(Kronikken sto på trykk i VG 16.08.09)

Du har sett bildene av sultende svarte barn på tv-skjermen, etterfulgt av en oppfordring om å gi penger. Når Norad nå vurderer hvem de skal støtte med informasjonsmidler de neste fire årene  er det på tide med selvkritikk.  Vi som bistandsaktører har, for en stor del med rette, blitt kritisert for flere forhold når det gjelder vår kommunikasjon til det norske folk.

For det første har vi for lenge basert vår kommunikasjonen på klisjéfylte bilder av fattige mennesker som skal avhjelpes ved milde gaver. For eksempel har flere av våre nødhjelpsappeller i humanitære katastrofer i liten grad fått frem konteksten rundt dem som er rammet.

Dette er kommunikasjon på et stadium vi for lengst burde ha lagt bak oss. Ved ikke å fortelle folk hva vi mener er de forsterkende årsakene til krisen disse menneskene lever i, risikerer vi i verste fall å etterlate et inntrykk av at den manglende evnen til å håndtere problemet skyldes hudfargen.

For det andre har bistandsbransjen i for liten grad klart å peke på sammenhengene mellom rike lands egen politikk og konsekvensene den får for fattige land.  Dette dreier seg om de store hindrene for utvikling, som urettferdige handelsbetingelser, u-landsgjeld og klimagassutslipp, som alle gjør veien mot utvikling langt vanskeligere.

For det tredje kan vi ha lovet for mye, ved å fremstille bistanden som en vidunderkur mot fattigdom. Bistand er ett av mange viktige verktøy, men ikke hele løsningen.  Så lenge ressursstrømmen fra fattige til rike land gjennom gjeldsnedbetaling og handelsstrømmer er langt større enn bistanden, vil det være svært vanskelig å skape utvikling for alle mennesker i fattige land. Her lever vi imidlertid i spenningen mellom å skape håp for at enkeltmenneskers økonomiske bidrag faktisk betyr noe, og det å gi et realistisk bilde av hvilke utfordringer vi står overfor.

Bistanden gir gode resultater for enkeltmennesker og lokalsamfunn, både i krisesituasjoner og i et mer langsiktig perspektiv. Økonomisk ressursmobilisering  gjør det mulig å drive toppmoderne miljøprosjekter, for eksempel innenfor solcelleenergi og biodrivstoff. Som kirkelig basert aktør er det også spesielt viktig at vi kan drive et aktivt arbeid for å bedre kvinners posisjon.  Derfor arbeider vi for å legge om patriarkalske maktstrukturer hos våre ulike samarbeidspartnere. Men også i Norge har vi resultater.

Hvert år mobiliserer vi tusenvis av nordmenn til mobilisering av økonomiske ressurser. Parallelt overrekkes titusenvis av underskrifter med behov for endringer i norsk politikk. 

Disse endringene bør hele utviklingsbransjen stille seg bak, selv om de skaper uro hos sentrale givergrupper  i den norske befolkning. Et eksempel er vår kampanje for å forandre norsk landbrukspolitikk i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) fra 2005. Vår analyse viste at norsk subsidiepolitikk i WTO må legges om, fordi Norge i dag er støttespillere til rike lands dumping av landbruksvarer på markeder i fattige land. Vi møtte betydelig motstand ikke bare hos interesseorganisasjoner, men også blant solidaritetsorganisasjoner og våre oppdragsgivere i kirkene.

Når norske interesser står i motsetning til fattige lands interesser, er vi tvunget til å si fra, selv om det kan gjøre oss upopulære blant våre tradisjonelle støttespillere.

Videre må vi tørre å utfordre en av våre største donorer, norske myndigheter. Adressaten for våre politiske kampanjer er som regel den sittende regjeringen. Vi og andre organisasjoner har vist at statlig støtte ikke har ført til politisk servilitet, slik enkelte forskere hevder. Ingen forskere har heller påvist noen sammenheng mellom størrelsen på støtten og vilje til politisk kritikk av myndighetene og statstøtten.

Dette understreker at vi er villig til å utfordre dem som finansierer deler av vår daglige drift. Dermed imøtegår vi kritikken om samrøre mellom myndigheter og organisasjoner, som blant annet Terje Tvedt har vært en prominent talsmann for siden maktutredningen i 2003.

Kampen for sletting av u-landenes gjeld er kanskje den mest inspirerende historien når det gjelder folkelig mobilisering for politisk forandring. I løpet av de siste femten årene har vi både nasjonalt og internasjonalt beveget oss fra en situasjon hvor gjeldsslette virket utopisk, til et spørsmål om hvordan det skulle gjennomføres i praksis. Kampanjen tok fatt i de grunnleggende årsakene til fattigdom, og viser at enkeltmennesker kan bidra til forandring.

Kommunikasjon om utviklingsspørsmål foregår mest effektivt når vi tilbyr konkrete muligheter for handling gjennom målrettede tiltak for økonomisk ressursmobiliering og politisk handling. Dernest må vi formidle tilbake de konkrete resultatene til våre støttespillere. Slik blir holdningsendringen en konsekvens av handlinger og effektivt påvirkningsarbeid,  og ikke et mål i seg selv, slik det er i dag.

Det er i krysningspunktet mellom politisk og økonomisk mobilisering at vi vil skape resultater i fattige land. For folk er ikke fattige fordi de er svarte, men fordi rike og mektige ikke vil ha endring.