Post: Storgata 11, 0155 Oslo   E-post: rorg@rorg.no

Internasjonale utviklingsspørsmål

Ressurssider fra RORG-Samarbeidet

Nyheter:

Virkelighetens Pandora

Filmen Avatar går sin seiersgang verden over. Men vi trenger ikke dra til solsystemet Alpha Centauri for å oppleve virkelighetens Pandora. Vi går på den daglig. I Kina tas filmen av plakaten. For politisk brysom?  Handlingen utspiller seg på planeten Pandora, hvor lokalbefolkningens land blir ødelagt fordi menneskene vil utvinne verdifulle mineraler.

Av Andrew P. Kroglund, seniorrådgiver WWF og Nina Jensen, fagsjef, WWF | Torsdag 28. januar 2010

(Kronikken sto på trykk i Dagbladet 28.01.10)

Om få dager drar vår kjekkeste idrettsungdom til OL i delstaten Vancouver, Canada. På flyet vises sikkert Avatar. Det vil stimulere adrenalinet. Forståelig nok; filmen er usedvanlig spennende og atletisk. Men det våre idrettsavatarer kanskje ikke vet er at i nabodelstaten, Alberta, foregår et drama som gjør filmen politisk og sosialt samtidsrelevant.

Statoil tar grep.

Mens verden skriker etter en grønn energirevolusjon, er vårt flaggskip Statoil i ferd med å starte på norsk oljehistories styggeste kapittel. Med regjeringens velsignelse vil Statoil trenge ned i verdens mest skitne oljelager, dypt under Canadas sand og leirsletter – uten respekt for miljø, mennesker eller dyr.  12 milliarder kroner er allerede investert. Området tilsvarer Norge sør for Sognefjorden. For hvert fat med olje som hentes ut fra tjære og leirsand i Canada, fjerner  vi oss mer fra en grønn energirevolusjon. Tilbake sitter vi med ødelagt natur. Som i Pandora.

Schindlers urovekkende liste.

Under et besøk i Norge i 2008, beskrev professor i økologi ved Alberta-universitetet, David Schindler, hvilke enorme arealer av den kanadiske villmarken som blir berørt av oljeutvinningen. Schindlers liste over tjæresandutvinning er lang og grotesk. Skogs- og myrområder som berøres er like viktige for klodens klima som tropiske regnskoger.

Statoils prosjekt foregår langt under bakken. Omtrent 80 prosent av all bitumenforekomster ligger så dypt at industrien må smelte bitumen til svart sirup der nede ved hjelp av store mengder damp. Tjæresanden bruker opp vannet og gassen for å få laget olje som sendes til USA.  Tilbake sitter kanadierne med ødelagt jord, delt opp i biter av rørgater og utvinningsanlegg og jordsmonn fjernet. Fra enorme innsjøer fylt med giftig avfall fra utvinningen, siver ødeleggelse ut i grunnvann og elver.

Kanadiske urfolksrepresentanter forteller om tapte jaktmarker, fisk med to munner og andre mutasjoner og urovekkende mange sykdomstilfeller og dødsfall.  De rapporterer om miljøgifter i elvene og synkende bestander av dyr og fugl. Dette er grupper som fortsatt lever i og av naturen, som et jordisk motsvar til Pandoras Na'vi-folk. Som Na’vi-folket ber også de jordiske urfolkene om et moratorium – og ingen tildeling av nye konsesjoner for utvinning av tjæresand. Vårt eget Na'vi-folk ber oss om å stanse opp. På film er det enkelt å velge side. I virkelighetens verden drukner ropene når  store internasjonale selskaper overtar og ødelegger leveområder. Ville StatoilHydro gjort en tilsvarende strategisk satsing i Norge?

Norges dilemmaer.

Tjæresandsatsingen er i strid med norsk klimapolitikk, men tillates likevel. Dette er et av Norges mange dilemmaer, slik det nylig ble påpekt i en rapport skrevet av den britiske historikeren Marc Curtis, "Doublethink: The two faces of Norway’s foreign and development policy" (ForUM for miljø og utvikling). Og det er ikke bare Canada som raseres for at vi skal få tykk lommebok. Det norske oljefondet (Statens pensjonsfond - utland), som skal sikre vår pensjon i årene som kommer, investerer i oljeselskap som bidrar til å rasere jordens regnskoger.

Indianerne trekker seg lenger og lenger inn i skogen for å unnslippe sivilisasjonen. Det er ca 50 slike grupper bare i Amazonas. I det siste har tømmerhuggere rykket stadig nærmere for at vi skal få hardtregulv på fritidsbåter og teakhagemøbler. Samtidig slår vi oss for brystet fordi vi legger penger på bordet for å bevare regnskog i global skala. 

Økosystem i åndenød.

Peruanske indianerorganisasjoner arbeider for et eget reservat for de ukontaktede indianerstammene, men i dette området har det internasjonale oljeselskapet Repsol gått i gang med oljeutvinning. Oljefondet vårt har tilført Repsol 2,2 milliarder norske kroner. I et annet område av Peru, i Corrientes, har Occidental Petroleum holdt på med oljeutvinning i en årrekke. Indianerne har fått målt bly, kadmium- og kvikksølvinnhold i blodet langt over verdens helseorganisasjons grenser for det som er akseptabelt. For hvert fat olje utvunnet her, sendes 9 fat ut i naturen i form av forurenset spillvann. Langsomt, men sikkert, kveles økosystemet. Det er mer enn to år siden Regnskogfondet varslet Oljefondet om situasjonen. Oljefondet har tilført Occidental 1,8 milliarder kroner (dokumentert i Forbrukerinspektørene 15.4.09).

De etiske valgene.

I Peru har det i periode hersket en voldelig unntakstilstand. Kampen står mellom «business as usual» eller om Peru skal tillate seg å si at noen områder og noen grupper skal få være i fred for utviklingens og moderniseringens nådeløse kraft. I dette som er interne peruvianske valg, må de forholde seg til internasjonale menneskerettighetsnormer. På samme måte må investorer forholde seg til etiske retningslinjer for næringsutvikling.  Takket være inntekter fra oljefondet og betydelige skatteinntekter bl.a. fra Statoil, får vi sikkert enerom på gamlehjemmet og subsidierte botoxinjeksjoner, når den tiden kommer.

Men vi vil heller høre sjamaners sang og at livets tre, som blir angrepet i en lang, malerisk, apokalyptisk scene i Avatar, skal få stå. Det vi ser er at jorda taper biologiske mangfold i et tempo vi ikke har sett siden dinosaurens tid. I Norge var det en ambisjon å stanse tapet av norsk naturmangfold innen 2010 - FNs naturmangfoldår. Det har ikke skjedd. I Kina er en årsak til at folk ikke lenger får se Avatar, at mange kinesere har blitt tvangsflyttet, i likhet med Na'vi-folket i filmen, for å gi plass til høyhus og store byggeprosjekter. 

Film til selverkjennelse.  

På mange måter lever vi i virkelighetens Pandora og må kaste av oss skylappene. I følge filmregissør James Cameron er Avatar en reise mot selverkjennelse. Han tar opp tråden fra filmer som Jungelens evangelium og Smaragdskogen, som også handler om konflikter mellom ulike kulturer og sivilisasjoner. Filmen har også likhetstrekk med Danser med ulver, der en soldat knytter nære bånd til en kultur han opprinnelig kjempet imot. Slik må også oljeindustrien, og vi, knytte nye bånd til en fornybar natur og innse hvor avhengige vi er av å beskytte virkelighetens Pandora.


Redaktør: Arnfinn Nygaard
Sist oppdatert: 13. januar
Om disse sidene
Sidene er utarbeidet med økonomisk støtte fra NoradUtforming og publiseringsløsning fra Noop.