(Kommentaren sto på trykk i Klassekampen 25.11.09)

Å fremme kritikk av bistand er en vanskelig øvelse. Det er nærmest utelukkende Frp som kritiserer bistand på et generelt grunnlag, og dermed er det vanskelig å fremme kritikk uten å bli anklaget for å spille ballen over i hendene på Frp. Det var nøyaktig dette som skjedde med Øyvind Østerud, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, da han i 2007 skrev en krass kritikk av norsk engasjementspolitikk – tanken om at norsk bistandsinnsats kan bidra til fred og forsoning – i en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift. Redaksjonen inviterte Jonas Gahr Støre til lanseringsfesten for å kommentere artikkelen. På sitt sedvanlig elegante vis avfeide Støre Østeruds innvendinger som teoretiske funderinger, og advarte om at slik argumentasjon i praksis betydde å gi Frps bistandskritikk vann på mølla. Slik forsøkte han å legge lokk på hele debatten.

Resultatet ble imidlertid det motsatte – i løpet av sommeren 2007 sto en rekke bistandsforskere fram i media og fortalte at kritiske perspektiver fra akademiske studier i liten grad trenger gjennom den politiske lydmuren. Andre hadde konkrete erfaringer med at UD og Norad la kritiske bistandsevalueringer i skuffen og unnlot å gi forskerne nye oppdrag.

Slike erfaringer styrker opplevelsen av at utviklingspolitikken og bistandsstrategiene bestemmes mer av politiske ønsker i giverlandene enn av behov i de landene som mottar bistanden.

Det er dette argumentet Bjørn K. Amland, redaktør for Development Today, fremmer i siste Syn og Segn og i et intervju i dagens Klassekampen. Han argumenterer for at norsk bistand under Stoltenberg og Støre har blitt utvannet – «en verktøykasse for både miljø-, flyktning- og utenrikspolitikken». Tilsvarende tar BI-professor Arne Jon Isachsen i en artikkel i nyeste Samtiden (gjengitt i kortversjon i gårsdagens Klassekampen) til orde for å følge økonomen William Easterlys forslag om å kutte både ambisjoner og pengevolum i bistanden. Hvorfor viderefører vi strategier som ikke virker?

Bistandsfeltet er preget av stadig skiftende strategier – hvert tiår har sine ulike overskrifter: industrialisering på 1960-tallet, landsbygdutvikling på 1970-tallet, grunnbehov på 1980-tallet, demokratibygging på 1990-tallet og en kombinasjon av fattigdomsbekjempelse og statsbygging på 2000-tallet. Historien har imidlertid vist oss at statsbygging tar tid. Kanskje er bistandsbransjens ambisjoner om radikale endringer på kort tid, der en rekke eksterne aktører er involvert i politikkutforming og veivalg, uforenlig med en bærekraftig samfunnsutvikling?

Amland og Isachsens artikler er velkomne bidrag til en debatt som har putret altfor lenge under et lokk av gode intensjoner og frykten for at kritikk vil skape motstand mot selve ideen om utviklingshjelp. For bistanden er et etisk minefelt: Veien er kort fra «er» til «bør». Hvis man konstaterer at en konkret bistandsstrategi ikke virker, er de politiske implikasjonene at dette bør vi slutte med. Men siden få sier dette i offentligheten, blir det jo lett for Frp å innkassere argumenter for at bistand i seg selv er feilslått. Resultatet er at bistandssektoren og venstresida ikke våger å føre debatten på egne premisser, ettersom det er ubehagelig å diskutere negative konsekvenser av bistanden. Men nettopp for å finne de beste løsningene må vi løfte på lokket og slippe ut motforestillingene.