, Tsjad, Iran, Nato og nordområdene. Debatten varte i 2 1/2 time, én time mer enn det som i utgangspunktet var satt av.

"Markedsfundamentalisme" og politiske spenninger

I sitt hovedinnlegg advarte komitéleder Eriksen Søreide (H) mot å prøve "å overregulere seg bort fra finanskrisen". I en tid der partiene, i følge en kronikk av jurist Torstein Ulserød i Dagbladet, "snakker om 'å levere' til velgerne som om de drev en pizzasjappe" (les mer her), var dette det temaet som i størst grad avstedkom en smule ideologisk debatt. - Vi trenger ikke markedsfundamentalister, sa Martin Kolberg (Ap), som rettet sitt skyts mot FrP og avsluttet sitt innlegg slik:

"Vi trenger klarere og tydeligere reguleringer av det internasjonale finansmarkedet, og vi trenger å kneble skatteparadisene én gang for alle. Og nasjonalt: Vi trenger en sterk og økonomisk robust stat, vi trenger en sterk og sunn markedsøkonomi i kombinasjon med en universell og stor offentlig sektor."

– Forrige taler burde kanskje ha avsluttet innlegget sitt med et lite halleluja til slutt, sa Jan Arild Ellingsen (FrP) i sitt påfølgende innlegg, men lot det ligge og konstaterte i stedet: 

"Det som har vært interessant i debatten i dag, har vært det faktum at man vel egentlig er ganske enig i mange av de tingene som utenriksministeren har tatt opp i sin redegjørelse." 

Hans partifelle Peter N. Myhre (FrP) var blant de som tok opp tråden og han sa bl.a.:

"Jeg har et bestemt inntrykk av at også denne debatten viser at de politiske spenningene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk først og fremst går mellom opposisjonen og Arbeiderpartiet på den ene siden og SV, Martin Kolberg og tidvis Senterpartiet på den andre."

Han konstaterte at "Norge baserer seg på markedsøkonomi og frihandel", mens Martin Kolberg (Ap) kastet ballen tilbake til FrP:

"Det er det å si til det som både Ellingsen og Høglund har vært inne på, at hvis det skulle sies «halleluja» på noe punkt, ville det vært hvis de norske liberalistene hadde erkjent hvilken stor utfordring finanskrisen har skapt for hele den vestlige politiske kulturkrets."

FrPs veteran i utenriks- og sikkerhetskomiteen, Morten Høglund, svarte:

"Vi erkjenner konsekvensene av finanskrisen. Vi erkjenner den vanskelighet mange land står i, men det å prøve å si at disse landenes situasjon er en følge av en overdrevent liberalistisk og markedsfundamentalistisk politikk, blir jo heller ikke riktig når man går inn og ser på hva det er som har ført disse landene opp i denne situasjonen. Det er land med ulike retninger på sine regjeringer som har havnet i en slik situasjon. Så hele analysen bygger jo på feil. Jeg opplever ikke – og jeg har stått ansvarlig for mye av denne politikken – at Fremskrittspartiet har vegret seg for å delta og ta ansvar internasjonalt i en krevende situasjon." 

G2 og "minilateralsme"

I sin redegjørelse sa Støre bl.a.:

"Forholdet mellom USA og Kina, eller G2 som noen kaller det, vil ha stor betydning. Fremveksten av Kina har i en viss forstand gått på bekostning av USA. Men forholdet er komplekst og preges av gjensidig avhengighet – og derfor av gjensidig sårbarhet."

Eriksen Søreide (H), som innførte begrepet "minilateralisme", kommenterte dette slik:

"FN-systemet har også gjennom finanskrisen vist at det har sine begrensninger. Det er ikke unaturlig at innflytelsesrike land søker ulike maktkanaler. Der vi i mange år har snakket om multilateralisme, kan man til dels nå snakke om en minilateralisme, der innflytelsesrike land som f.eks. USA og Kina søker sammen. Men det er også en riktig observasjon som utenriksministeren gjorde at USA kan komme til å rette fokus mer innover enn utover. Jeg vil også legge til: Når USA retter sitt fokus utover, er det ikke primært over Atlanteren, men kanskje primært over Stillehavet. USA ser flere presserende strategiske prioriteringer i land som Kina, India, Midtøsten og Russland enn de gjør i Europa."

Mens Dag Ole Andersen (Ap) påpekte at:

"Samarbeid mellom USA og Kina er viktig for å få på plass en forpliktende klimaavtale, så vel som for å komme i havn med Doha-utviklingsrunden i WTO, som har pågått i nesten hele det tiåret vi nå går ut av. I det nye tiåret kan altså forholdet mellom USA og Kina være avgjørende for framgang for rettferdig og bærekraftig utvikling innenfor både klima- og handelspolitikken."

Norge og G20

- Viktigheten av G20 illustrerer den globale maktforskyvningen som har funnet sted i retning Asia og særlig Kina, sa Støre i sin redegjørelse. Han mente "det er udelt positivt at de framvoksende økonomier inkluderes, får ansvar og tar ansvar" og at G20 viste handlekraft i møte med finanskrisen, men pekte også på at G20 "er en selvoppnevnt gruppe". Han konkluderte likevel slik:

"Sammen med de andre nordiske land argumenterer Norge for å gjøre G20 mer representativt. Det kan for eksempel gjøres gjennom en valgkretsmodell, som ikke behøver å øke antallet medlemmer. En nordisk stemme hører hjemme i G20, gitt det nordiske internasjonale engasjementet, vår rolle i internasjonalt samarbeid, vår samlede tyngde i verdensøkonomien og våre finansielle bidrag til finansinstitusjoner."

Bård Vegard Solhjell (SV) delte ministerens oppfatninger, men pekte likevel på at nøkkelen til en bedre organisert verden er "eit FN med meir tyngd". Dette samme var Svein Roald Hansen (A) inne på. Han mente at dersom våre "håp om en verden som vil bli stadig bedre i stand til å møte felles utfordringer gjennom samarbeid og felles innsats" skal bli virkelighet, så må:

"... den internasjonale samarbeidsarkitekturen tegnes om, slik at de nye økonomiske stormaktene får sin rettmessige plass rundt bordet i internasjonale organisasjoner, med FN-familien som de viktigste. Det er bare slik vi kan integrere dem i den globaliserte økonomien. Det er bare slik vi kan få dem til å ta sin del av ansvaret for våre felles utfordringer: klima, miljø, fattigdom og respekten for menneskerettighetene."

Ivar Kristiansen (H) oppfattet at utenriksministeren "hadde et ønske om å gi G20 større legitimitet" og få inn nordisk detakelse og spurte:

"Mener utenriksministeren at en nordisk deltakelse, og en nordisk løsning, under G-20-paraplyen virkelig er å anse som en relevant løsning?"

Støre svarte slik:

"For det første har vi diskutert dette temaet i den nordiske kretsen det siste tre kvart året, og jeg opplever at vi nå har ganske stor grad av felles syn. Det er riktig at de nordiske EU-landene indirekte deltar i G20 gjennom EU-kommisjonen, EU-presidenten osv., men de registrerer jo også at land som Storbritannia, Frankrike, Tyskland osv. vil være medlem som land.

Jeg mener at de europeiske land og de nordiske land må akseptere at det nå kommer inn land fra de nye, fremvoksende økonomiene. De skal ha sin plass ved bordet. Men man kunne ved et representativt grep i G20 – gjennom en valgkretsmodell, ikke øke det antallet med mer enn tre-fire stykker i det forumet – sørge for å ha en mye bedre spredning og representativitet. De arabiske landene er ikke med – organisert. De afrikanske landene er ikke med – organisert. Og jeg mener at Norden i den sammenheng, så store bidragsytere som vi er, bør kunne hevde at vi også skal kunne ha en stemme når disse spørsmålene, som får så stor betydning for oss, blir diskutert. Så ja, dette er et syn Norge kommer til å fortsette å ha."

Hvordan en oppfølging av dette vil harmonere med Norges og regjeringens FN-linje, gjenstår å se.

Bistandsbevilgninger og bistandskritikk

I sin redegjørelse tok utenriksministeren også opp finanskrisens konsekvenser for de internasjonale bistandsbevilgningene og sa bl.a.:

"I følge aktuelle beregninger fra OECD, vil giverlandene utbetale 107 milliarder amerikanske dollar i utviklingsbistand i 2010 og ikke nærmere 130 milliarder slik det ble forespeilet i 2005 – i de såkalte Gleneagles-løftene (G8-møtet). Her er Norge – dessverre, kan vi kanskje si – i en særstilling ved å ha nådd 1 prosent av BNI til bistand."

I forbindelse med regjeringens budsjettkonferanse på Torbjørnsrud i midten av mars ble det kjent at regjeringen drøfter bistandskutt (les mer her), men etter utenriksministerens redegjørelse sa Kjell Arvid Svendsen (KrF) bl.a.:

"Jeg tar hans uttalelser som en klar bekreftelse på at Regjeringen ikke vil foreslå bistandskutt her hjemme. Det vil gi et fullstendig galt signal internasjonalt om Norge – et av de landene som har minst problemer med finanskrisen – skulle løse sine budsjettproblemer ved å svekke vår hjelp til de fattigste landene."

Tore Nordtun (A) nøyde seg med å kommentere saken slik:

"Her er jo Norge i den enestående posisjon at vi fortsatt greier å opprettholde 1 pst. av vårt bruttonasjonalprodukt i bistandssamarbeid og i bistand. Det er svært gledelig."

Peter N. Myhre (FrP) benyttet på sin side anledningen til en bredside mot norsk bistand i syv punkter:

1. Hjelpen smøres for tynt utover.
2. Kampen mot korrupsjon er tillagt altfor liten vekt.
3. Vektleggingen er feil når det gjelder forholdet mellom ressursbruk og resultatoppnåelse.
4. For mange små prosjekter gjør at viktigere tiltak mister prioritet.
5. Regjeringen er ikke tilstrekkelig opptatt av bistandseffektivitet.
6. Vi vet ikke om hjelpen virker.
7. Det brukes altfor mye penger.

Disse punktene ble utdypet, før han konkluderte:

"Fremskrittspartiet vil gjøre dette ganske annerledes. Fremskrittspartiets bistandspolitikk består av følgende hovedelementer: Det første er at fattige land skal få bistand, men vi vil knytte strenge krav til bistanden. Mottakerlandene må utvikle demokrati, menneskerettigheter, markedsøkonomi og frihandel, slik at landene etter hvert frigjør seg fra avhengigheten av økonomiske tilskudd. Dernest må vi være knallharde i våre krav til bekjempelse av korrupsjon. Korrupsjon er et hinder ikke bare for et demokrati, men også et hinder for trygghet og velstand for alminnelige mennesker. Bistand skal ikke være en permanent løsning, men en midlertidig hjelp til selvhjelp."

Utenriksminister Jonas Gahr Støre sa i sitt avsluttende innlegg Myhres analyse av bl.a. bistanden "trekker ikke i retning av stabilitet og trygghet verken for Norge eller andre", men debatten om bistands- og utviklingspolitikken sorterer først og fremst under miljø- og utviklingsminister Erik Solheim (les mer her).

Aktuelle lenker:

• Utenrikspolitisk redegjørelse for Stortinget 23. mars 2010, Utenriksdepartementet 23.03.10
• Referat fra Stortingets debatt om utenrikspolitisk redegjørelse, Stortinget 26.03.10

Tidligere saker på rorg.no

• Norge - fortsatt en potent småstat?, rorg.no 03.03.10
• Norge i verden - mellom verdier og interesser, rorg.no 15.01.10
• NUPI - 50 år med forskning og utenrikspolitikk, rorg.no 16.12.09
• Norsk utenrikspolitikk mellom interesser og idealer, rorg.no 18.03.09
• Utviklingspolitikk - mer enn fordeling av bistandsmilliarder!, rorg.no 15.09.08
• Utviklingspolitikken i støpeskjeen, rorg.no 15.08.08
• Med WTO mot en ny verdensorden, rorg.no 04.08.08
• - Ei ny tid er i emning, rorg.no 12.01.07

Medieklipp og -debatt:

• Mot en multipolar verden?, Debatt av Håkon Lunde Saxi i Dagsavisen 16.04.10
  Det er grunner til å sette spørsmålstegn ved om USA vil miste sin posisjon som den ledende nasjonale økonomien på enda noen tiår. Militært vil den amerikanske dominansen ganske sikkert vare enda lenger.
• Supermakters makt og avmakt, Kommentar av Geir Lundestad i Aftenposten 16.04.10
  En supermakt som USA bestemmer mye, men mindre enn mange tror. De ulike staters handlefrihet er egentlig ganske stor i internasjonal politikk, på godt og på vondt.
• BRIC-landene vil ta styringen i verdensbanken, Dagens Næringsliv (NTB) 16.04.10
  De fremvoksende økonomiene, med Kina i spissen, krever utforming av et nytt finanssystem i verden.
• Når statsidealismen blir et problem, Kronikk av Asle Toje i Bergens Tidende 16.04.10
  Hvordan skal Norges sikkerhet ivaretas? Spørsmålet er kanskje uventet. Mange norske ledere, inkludert de som nå sitter med makten, kunne inntil nylig fortelle oss at krig mellom stater var et tilbakelagt stadium og at Norges militære ressurser trygt kunne rettes mot idealpolitiske fellesprosjekter.
• Obama og Hu holder hodet kaldt, Kommentar av Kristoffer Rønneberg i Aftenposten 09.04.10
  Presidentene i Kina og USA presses fra hver sin kant til å slåss. Men Barack Obama og Hu Jintao vet heldigvis å besinne seg. Nå møtes de snart igjen.
• - Kineserne er smarte. De utmanøvrerer oss, Dagbladet 09.04.10
  Obama under sterkt press for å gjøre noe med Kina. Men USA kan ikke lenger diktere hva Kina skal gjøre, sier forsker.
• - Jeg hadde rett 70 prosent av tiden, E24 08.04.10
  Tidligere amerikansk sentralbanksjef Alan Greenspan tar selvkritikk for sin rolle under oppseilingen av finanskrisen.
• Fangens dilemma, Kommentar av Bjørn Roger Wilhelmsen i E24 08.04.10
  Den verbale konflikten mellom USA og Kina angående fleksibel valutakurs og frihandel minner oss om risikoen for økt proteksjonisme - noe begge land vil tape på.
• - Vi går inn i en ny verden, Dagens Næringsliv 06.04.10
  Storbanken Goldman Sachs' sjeføkonom i Europa, Erik Nielsen, er sikker på at verden aldri blir som den var før finanskrisen, men at en ny verden venter i nær fremtid, skriver business.dk.
• Slakter bankreform, Klassekampen 06.04.10
  Bill Clintons arbeidsminister mener finansreformen Barack Obama kjemper for legger opp til en repetisjon av krisa.
• Asia skaper de nye milliardærene, Dagsavisen 06.04.10
  Antall asiatiske dollarmilliardærer økte fra 130 i fjor til 234 i år. Verdens storkakser er ikke hvem de en gang var.
• Kineserne kommer, Dagens Næringsliv (NTB) 06.04.10
  Snart kan du også ha kinesisk arbeidsgiver.
• En ny verdensorden, kommentar av Aslak Bonde i Morgenbladet 26.03.10
  Utenrikspolitikken må være stort sett som før, samtidig som den skal rettes inn mot en ny verdensorden. Er det mulig?
• Global økonomi, lokal politikk, lederkommentar i Aftenposten 24.03.10 (ikke på nett)
  Undertonen var dyster da utenriksminister Jonas Gahr Støre i går holdt sin utenrikspolitiske redegjørelse for Stortinget.
• EU-press mot oljeformuen, lederkommentar i Adresseavisa 24.03.10
  EU-debatten blir tilført nye dimensjoner når utenriksministeren nå føler behov for å slå ring om oljeformuen.
• Menneskerett, lederkommentar i Vårt Land 24.03.10 (ikke på nett)
  Finanskrisen og dens utenrikspolitiske virkninger var emnet for forelesningen han ga Stortinget. Det var mange interessante observasjoner.
• Frykter milliardtørke, Vårt Land 24.03.10 (ikke på nett)
  Utenriksminister Jonas Gahr Støre er redd finanskrisen kan gi bistandskutt.
• - Finanskrisen endret maktforholdene i verden, E24 (NTB) 24.03.10
  – Finanskrisen har ført til en vesentlig endring av maktforholdene i internasjonal politikk, mener utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap). Konsekvensene av finanskrisen, ikke enkeltsaker, var tema for Støres utenrikspolitiske redegjørelse i Stortinget tirsdag.
• Støre vil riste i Natos atom-avskrekking, ABC Nyheter 24.03.10
  Utenriksminister Jonas Gahr Støre vil ha diskusjon i Nato om avskrekkingsstrategi og atomvåpen.
• Med ryggen mot Verden, Maren Sæbø's Aftenposten-blogg 23.03.10
  Forlater Norge FN-sporet for å spise smuler fra de mektiges bord?