Arnfinn Nygaard

Bistanden har i hovedsak vært drevet av vårt ønske om å hjelpe, men med hjelperens perspektiv har det ofte vært vanskelig å tilegne seg den nødvendige innsikt og forståelse. Fokus har vært på vår rolle som en del av løsningen, mens vår rolle som en del av problemet i stor grad har blitt oversett og fortiet. Dette til tross for at bistanden alltid har vært tett sammenvevd med givernes interesser. Programmet for komparativ fattigdomsforskning (CROP) i Bergen la sommeren 2005 fram en tilstandsrapport over internasjonal fattigdomsforskning, som pekte på dette. I rapporten trakk CROP frem at fattigdomsforskningen til nå har lagt til grunn at fattigdom oppstår blant fattige og at tiltak for fattigdomsreduksjon må rettes mot de fattige. CROP mente imidlertid at tiden nå kunne være inne for at forskningen retter fokus mot fattigdomsproduksjon for å forstå bedre hvilke krefter som skaper og holder fattigdommen i gang. Uten slik kunnskap, hevdet rapporten, kan de mange fattigdomsreduserende tiltak og forskningen på dem, være av liten verdi.

Derfor er det befriende at miljø- og utviklingsminister Erik Solheim nå har lagt om bistanden slik at den strategisk kan rettes mot faktorer som skaper fattigdom, slik han understreket da årets resultatrapport ble lagt fram. – Bistand er politikk, understreker også Solheim, senest her i KK sist onsdag, og både han og hans forgjenger, Hilde Frafjord Johnson (KrF), har bidratt positivt til å flytte fokus fra veldedighet til utviklingspolitikk. Likevel, forestillinger om utvikling etter tiår med bistand som veldedighet innenfor det norske ”godhetsregimet” er ikke lette å fjerne. Bistandens verdensbilde er og har i all hovedsak vært et snevert og misvisende bilde av ”givere” og ”mottakere”, som ligger implisitt i begrepet og som i liten grad har forsvunnet ved sporadisk bruk av det litt mindre paternalistiske begrepet ”utviklingssamarbeid”. Begrepet ”bistand” og de forestillinger det bærer med seg bør derfor kastes på historiens skraphaug, fordi det i alt for mange år har bidratt til å fortrenge fornuftig debatt om hva som fremmer og hemmer utvikling og rettferdighet i verden. Bistandsfokuset har vært og er derfor en hindring i vår innsats for å bidra til utvikling.

Det er først i de senere årene at Norges hjelperolle har blitt analysert opp mot våre nasjonale interesser og verdier. Her har både Solheim og utenriksminister Jonas Gahr Støre spilt viktige roller. UDs Refleksprosjekt bidro til debatt om norsk utenrikspolitikk i farvannet mellom ”realpolitikk” og ”idealpolitikk”, som munnet ut i en stortingsmelding tidligere i år (St.meld. nr. 15, 2008-2009). Solheims utviklingsutvalg og deres rapport ”Samstemt for utvikling?” bidro til debatt og fokus på andre sider ved norsk politikk av betydning for utviklingsland – og Norge som en del av problemet. Dette la igjen grunnlaget for et nytt grep i utviklingspolitikken i St.meld.nr. 13 (2008-2009): «Klima, konflikt og kapital». Gjennom disse stortingsmeldingene er grunnlaget lagt for en ny utviklingspolitikk, som kan stimulere til debatt om ”de store spørsmålene i vår tid” (slik Solheim oppfordret til da utviklingsmeldingen ble lagt fram). Men lett blir det ikke, for bistand og givervilje er fortsatt den ryggmargsrefleksen som gjør seg gjeldende for mange i møtet med globale miljø- og fattigdomsproblemer.

At det fortsatt er slik, skyldes først og fremst bevisst politikk fra myndighetenes side, som har ønsket å forankre bistanden (og oppslutning om bistandsbevilgningene) i folket ved å engasjere flest mulig organisasjoner i bistandsarbeidet. Dette har blitt gjort gjennom medlemskontingent, innsamlinger og statlige støtteordninger, der organisasjonene har fått støtte fra Norad dersom de har kunnet framskaffe en mindre egenandel selv. Dermed har Norad forankret hjelpeperspektivet i stedet for utviklingsperspektivet - givervilje i stedet for innsikt. Det har bidratt til at mange organisasjoner har et hovedfokus på egne bistandsprosjekter og finansieringen av disse. Dette gjelder ikke alle og det er tendenser i riktig retning, men dersom Solheim skal få flere til å engasjere seg i debatten om ”de store spørsmålene i vår tid” må det også legges til rette for det. Også ideelle organisasjoner påvirkes av pengenes tyngdekraft, og fortsatt trekker denne kraften de fleste i retning bistand – ikke utvikling.

Selvsagt er det viktig med kritisk debatt om hvordan vi bruker bistandspenger, men alt for ofte blir bistandsdebatter et sidespor som tar fokus bort fra viktigere problemstillinger. Det svekker trolig også effekten av våre bistandspenger, som i større grad burde blitt anvendt basert på en bedre forståelse av hvem og hva som fremmer og hemmer utvikling – lokalt, nasjonalt og globalt. Det så vi for eksempel i høst, da kritiske røster mente at verden var ute av valgkampen: «Løft blikket», oppfordret et knippe politikere fra SV til FrP i et felles innlegg, men evnet det ikke selv (Dagsavisen 28. august). I stedet for å ta politisk tak i de globale miljø- og utviklingstemaene, slik vi burde kunne forvente av sentrale politikere, var de blitt fanget i bistandens og hjelpeperspektivets tilnærming (godhetsregimet) og presterte følgende oppfordring mot slutten av valgkampen 2009: ”Vi håper at partiene og de ulike kandidatene bruker tid fram til 14. september til å sette fokus på hvordan de skal jobbe for å styrke barns situasjon også utenfor Norge den kommende stortingsperioden”. Slik skuslet politikerne bort en anledning til sammen å sette ”de store spørsmålene i vår tid” på dagsorden også i en valgkamp.

Jeg håper våre nyvalgte stortingspolitikere, som nå skal håndtere utviklingspolitikken som en del av arbeidet i den nye forsvars- og utenrikskomitéen, makter å videreføre et fokus på utviklingspolitikk i tråd med årets utenriks- og utviklingsmeldinger. Vi trenger ikke politikere med et snevert bistands- og hjelpeperspektiv.

• Bistand og økonomisk utvikling: Ringer i vannet eller dråper i havet?, Norads resultatrapport 2009, Norad 30.11.09
• Bistandsdebatt i Stortinget, (fra debatten om UDs budsjett for 2010), UD 09.12.09
• Budsjettdebatten 2009, Stortinget 09.12.09
• En ny bistandspolitikk?, kulturessay av Hanna Schanke, Minerva 19.08.09
  William Easterly leverer nok et interessant bidrag i bistandsdebatten. Men han går ikke langt nok.

Bistandsdebatt på rorg.no:

• Bistandsdebatten ruller videre, rorg.no 15.04.09
• Og resultatet av norsk bistand er: Tja, rorg.no 07.01.09
• Den nye bistandsdebatten, rorg.no 09.10.08
• Bedre med mindre bistand?, rorg.no 22.09.08
• Sommerens utviklingsdebatt, rorg.no 05.08.08
• Bistandsdebatten 2007, aktueltsider

Medieklipp og -debatt:

• Utviklingen som forsvant, Kronikk av Asle Toje i Bergens Tidende 18.12.09
  Manglende resultater av norsk bistand skyldes også svak evalueringstradisjon.
• Kritisk kunnskap, kronikk av Eyolf Jul-Larsen og Astri Suhrke i Klassekampen 14.12.09
  Det er behov for mer norsk bistandsforskning, skriver Norads evalueringsdirektør Asbjørn Eidhammer i en kronikk i Klassekampen 3. desember. Dette er vi enige i. Vi har ved flere anledninger tatt til orde for en mer uavhengig bistandsforskning – av to grunner. Den første er åpenbar: det tette samrøret med politikk og gjennomføring undergraver forskningens troverdighet.
• Sint og ufin Norad-oppførsel, Debatt av Lasse Kolsberg i Aftenposten 14.12.09
  Hvis Norad-sjefens karakteristikker av resultatrapporten stemmer, tyder det på at forsker Asle Toje har rett. Rapporten er jo spesialkonstruert for å umuliggjøre kritikk!
• Når sannheten biter, debatt av Asle Toje i Aftenposten 10.12.09
  Norads sjef Poul Engberg-Pedersen tar til motmæle mot min kritikk av Norads «Resultatrapport». Han bruker en stil som er nyvinnende for en leder i statsapparatet. Det er for eksempel at djervt grep, dette å utsette meg for akkurat den samme kritikk som jeg har rettet mot Norads rapport – all den tid jeg er en person og ikke et offentlig saksdokument.
• De gode intensjoners tyranni, kronikk av Maren Sæbø i Klassekampen 09.12.09
  Det er forferdelig vanskelig å kritisere gode intensjoner. Kanskje nettopp derfor er det viktig at vi gjør det. Og da må vi også kunne diskutere om ikke hele «utviklingshjelpen» bør skifte navn og fokus. Eller avskaffes. Om ikke annet enn for at nordmenn skal kunne få et mer nyansert bilde av verden.
• Tynt fra Toje for tredje gang, debatt av Poul Engberg-Pedersen i Aftenposten 08.12.09
  I tre år har Norad samlet og formidlet kunnskap om hva Norge får ut av et stort bistandsbudsjett. Hvert år har skribent Asle Toje (Aftenposten, 4. desember) misforstått formålet med Norads resultatrapport. Toje blander sin holdning til bistand med manglende kunnskap i sitt angrep på Norad. Tilsammen blir det en tynn suppe av udokumenterte påstander, lett synsing og bevisste misforståelser.
• Kritiserer norsk bistand, Aftenposten 05.12.09
  En altfor liten andel av norske bistandsmidler går til det som virker best for å bekjempe korrupsjon, nemlig et sterkt sivilt samfunn og en fri presse, mener Marte Gerhardsen i bistandsorganisasjonen Care.
• Tynt fra Norad, Kommentar av Asle Toje i Aftenposten 04.12.09
  Resultatrapportens hovedproblem er at den forsøker å ivareta to motstridende hensyn. Den forsøker å være et politisk og et byråkratisk produkt samtidig, og mislykkes med begge deler. En mulig slutning kan være at Norad bør gå tilbake til å levere årlige stortingsmeldinger, mens arbeidet med å vurdere effektiviteten i norsk bistand i en overgangsperiode blir lagt under Riksrevisjonen.
• Erik Solheim og bistandskriterne, Debatt av Asle Toje i Klassekampen 03.12.09
  Erik Solheim intervjues om bistand i Klassekampen 2. desember. Journalisten burde vite at Solheim ikke kan stoles på til å referere sine meningsmotstanderes budskap på en etterrettelig måte. I avisa framstår jeg som en blanding av Siv Jensen (mitt m å l er visst å minske bistanden) og professor Terje Tvedt (det er han som har skrevet om «Godhetsregimet» , ikke jeg).
• Solheims bidrag, Debatt av Asle Toje i Dagbladet 03.12.09
  Erik Solheim hevder i spalten «Ærlig talt» 30. november at «Asle Toje vil gi mindre bistand». Det stemmer ikke. Jeg har primært beskjeftiget meg med spørsmål om resultater og effektivitet.
• Bistandsdebatten og folket: Det er resultata som tel, kommentar av Asbjørn Eidhammer i Klassekampen 03.12.09
  Det står ikkje så dårleg til i norsk bistandsdebatt som somme vil ha det til, blant dei Marie Reinertsen i Klassekampen 25.11. Dei siste åra har diskusjonen teke seg kraftig opp. Viktigast har det truleg vore at den internasjonale bistandsdebatten for eit par år sidan slo inn over Norge etter William Easterlys bok ”White Man’s Burden”. Men det spelar og inn at det norske forskarmiljøet er blitt meir engasjert både til forsvar for og i kritikken mot bistanden.
• - Bistand er politisk, Klassekampen  02.12.09
  Regjeringen beskyldes for å blande business og politikk med bistand. - Bistand er politikk, svarer miljø- og utviklingsminister Erik Solheim.
• Myk kritikk, Lederkommentar i Aftenposten, 01.12.2009
  Diskusjonen om Norges bistand har gjennomgått en modningsprosess. Den tid er forbi da skeptiske holdninger ble ansett som upassende, fordi dette nærmest var å trekke hjelpens gode hensikter i tvil. Det er både riktig og viktig at kritiske spørsmål fortsatt blir stilt. Så får det heller være at resultater ofte er vanskelige å måle. Det må gjøres likevel.
• Et oppgjør med godhetskartellet, kommentar av Morten Høglund i Klassekampen 28.11.09
  I perioden 1960 til 2005 mottok u-landene om lag 10.000 milliarder kroner i bistand. En betydelig andel av disse midlene har tilfalt Afrika. I år har den rød-grønne regjeringen gratulert seg selv, og blitt gratulert av en samlet norsk bistandsindustri, for å gi 1,09 prosent av bruttonasjonalinntekten til bistand. Gode intensjoner har aldri vært mangelvare i utviklingspolitikken, men gode intensjoner får ikke mennesker ut av fattigdom.
• Pengar, elitisme og realisme, kronikk av Trygve Refsdal i Klassekampen 27.11.09
  Mitt syn på utvikling er enkelt: Økonomisk og sosial utvikling i eit samfunn må i fyrste rekkje koma innanfrå og nedanfrå. Det å byggja eit samfunn frå toppen, med innsats utanfrå, er vanskeleg. Svært vanskeleg. Det å bruka store pengar på ein meiningsfull måte i fattige land er endå vanskelegare.
• Problemet med norsk bistand, kronikk av Asle Toje i Klassekampen  26.11.09
  Det trengs et grunnleggende bokettersyn av norsk bistand. Hvis ikke Norad makter å holde orden i regnskapet, bør Stortinget sette noen andre på oppgaven.
• Den «umoralske» bistandskritikken, kronikk av Eyolf Jul-Larsen, og Astri Suhrke i Bergens Tidende 26.11.09
  Byråkratiet legger stadig sterkere føringer på bistandspolitikken i Norge med sterke bindinger mellom forskningsmiljø og bidragsytere. Disse personifiseres i «tilfellet Jan Egeland».
• Hard bistandskritikk, Klassekampen 25.11.09
  Under Stoltenbergs regjeringer har amerikanske milliardærer tatt plassen til sosialister og Vestlands-kristne i norsk bistandspolitikk, mener bistandsekspert Bjørn Amland.
• Berøringsangsten, kommentar av Hilde Reinertsen i Klassekampen 25.11.09
  Legg ned tradisjonell bistand og la utviklingsland få styre økonomien sin selv, var budskapet fra den zambiske samfunnsøkonomen Dambisa Moyo, som tidligere i år ga ut boka «Dead Aid: Why Aid Is Not Working and How There is Another Way for Africa». Moyo har fartstid fra Verdensbanken og doktorgrad fra Oxford. Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim parkerte analysene hennes med at «de fleste mener noe annet».
• Kan vesten redde Afrika?, kronikk av Arne Jon Isachsen i Klassekampen 24.11.09
  Vestlige land bør slutte med u-hjelp, fremholdt Dambisa Moyo fra Zambia – med doktorgrad fra London School of Economics – under en debatt med vår egen utviklingsminister Erik Solheim på Litteraturhuset i Oslo tidligere i år. Å gi noe for ikke noe, skaper verken utvikling eller vekst, er hennes syn. «Flertallet mener noe annet enn henne», var statsråd Erik Solheims avslutningsreplikk. Men når de forventede positive virkningene av u-hjelpen uteblir, er det ikke da betimelig å gå grundigere til verks?
• Bistand på ville veier?, debatt av Rolv Bjelland i Aftenposten 20.11.09
  Det diskuteres hvor mye Tanzania skal betale tilbake av de millionene som ble borte på grunn av korrupsjon innenfor miljøprogrammene. Et dansk revisjonsfirma anslo dette til 150 millioner, mens et tanzaniansk revisjonsfirma etterpå har kommet frem til at dette beløpet er langt lavere.
• Bistand som øydelegg, Kommentar av Solveig Igesund i Dagsavisen 16.11.09
  Fjernadopsjon av fadderborn svekkar kampen for å presse fram ein ansvarlig bruk av ressursar og myndigheiter si soleklare forplikting innan helse og utdanning. Vi treng ein debatt rundt bistanden som berre bidrar til å mata vårt eige ego.