(Kronikken sto på trykk i avisa Klassekampen 24.11.09)

Professor William Easterly har nylig publisert artikkelen «Can the West Save Africa?» i tidsskriftet Journal of Economic Literature. Easterly er ingen skrivebordsteoretiker, han har mange års erfaring i felten som bistandsarbeider, blant annet fra Verdensbanken. Easterly viser hvordan hjelpere overvurderer sin egen betydning og ikke lærer av egne feil.

Kjente økonomer, popartister og politikere går stadig i bresjen for å redde Afrika. Jeffrey Sachs, Bob Geldof og Tony Blair, for å nevne noen. De store omveltningene og de ambisiøse målene gir de store overskriftene, og kanskje også de store pengene. Bak ligger en overdreven tro på hva ekstern bistand kan bidra med for å skape vekst og utvikling i andre land. I perioden 1960-2006 har vestlige land til sammen gitt over 700 milliarder dollar i bistand til Afrika, regnet i kjøpekraften til dagens dollar. Kanskje mer informativt, medianlandet i Afrika mottok i perioden 1990-2006 u-hjelp tilsvarende 37 prosent av de offentlige utgiftene i landet. Med en så stor del av utgiftene dekket utenfra, vil de som styrer nødig gi fra seg makten, påpeker Easterly. Videre gjør store pengegaver fra andre land myndighetene mindre lydhøre overfor folkets ønsker, sammenlignet med land som finansierer statlige utgifter ved innenlandske skatter og avgifter. I en fersk studie fant professor José García Montalvo ved Universitat Pompeu Fabra i Barcelona, i samarbeid med Simeon Djankov og Marta Reynal-Querol i Verdensbanken, at økt bistand svekker sjansene for utvikling av demokrati. Andres penger fremmer ikke folkestyre.

Stadig å gjenta mål som ikke innfris, gjerne med nye navn, er et godt eksempel på sykliske moter i u-hjelpen. Skolegang for alle barn i u-land, bedre infrastruktur med rent vann og gode sanitære forhold er gjengangere. At man ikke når de oppsatte målene, ser ikke ut til å endre atferden til dem som går inn for en slik tilnærming, ettersom de ganske enkelt utsetter tidspunktet for når målene skal være nådd.

Ambisiøse mål for Afrika er et klassisk problem for kollektiv atferd. Mange ulike institusjoner engasjerer seg for å nå et mål, uten at det får konsekvenser for noen (i giverlandene) dersom målene ikke nås. Dessuten er det ikke lett for hjelpeorganisasjoner å vite hvordan de skal benytte midlene når man har ulike mål å forholde seg til, med ulike interessegrupper og forkjempere stående bak.

Hvilke strukturer er det i bistandsarbeidet, både på giver- og på mottakersiden, som gjør at de forventede resultatene av bistandsarbeid i stor grad glimrer med sitt fravær? Og som således bør rettes på? Easterly mener vi må være langt mer beskjedne i ambisjonene om hva vi kan få til ved å sette opp mål, og mye mer ambisiøse i å prøve å forstå hvilke incentiver den enkelte, ulike institusjoner, og myndigheter står overfor når slike mål settes. Om målene om nasjonsbygging blir resultatet av u-hjelp, kan man bare gjette på.

I de siste fire tiår har den økonomiske veksten i Afrika vært på linje med økningen i befolkningen. Det gir uendret levestandard. For å tro at bistand har bidratt til økonomisk vekst i Afrika, må man også tro at veksten per innbygger ville ha vært negativ i fravær av bistand. Det er mulig. Men vanskelig å tro. De fleste land i verden har i denne perioden opplevd vekst i produksjon utover vekst i folketall. Land som lykkes med økonomisk vekst og utvikling, er sjelden store mottakere av andres penger.

Når den økonomiske veksten uteblir til tross for omfattende u-hjelp, peker man i bidragsmiljøene ofte på at det er mer som må til. Det er andre ting som må på plass først, før hjelpen utenfra har de gode virkningene. På den måten utvides agendaen for u-hjelp. En nøyere gjennomgang av hva man gjør og hvorfor resultatene uteblir, for på den måten å lære av egne feil, tillegges mindre vekt. Det blir vanskelig å parkere en politikk som virkningsløs eller direkte ødeleggende dersom man alltid kan trekke frem en uteglemt, nødvendig betingelse. Easterly stusser over hvordan «bistandsindustrien » har ekspandert til også å omfatte militære intervensjoner og rekonstruksjon av krigsherjede land. Om utenlandske aktører forventes å betale ut mektige krigsherrer, skaper dette incentiver til å skaffe seg større makt. Jo mer makt, dess mer kan man forlange for ikke å bruke denne makten. Og vold kan tas i bruk for å utvide sitt maktgrunnlag. At giverlandene kan ordne opp i komplekse innenlandske konflikter og fikse «failed states», er kanskje det sterkeste eksemplet på giverlandenes overdrevne tro på hva de kan få til i Afrika, mener Easterly.

Omfattende planer for den økonomiske utviklingen, laget på sentralt hold ogtredd ned over hodet på befolkningen i fattige land, har Easterly liten tro på. Det er to grunnleggende problemer med en sentral styring av en økonomi der gaver utenfra er av stor betydning; tilbakemelding og ansvarlighet. I en markedsøkonomi blir produsenter som ikke leverer

det folk vil ha, valgt bort. Om de ikke skjerper seg, er konkurs neste. I et demokrati blir en sittende regjering som ikke leverer det folk vil ha, ikke gjenvalgt. Fellesnevneren her er eksistensen av alternativer – andre produsenter og andre partier – som ser til at tilbakemeldinger og ansvarlighet kommer på plass. Ved rike lands gaver til fattige land er ikke giverne med på å vurdere resultatet. De fortsetter å gi, selv om pengene søles bort. Tilbakemeldinger og endret atferd uteblir. Og med stadig nye penger utenfra, kan utviklingen fortsette i sitt skjeve spor. Økonomiske suksesser skjer på mikroplanet, minner Easterly om. Men man vet ikke på forhånd hvem som vil lykkes. Derfor er det fint å la mange prøve seg. I en desentralisert markedsøkonomi er det rom for det. Videre vil de som ikke lykkes, gå konkurs. Her trengs ingen politisk beslutning. De som lykkes, som har fornøyde kunder, trekker til seg mer kapital og kan utvide virksomheten. De små skritts vei er veien å gå, hevder Easterly. En pragmatisk holdning til hva som virker må til. Samt måter å avslutte tiltak og programmer på som ikke virker.