(Innlegget sto på trykk i Dagbladet 30.10.09)

Vi som bistandsaktører har, for en stor del med rette, blitt kritisert for særlig tre forhold når det gjelder vår kommunikasjon. For det første har vi for lenge basert vår kommunikasjonen på klisjéfylte bilder av fattige mennesker som skal avhjelpes ved milde gaver. Dette er kommunikasjon på et stadium vi for lengst burde ha lagt bak oss. Ved ikke å fortelle folk hva vi mener er de bakenforliggende årsakene til fattigdommen disse menneskene lever i, risikerer vi i verste fall å etterlate et inntrykk av at fattigdommen skyldes hudfargen.

For det andre har bistandsbransjen i for liten grad klart å peke på sammenhengene mellom rike lands egen politikk og konsekvensene den får for fattige land. Dette dreier seg om de store hindrene for utvikling, som urettferdige handelsbetingelser, u-landsgjeld og klimautslipp.

For det tredje kan vi ha lovet for mye, ved å fremstille bistanden som en vidunderkur mot fattigdom. Bistand er ett av mange viktige verktøy, men ikke hele løsningen. Så lenge ressursstrømmen fra fattige til rike land gjennom gjeldsnedbetaling og handelsstrømmer er langt større enn bistanden, vil det være svært vanskelig å skape utvikling for alle mennesker i fattige land. Her lever vi imidlertid i spenningen mellom å skape håp for at enkeltmenneskers økonomiske bidrag faktisk betyr noe, og det å gi et realistisk bilde av hvilke utfordringer vi står overfor.

For Kirkens Nødhjelp er maktanalyser utgangspunktet for vårt arbeid. Det er dette en rettighetsbasert tilnærming i bistanden egentlig handler om. Disse forteller oss hvem som har rettigheter de ikke får oppfylt, og hvem som sitter med ansvaret for å oppfylle disse rettighetene. I disse maktanalysene kan vi verken ta hensyn til norske særinteresser eller tradisjonelle ideologiske posisjoner.

Et eksempel er vår kampanje for å forandre norsk landbrukspolitikk i WTO fra 2005. Vår analyse viste at norsk subsidiepolitikk i WTO må legges om, fordi Norge i dag er støttespiller til rike lands dumping av landbruksvarer på markeder i fattige land. Vi møtte betydelig motstand ikke bare hos interesseorganisasjoner, men også blant solidaritetsorganisasjoner og våre oppdragsgivere i kirkene.

Når norske interesser står i motsetning til fattige lands interesser, er vi tvunget til å si fra, selv om det kan gjøre oss upopulære blant våre tradisjonelle støttespillere.

Kampen for sletting av u-landenes gjeld er kanskje den mest inspirerende historien når det gjelder folkelig mobilisering for politisk forandring. I løpet av de siste femten årene har vi både nasjonalt og internasjonalt beveget oss fra en situasjon hvor gjeldsslette virket utopisk, til et spørsmål om hvordan det skulle gjennomføres i praksis. Kampanjen tok fatt i de grunnleggende årsakene til fattigdom, og viser at enkeltmennesker kan bidra til forandring.

Det er i krysningspunktet mellom politisk og økonomisk mobilisering at vi vil skape resultater i fattige land. For folk er ikke fattige fordi de er svarte, men fordi rike og mektige ikke vil ha endring.