(Kommentaren sto på trykk i avisa Klassekampen 28.11.09)

George Ayittey er professor fra Ghana og av det anerkjente tidsskriftet Foreign Policy utnevnt som en av verdens 100 mest innflytelsesrike intellektuelle i 2008. Foruten at de alle er afrikanere, deler de imidlertid ett viktig synspunkt: De er alle kritiske til bistand. Det samme er den zambiske Oxford-utdannede økonomen Dambisa Moyo, som hevder at bistand ikke er en del av løsningen, men faktisk en del av problemet. Vi må, som en av verdens i særklasse største bistandsgivere, våge å ta henne på alvor.

I perioden 1960 til 2005 mottok u-landene om lag 10.000 milliarder kroner i bistand. En betydelig andel av disse midlene har tilfalt Afrika. I år har den rød-grønne regjeringen gratulert seg selv, og blitt gratulert av en samlet norsk bistandsindustri, for å gi 1,09 prosent av bruttonasjonalinntekten til bistand. Gode intensjoner har aldri vært mangelvare i utviklingspolitikken, men gode intensjoner får ikke mennesker ut av fattigdom. For å låne et uttrykk fra den amerikanske professoren William Easterly, har «kartellet av gode intensjoner», ofte ved hjelp av emosjonelle, kvasireligiøse argumenter klart å holde debatten om hvorvidt bistand virker unna dagsordenen.

Forklaringsbyrden må ligge på de som ønsker en videreføring av dagens system. Konklusjonene i de studier som har sett på i hvilken grad bistand har bidratt til økonomisk vekst, utvikling og fattigdomsreduksjon i u-landene er imidlertid i beste fall uklare. Mitt poeng er ikke at all bistand har vært bortkastet. En rekke enkeltprosjekter har ført til at veier har blitt bygget, jenter har fått utdanning og segmenter av befolkningen har blitt vaksinert mot sykdommer. Økonomisk utvikling og fattigdomsreduksjon på samfunnsnivå har imidlertid i stor grad uteblitt.

Enhver politisk intervensjon av bistandens størrelsesorden og karakter må underlegges krav til resultater. En debatt om hva bistanden ikke lykkes i å oppnå er derfor interessant og viktig. Det er imidlertid også interessant å se på hva bistanden faktisk gjør, hvordan den påvirker mennesker, institusjoner og prosesser. 

Jeg har derfor med interesse merket meg Erik Solheims erkjennelser i Aftenposten 14. april i fjor om at Norge har vært naive og gjennom bistanden bidratt til å utvikle en korrupsjonskultur i u-landene. Beklageligvis er det langt mellom retorikk og politisk handling i regjeringen. Transparency Internationals antikorrupsjonsindeks for 2009 viser at Norge gir bistand til noen av verdens mest korrupte regimer, og at situasjonen i mange av disse er blitt dramatisk forverret de siste årene uten at det har fått konsekvenser for det norske bistandssamarbeidet.

I Tanzania pågår det forhandlinger om hvor mye myndighetene i landet skal betale tilbake til Norge som følge av avdekket korrupsjon og mislighold i et norskstøttet bistandsprosjekt knyttet til naturressursforvaltning, samtidig som landet er en hovedsamarbeidspartner i den rød-grønne regjeringens skogsatsing. Mens det er bra at korrupsjon avdekkes, kan man selvfølgelig bare spekulere i hvor mange korrupsjonstilfeller som ikke avdekkes.  

I Uganda har norsk budsjettstøtte vært del av en større plan for fred, gjenoppbygging og utvikling av de borgerkrigsherjede nordlige delene av landet. Den ugandiske avisen Daily Monitor kunne tidligere i år melde at landets regjering hadde valgt å utsette en gjenoppbyggingsplan for de nordlige områdene på bakgrunn av mangel på penger, samtidig som Ugandas president gikk til innkjøp av en luksusjet tilsvarende fem års norsk budsjettstøtte. På denne måten har norsk bistand virket mot sin hensikt og indirekte bidratt til å undergrave utviklingen i landet.

En toneangivende talsmann for det bistandspolitiske godhetskartellet er artisten Bob Geldof, som har uttalt at «vi må gjøre noe, selv om det ikke virker». Hva kan så Norge gjøre, som faktisk virker?

Fremskrittspartiet mener at man først og fremst må erkjenne at mye av stat-til-stat-bistanden ikke har virket, for deretter å begrense denne og fokusere på et mindre antall samarbeidsland som viser vilje til utvikling. Etableringen av et marked for bistand kan bidra til konkurranse mellom bistandsorganisasjonene om å levere de beste tjenestene til lavest mulig kostnad, samt bidra til innovasjon, større effektivitet og bedre feedback mellom donorer og mottakere. Norge burde vurdere å sette som en forutsetning at alle mottakere av norsk bistand slutter seg til åpenhetsinitiativet i bistanden (IATI). Samtidig burde det utarbeides og offentliggjøres en svarteliste over de sivilsamfunnsorganisasjoner som ikke tar korrupsjonsproblematikken i bistanden på alvor.

Frp vil bidra til utvikling ved å tilby alle u-landene tollfri adgang til det norske markedet, gjennom å opprette en ekspertgruppe for å bistå disse landene med å redusere hindringer for næringsutvikling og handel samt utrede muligheten for å etablere et fond for investeringer i de fattigste landene. Afrika trenger politikere som Kagame, entreprenører som Conteh og forskere som Ayittey og Moyo, som tør å si at kontinentets vei til utvikling ikke går gjennom almisser fra Vesten, men gjennom åpenhet, handel og investeringer. Norge trenger politikere som tør ta et oppgjør med godhetskartellet.