(Kommentaren stor på trykk i Klassekampen 10.09.09)

Allerede i inngangspartiet slås senterets grunntanke fast: Gjennom signalord som «lek», «lykke» og «skoletrøtt» kombinert med objekter som fotballsko, mobiltelefoner og bilder av ungdom i Norge og utviklingsland, understrekes det at ungdom i Norge er som ungdom overalt – de driver med sport, går på skolen og snakker med vennene sine i mobiltelefon. I det man runder et hjørne, møter man en høy vegg der spørsmålene referert innledningsvis er slått stort opp. Dette er gode og viktige spørsmål som konfronterer norsk ungdom med sin egen rolle i dagens globale virkelighet. Selve utstillingen er konsentrert om tre små kassehus, med temaene «En jobb», Et hus» og «En framtid». Lenger inn i rommet er det i tillegg et par mindre installasjoner om likestilling, fredsbygging, helse og klima. I etasjen over presenteres menneskerettighetene og FNs tusenårsmål.

Dette er vel og bra. Det er selvsagt svært viktig at norsk ungdom kjenner til og reflekterer over disse temaene. Men et spørsmål melder seg: Bidrar denne utstillingen til at skoleelever forstår mer av hvorfor verden er urettferdig, hvordan fattigdom oppstår, hvorfor naturressurser kan føre til krig og borgerkrig?

Fortellergrepet som er valgt bidrar dessverre på langt nær til dette. På utsiden av de tre små husene slås det fast dystre situasjonsbeskrivelser: «De 225 rikeste personene eier mer enn de 2,5 milliarder fattigste til sammen.» «Ingen i nabolaget har innlagt strøm og vann, og i dag ble skuret du bodde i jevnet med jorden uten forvarsel.» «Klimaendringer og miljøtrusler: Tør vi gjøre noe? De rike landene har forurenset mest, samtidig er det billigere å gjennomføre utslippsreduksjon i fattige land.» Inne i husene møter vi så enkeltpersoner og lokalsamfunn i ulike land som er rammet av fattigdom og klimaendringer, og som deltar i eller får hjelp fra norskstøttede bistandsprosjekter.

Det retoriske spranget fra en generell beskrivelse av verdens elendighet til nærstudier av bistandsprosjekter har som effekt at Norad selv blir svaret på spørsmålene elevene konfronteres med: Ja, verden er kaotisk, men Norad er på saken!

Denne framstillingen har en rekke uheldige effekter: Alle områder utenfor Norge og vesten framstilles som en samling enkeltpersoner og enkeltsteder rammet av en rekke ulike problemer, men med ett fellestrekk: De er fanget i fattigdom og har behov for hjelp til sin egen utvikling. Vannrensing i Vietnam, næringsutvikling i Uganda, skolegang i Brasil – viktige enkeltprosjekter, men de framstilles fullstendig løsrevet fra enhver historisk, politisk og økonomisk sammenheng.

Når Norad slik renser verden for aktører med interesser, for historie og politikk, så fjerner den også alle spor av makt og maktutøvelse. Dermed blir det ingen som faktisk er med på å skape den situasjonen man skal inn og endre med bistandsmidler.

Å appellere til ungdoms empati og rettferdighetssans er åpenbart viktig. Men å underslå at urettferdighet er et politisk spørsmål er i seg selv en politisk posisjon. Slik unngår Norad behendig å stille spørsmålet om hvorfor verden er som den er.

Den bare er sånn.