Innlegg i debatten om utviklingsministerens redegjørelse om utviklingspolitikk, 6. mai 2002
For referat fra debatten i fulltekst, se Referat fra Stortingets debatt om utviklingsministerens utviklingspolitiske redegjørelse
TALERE:
Bjørn Jacobsen (SV) : Eg var ein av dei heldige, saman med Vallersnes og andre, som fekk vere med til Rwanda, og det er jo gledeleg å sjå at Høgre no, i regjering, rett og slett er meir bistandsvenleg. Det er absolutt gledeleg å sjå.
Bistanden skal no meir eller mindre gjerast ubunden. Samtidig er det særleg viktig å utvikle gode kontrollmekanismar for anbodsrundane for norskfinansierte prosjekt, ikkje berre for at desse skal gå til norske aktørar, men òg for at dei skal gjennomførast på ein korrekt og lovleg måte. Dette er jo særleg viktig for næringslivsprosjekt, fordi desse medfører sterke økonomiske interesser.
Vi ser, som òg Jagland var inne på, at i forhandlingar om handel kjem mange land til kort. Når det gjeld SADCC-landa, er det ingen tvil om at Sør-Afrika i mange tilfelle er mykje sterkare enn f.eks. Mosambik, som ikkje klarer å ha ein oppegåande administrasjon på desse områda.
Så det eg vil spørje om, er: Vil Høgre vere med på å gje meir av styringa av handelen til FN? FN har jo eit oppegåande apparat i UNCTAD, men er Høgre villig til å vere med og styrkje FNs posisjon når det gjeld handel?
[Neste innlegg av Bjørn Jacobsen]
Bjørn Jacobsen (SV) : Framstegspartiet og Høglund snakkar om liberalisering. Ser vi på dei norske bøndene, er det ein ting som kjenneteiknar dei, og det er at dei er små. På eitt område er dei store, noko som ofte undrar folk i utlandet: Det er at ein kan kjøre i Noreg, og så kan ein seie at der ser du eit slakteri, der ser du eit meieri. Poenget er at det er den norske bonden som eig dette gjennom samvirketanken, som starta i England for godt og vel 100 år sidan. Vi har sakte, men sikkert bygd opp ein måte å regulere matproduksjonen på i Noreg. Eg snakka seinast i går med ein produsent av svinekjøtt. Han sa: No har vi nådd målet om å få balanse i marknaden. Bøndene sjølve er inne og tek ansvar. Bøndene får delvis betalt frå denne salen via løyvingar for å drive marknadstilpassing. Ser Høglund at ein med ei fullstendig liberalisering av dette opplegget vil rive ned det vi har prøvd å byggje opp, og kanskje først og fremst hindre at ein får ei utvikling i mange utviklingsland som går i retning av at ein også der begynner å vidareforedle sine produkt? Problemet i dag for mange småbønder ute i verda er at ein ikkje har noka vidareforedling. Éin ting er at ein ikkje får kome inn på verdsmarknaden, ein annan ting er at ein sjølvsagt også får det problemet at mat rett og slett rotnar bort, fordi ein ikkje har industri som kan foredle dette vidare. Ser Høglund desse konsekvensane av liberaliseringsforslaga sine?
[Neste innlegg av Bjørn Jacobsen]
Bjørn Jacobsen (SV) : For oss i SV er det fint å sjå at vi har ein utviklingsminister som er veldig engasjert, og som legg fram ei god utgreiing om utviklingspolitikken.
Det er ikkje alt vi er einige i, og det er det eg har tenkt å bruke ca 10 minutt på.
Det er litt skuffande at utgreiinga nok ein gong blir halden utan at det blir referert til konkrete resultat av den norske bistanden. Folk vil ikkje i lengda godta at 14 milliardar kr skal brukast årleg utan at vi kan seie klarare frå om kva desse pengane går til. SV har tidlegare etterlyst at utgreiinga i større grad burde orientere seg mot oppsummering av resultat og erfaringar, og ikkje berre dei lange linjene framover. Det ville ha tvinga oss til å sjå litt meir kritisk på kva som blir oppnådd og ikkje. For folk flest i Noreg ville det også vore lettare å følgje med i bistandsdebatten - kva som går bra, og kva som går dårleg. Det ville etter mitt skjønn støtte opp under det viktigaste i all bistand: kontakten frå folk til folk, som byggjer på informasjon og gjev engasjement.
Der eg elles ikkje er einig, kan det ha noko å gjera med ulik grad av tiltru til dei systema som omgjev bistanden, og som skal setje i verk den viljen som finst i det norske folk til å bidra til ei meir rettvis verd. Sjølv gjorde eg meg ei erfaring for nokre år tilbake, då eg jobba med bistand. Vi hadde laga ein plan om opplæring innafor landbrukssamvirke, fleire av oss hadde jobba tverrkulturelt - og alle desse fine orda som gjaldt då - vi hadde fått laga masse papir og reiste rundt for at dette skulle bli best mogleg. Vi kom fram til den første landsbyen for å informere om kva vi hadde jobba med, og dette såg veldig bra ut. Så bad vi dei om å gjere seg klare til neste møte, der vi skulle kome og undervise. Det blei litt stille, men så var det ein kar som sa at det skulle nok gå bra, om vi får tak i han som kan lese, så skal vi få han til å lese desse dokumenta for oss. Så vi fekk oss på ein måte ein skikkeleg « trøkk seksten » og måtte revurdere alle planar. Vi måtte ned på eit endå lågare nivå. Vi måtte i samarbeid med andre folkeorganisasjonar prøve å få til alfabetisering.
Vi må heile tida spørje oss om bistand kjem fram til dei som treng det mest, og om krav om system som byggjer opp rundt bistand, tener dette formålet. Nyleg blei det lagt fram ein rapport frå det såkalla SAPRIN-nettverket som viser at strukturtilpassing via Verdsbanken på fleire felt har svekt økonomien i dei aktuelle landa og heller fremma fattigdom. Vi må spørje oss om dei handelsregima som ein no søkjer å byggje opp gjennom WTO, verkeleg tener dei fattigaste.
Utviklingsministeren seier vi må byggje ned handelshinder og slette gjeld. Det siste er det lett å vere einig i, men å byggje ned handelshinder kan verke stikk i strid med formålet om at dette skal skape vekst i sør. For det første har vi ein enorm overproduksjon i det vestlege landbruket for tida, ein overproduksjon som berre ventar på å bli dumpa i sør. Og i mange høve gjev vi bort denne overproduksjonen og kallar det bistand eller naudhjelp, noko som kan øydeleggje lokalproduksjonen. Marknadsdelar heiter det på fint, men det er i realiteten ein beinhard kamp for småbonden om å få selje varene sine på ein lokal marknad. Den lokale bonden kan ha problem med å konkurrere lokalt, så det å tenkje seg at han skal klare seg globalt, er ikkje så lett å sjå. Vi snakkar eigentleg om å ha rett til å verne sin eigen marknad, proteksjonisme - etter mitt skjønn eit positivt omgrep når det blir brukt på rette måten.
Noreg har òg behov for det, om vi ønskjer å ta heile landet i bruk. Vi skal ha eit landbruk som utnyttar det vesle ressursgrunnlaget vi har, til å produsere mat. Når vi gjer det på ein økologisk måte, utan for mykje bruk av sprøytemiddel, kunstgjødsel og kraftfôr - importert kraftfôr til og med - vil det likevel vere mykje att som vi kan leggje ut til frihandel. Eller kanskje vi ikkje burde leggje det ut til frihandel, men einsidig seie at det vi ikkje klarar å produsere sjølve, skal vi i hovudsak la landa i sør forsyne oss med. Vi er i ein situasjon der det ikkje er uvanleg at ei vanleg norsk ku et 12-14 kg kraftfôr, som i verste fall kan vere importert frå Sudan. Dette er ein landbrukspolitikk som vi ikkje kan sjå framtida i augo med. Slik produksjon må ned. Det må praktiserast ein produksjon ut frå ressursgrunnlaget i Noreg. Men då er vi også i den situasjonen at vi kan seie at dette vernar vi om - akkurat som Lesotho eller Botswana kan gjere det same.
Skal vi byggje ned handelshindra, er eg redd for at det då blir dei sterkastes rett som vil gjelde. Vi må få ein meir rettferdig handel i verda, og ingenting er i vegen for å dra FN inn på denne banen. UNCTAD, FNs handelsorganisasjon, har stelt med dette lenge, men har ikkje fått autoritet nok på området. Den store fordelen med å la FN få overbyggjande makt her er at ein då får med seg litt demokrati på kjøpet. At det i tillegg gjev FN meir status, er jo heller ikkje heilt til å kimse av.
Vi står framfor toppmøtet i Johannesburg om berekraftig utvikling. Eg spurde utanriksministeren for ei stund sidan her i salen om kva mål Noreg hadde sett seg for arbeidet her heime, for å vise at vi hadde gjort noko. Eg fekk til svar at eg hadde spurt feil statsråd, og at nasjonal strategi, for ikkje å snakke om nasjonal agenda, ikkje høyrde til UDs arbeidsfelt. Eg er einig med miljøbevegelsen, som påstår at det aldri skulle ha lege i UD, og vore UD sitt ansvar, men ille blir det når ein ikkje veit om at ein jobbar med dette i departementet. Økologisk landbruk, alternativ energi osv. - det er i det heile teke mange ting som har lege under Lokal Agenda 21, som folk i Noreg har drive med, anten det er frivillige organisasjonar, massevis av kommunar eller enkeltmenneske. På ein måte er det ingen som veit kva Lokal Agenda 21 er, men alle driv med det i det daglege. Dette skulle vi hatt med i kofferten til Johannesburg, for å vise at også Noreg går føre. Det ville jo òg vore litt artig for norske kommunar å få vite at det arbeidet dei gjorde, blei verdsett.
Då er det betre med Regjeringas handlingsplan mot fattigdom, ikkje minst vektlegginga av dei ulike landas eigne fattigdomsstrategiar. SV er svært glad for ein plan som peikar langt fram i tid, og som lykkast i å få fram kor omfattande og komplekse fattigdomsproblema er. Eg saknar likevel ei grundig drøfting av dei konfliktane som vil kunne oppstå på bakgrunn av at ein tenkjer seg å fordrive fattigdommen. I alle høve må ein tenkje seg at verdiar skal fordelast betre, og ein må kanskje til og med endre på eigarstrukturar. Forholdet mellom gjevarsida og mottakarsida knytt opp til makt burde ha vore drøfta mykje meir i utgreiinga. Vi hadde då fått ein betre debatt her i salen, fordi vi hadde visst meir om kva vi legg av vilkår i bistanden vår. Det kan godt hende vi då hadde fått eit skikkeleg bevis på at f.eks våre krav om menneskerettar og godt styresett verkeleg stimulerer gode krefter i utviklingslanda, eller at vi fekk fram eksempel som det eg viste til frå SAPRIN-rapporten, om at bistand kan gripe inn i maktkonstellasjonar i samarbeidsland på ein sånn måte at det ikkje tener dei fattigaste.
Med fare for å tenkje for mykje ut frå norske forhold vil eg påstå at det Noreg aller mest har å bidra med internasjonalt, er bondesamfunnet si samvirkebygging og arbeidarrørsla si ibuande fordeling gjennom kamp for lønn og sosiale gode. Men er det dette vi dreg med oss ut saman med mykje pengar, fredsinitiativ og utrøtteleg kamp for FN? Eg stiller spørsmålet, for eg vil at vi skal ha ein best mogleg debatt om desse spørsmåla, så i alle fall vi i denne salen er klare over kva for eit ideologisk grunnlag vi gjev bistand på. Då vil vi vere betre i stand til å sjå dei maktstrukturane vi støttar opp om, eller prøver å rive ned ute.
Eg må berre bla litt, president, for eg ser at det går over alle støvelskaft med tida!
Det er svært påfallande at ikkje Midtausten blir nemnt med eit ord i utgreiinga - ordet « palestinsk » er for så vidt nemnt - for det er ikkje berre utanriksministeren sitt bord. Det meste av den norske støtta til Midtausten går over bistandsbudsjettet, bl.a. 165 mill. kr over regionløyving og tilskot til flyktningar. Vi har brukt ca 2 >milliardar kr sidan 1993, og mykje av det som er bygt for desse pengane, er øydelagt, mykje den siste tida, som folkets hus i Nablus og statistisk sentralbyrå. Det er merkeleg at ein i utgreiinga ikkje har med nokon vurderingar av dette. Er statsråden redd for å ta i Midtausten-problematikken på grunn av at det er så nært oss, og at debatten går dagleg? I Afghanistan har Noreg ei dobbeltrolle ved at vi deltek i både krigen og freden. Har vi eit avklart forhold til kva vi driv med i Afghanistan? Er det sivilbefolkninga sitt ve og vel vi tenkjer mest på, eller er det våre allierte sine maktstrategiar for regionen som tel mest? Trivst vi i rolla der vi er både krigsherre og bistandsgjevar, og kan desse to rollene ha motsette interesser? Det er viktig at utviklingsministeren legg vekt på bl.a. Afrika, som elles ikkje får så mykje merksemd i den aktuelle debatten, men ho kan ikkje la dei sakene som folk i Noreg akkurat no er mest opptekne av, liggje av den grunn.
[Neste innlegg av Bjørn Jacobsen]
Presidenten: Presidenten vil gi representanten ros for å ha tilpasset seg klokken på en utmerket måte.
Det blir replikkordskifte.
Christopher Stensaker (FrP) : Da jeg var på konferanse for utvikling i Monterrey i Mexico, ble mange av de tingene som er tatt opp i debatten her, belyst.
Fremskrittspartiet er litt kritisk til hvordan pengene brukes. Vi har en bistand på 12,1 milliarder kr siste år, og mitt inntrykk er at de andre partiene har en lettvint omgang med andres penger.
På 20 år har befolkningen i verden økt med 1,6 milliarder mennesker. Vi mener også at utvikling skapes ikke utenfra, men inne i et land. Mange afrikanske land hevdet at « they want trade before aid ». Vi i Fremskrittspartiet har vært en pådriver og mener at en viktig del av dette er bl.a å slette gjeld. Men selvfølgelig vil Fremskrittspartiet også vurdere korrupsjon og hva som foregår i interne og eksterne kriger når man vurderer hvilken hjelp som skal gis. Vi ser også at det er veldig mange hjelpeorganisasjoner som det kanskje hadde vært en fordel å samle til færre, for dermed å ha bedre kontroll. Når det gjelder giverlandenes bruttonasjonalinntekt, har Norge kommet opp på 0,9 %. FN-målet er 0,7 pst, og Amerika ligger på 0,1 %
Jeg vil da spørre Jacobsen, som forsvarer den norske bonden: Mener representanten at den varen som de fleste u-land kan selge, nemlig jordbruksprodukter, ikke skal kjøpes av Norge, for å beskytte norsk landbruk?
Bjørn Jacobsen (SV) : Det var mykje fint å ta tak i der, det var BNI, og det var først og fremst det å slette gjeld. Eg er glad for at Framstegspartiet vil slette gjeld.
Men så er spørsmålet om vi driv ein landbrukspolitikk i Noreg som gjer det umogleg for fattige land å delta i handelen med jordbruksprodukt. Nei, sjølvsagt ikkje, men vi må vere villige til å seie at dette kan vi ikkje berre sleppe heilt fritt. Vi kan ikkje la marknaden ordne dette. Vi veit også at først og fremst må vi få inn ord som økologi og det å drive på ein berekraftig måte. Dette får vi ikkje utan vidare. Eg skulle ha vore glad dersom marknaden kunne ha løyst dei problema. Eg har til og med trua norske bønder med at dersom vi ikkje får opp norsk produksjon av enkelte økologiske varer, så må vi heller seie at vi må få fri import av dei. Marknaden kan absolutt brukast på visse område.
Det er internasjonal samhandel og internasjonal solidaritet som vil klare å få verdsproduksjonen av mat til å gå i balanse. Til det krevst det både internasjonale avtalar og internasjonale forhandlingar, og ikkje liberalisme.
[Neste innlegg av Bjørn Jacobsen]
Inge Lønning (H) : Jeg lyttet med stor interesse til representanten Jacobsens innlegg, men var litt i tvil underveis om det var et innlegg i norsk landbruksdebatt eller et innlegg i norsk utviklingsdebatt. Jeg hadde en slags fornemmelse av at det første egentlig spilte en større rolle enn det siste i Jacobsens innlegg, og det er vel kanskje noe av det problemet vi sleper med oss i Norge i denne sammenheng. Vi har relativt lett for å praktisere dobbelt bokholderi i den måten vi forholder oss på når det gjelder handelspolitikk og utvikling.
Nå la representanten Jacobsen frem en hel filosofi omkring begrepet proteksjonisme, som, så vidt jeg forstod, Jacobsen anser som et positivt ladet begrep. Han føyde riktignok til: dersom det blir praktisert riktig. Det er jo en ganske vesentlig tilføyelse. Jeg skulle gjerne utfordre Jacobsen litt på hva som er en riktig praktisering av proteksjonisme. Er det en riktig form for proteksjonisme når USA beskytter sin stålindustri mot f.eks. Europa? Var det en riktig form for proteksjonisme da Albania - som jeg hadde den blandede fornøyelse av å besøke før det store omskiftet i Europa - praktiserte en absolutt hermetisk innestengt økonomi, som førte landet tilbake til middelalderen i løpet av noen tiår? Betyr det noe i Jacobsens verdensbilde når det gjelder handel, at det faktisk er slik at frihandelsutviklingen har ført til at antallet fattige i verden er redusert ganske kraftig i løpet av de seneste år?
Problemet med Jacobsens tilføyelse - « når det blir brukt på rette måten » - er jo at han egentlig krever at hvert enkelt land skal ha sitt eget regelsett og bestemme selv. Det er jo vel og bra. Men hvordan skal det bli samspill, dersom alle skal ha sitt eget sett av spilleregler?
Bjørn Jacobsen (SV) : Å verne mot - proteksjonisme betyr å verne mot - vil for dei fleste landa gjelde anten for område av næringslivet eller for andre delar av samfunnet som det vil vere behov for å verne. Vi veit f.eks at Canada bruker enorme midlar på kulturproteksjonisme, for dei vil behalde sin kulturarv, dei vil ikkje drukne f.eks i kultur frå USA. Det finst massevis av måtar å verne ting som ein vil verne om, på. Inge Lønning veit jo at vi i SV har vore med på å stø, saman med Høgre, dette med tollfridom for dei minst utvikla landa. Eg skal vere einig med Inge Lønning i at handel fremmar utvikling. Handel fører fleire folk ut av fattigdom. Eg er heilt klart einig i det. Der er eg kanskje litt frekk som seier at proteksjonismen er bra - den er bra dersom den er internasjonal, dersom den berre er FN-basert, dersom vi lar det vere eit demokratisk grunnlag for å forhandle om proteksjonisme, der alle er med. Det er slik vi har bygd Noreg. Slik er andre land òg bygde. Slik skal vi delvis byggje verda, gjennom forhandlingar, samforståing osv. Da blir det ein proteksjonisme som kan bli akseptert av andre partar, fordi ein forstår at det er behov for å verne visse delar av eit lands interesser. At eg kanskje burde ha funne betre og fleire eksempel enn norsk landbruk, skal eg vere einig i, og eg kjem nok tilbake til det seinare.
[Neste innlegg av Bjørn Jacobsen]
Lars Rise (KrF) : Jeg festet meg ved representanten Jacobsens spørsmål om Norge trives i rollen som både krigsherre og bistandsgiver i Afghanistan. Jeg synes nå det er på tide at SV kan forklare hva egentlig SVs strategi skulle være for Afghanistan. Vi hørte jo Kristin Halvorsen si ganske mange ganger at for hver dag det bombes i Afghanistan, styrkes Taliban. Så ifølge SV er antakelig nå Taliban sterkere enn noensinne. Vi la merke til at SV på et tidspunkt sluttet å fremme forslag om å stanse bombingen. Jeg har lyst til å spørre representanten Bjørn Jacobsen: Hva er egentlig SVs strategi?
Vi så i helgen at regjeringssjefen Karzai ble hyllet av tusener i sin hjemby Kandahar. Jeg må spørre SV om Taliban, ifølge SV, fortsatt burde ha sittet ved makten i Afghanistan. Det må jo være konklusjonen på den politikken SV har hevdet i denne salen. Burde terroristnettverket al-Qaida fått være i fred til å fremme sin planlegging av terroristaksjoner? Vi vet at Taliban sikkert drev en ganske god jordbrukspolitikk, for de produserte jo voldsomt med opium - 10 tonn opium pr. år på 1970-tallet, og det vokste til 1.200 tonn i 1989 og 4.600 tonn i 1999. Men de var nok avhengig av en ganske globalisert handel for å få til dette, og var temmelig sikkert ikke tilhenger av den proteksjonismen som SV står for. Jeg vil gjerne at Bjørn Jacobsen nå forklarer om SV mener at Taliban fortsatt burde sittet ved makten, og hvis ikke: Hva er SVs strategi for å få et endret styre i Afghanistan?
Bjørn Jacobsen (SV) : Eg kan forsikre representanten Rise om at ingen gledde seg meir enn SV då det viste seg at Taliban-styret fall - eg var nær ved å seie fortare enn svint, iallfall fortare enn mange hadde rekna med. Det vi trudde - der eg sjølv, SV og for så vidt andre tok feil - var at krigen faktisk skulle vare lenger. Hittil har den vel kravd, seier uoffisielle informasjonar, ca 3.000 sivile menneskeliv. Derfor stiller vi spørsmål heile tida, for det er dilemma i norsk politikk når vi både skal ha krigsherrerolla og også skal ha utviklingsrolla. Vi bad om f.eks bombestans tidlegare, i fjor haust, nettopp for at bistanden skulle bli meir effektiv. Vi må heile tida halde diskusjonen oppe om det er mogleg å drive bistand, samtidig som ein skal drive med maktstrategiar. Representanten Rise nemnde sjølv dette med opium, det er tal som viser at produksjonen har gått opp. Vi veit at det er planar om ei oljeleidning som er veldig strategisk, gjennom Afghanistan. Så det eg vil spørje utviklingsministeren om, er korleis vi avbalanserer dette. Det er to roller, anten vi vil det eller ikkje.
Bjørn Jacobsen (SV) : Først litt til dette med oljefondet og barnearbeid. Eg synest Lars Rise snakka godt og engasjert om dette med barnearbeid og dei problema det skaper. Men kan representanten Rise kome med nokon tankar rundt dette med oljefondet sine investeringar? Kva synest Kristeleg Folkeparti om stoda, slik som den framstår i media i dag?
Elles vil eg gå litt tilbake til Midtausten - 2 milliardar kr har vi brukt der sia 1990-talet. I dag ligg det meste av resultatet av dette i ruinar, smadra av den israelske krigsmaskinen. Det palestinske sjølvstyret, som blei etablert gjennom Oslo-prosessen, står no ribba tilbake, og dei menneskelege lidingane dei siste vekene har vore svært store på palestinsk side. Dette burde gjere den norske utviklingsministeren såpass rasande at ein iallfall kunne høyre om det i ei slik utgreiing, men situasjonen i Midtausten blir knapt nemnd, og det i så nøkterne ordelag at det er direkte provoserande. Også statsministeren er svært forsiktig når han snakkar om Midtausten, og han fortset å jamstille dei to partane - få partane saman, er liksom slagordet.
Tradisjonelt har Kristeleg Folkeparti vore eit av dei partia på Stortinget som har vist størst toleranse overfor Israel. Kva meiner eigenleg Kristeleg Folkeparti om den siste utviklinga i Midtausten? Meiner ikkje Kristeleg Folkeparti også at Israel må bere hovudansvaret for den situasjonen ein no er oppe i, og at det må stillast sterkare krav til Israel om å få til politiske løysingar?
Eg håper representanten Rise kan tenkje seg å kome SV litt i møte på dette området. For skal vi få til fred i Midtausten, må vi også kunne klare å ha ein konkret og realistisk debatt i Noreg, ein debatt som gjev resultat og som skaper semje om at ting må skje.
Bjørn Jacobsen (SV) : Eg sit med tre versjonar av Kristeleg Folkeparti sin Midtausten-politikk. 1. mai hadde eg gleda av å vere på eit folkemøte i Volda. Det var arrangert av SV, men det var faktisk fleire KrF-arar der enn SV-arar. På det møtet var vi heilt einige om at Sharon-regjeringas politikk ikkje kan godtakast. Så eg er litt skuffa over Lars Rise, som ikkje vil kome oss i møte med å seie at dette kan vi uttale sterkare kritikk mot. Det er ein forskjell på okkupant og okkupert. Vi snakkar om verdas fjerde største krigsmakt, og ei befolkning der dei fleste er på flukt. Deler statsråden dette synet?
Så til Johannesburg og litt om « burden charing » og dette med norske kvotepliktige verksemder, altså CDM, dei såkalla grønne moglegheitene vi har der, som betyr at norske kvotepliktige verksemder ikkje skal kunne bruke kredittar som stammar frå plantasjar, kolkraftverk eller store vasskraftprosjekt i utviklingsland til å oppfylle sine forpliktingar i første periode. Støttar utviklingsministeren det synet at ein må gå inn og kritisk vurdere kva som skal kunne godkjennast?
Vidare, dette blir mange spørsmål, men når det gjeld Johannesburg, går det sjølvsagt på at ein skal ha eit opplegg i forhold til dette med krig og fred. Kva vil Noreg gjere i Johannesburg for at ein skal kunne fokusere på fred som ein føresetnad for ei berekraftig utvikling og på den innverknaden krig og militær produksjon har på globalt miljø og utvikling?
Kjetil Bjørklund (SV) : Utviklingsministeren berørte i sin redegjørelse forrige tirsdag Regjeringens handlingsprogram for bekjempelse av fattigdom i sør. Dette handlingsprogrammet har mange fine og viktige formuleringer, og jeg vil benytte anledningen til å komme med et par sitater fra redegjørelsen:
« Internasjonale og nasjonale rammebetingelser for handel med varer og tjenester, gjeld og investeringer påvirker utviklingslandene, ofte i større grad enn bistanden. Vi må derfor sikre at politikken på disse områdene leverer i forhold til fattigdomsbekjempelse. »
Og videre:
«Også norsk politikk innenfor f.eks energi, fiskerier og landbruk skal gjennomgås for å sikre at den er mest mulig konsistent i forhold til målene for utviklingspolitikken. En slik gjennomgang vil se på ulike sider ved vår politikk for å klargjøre hvordan vi bedre kan bidra til å redusere fattigdom i utviklingsland.»
Det må være et klart mål at vår politikk henger sammen på ulike områder, og jeg støtter selvsagt arbeidet med å gjennomgå alle våre politikkområder for å oppnå dette. Det er også bra at dette blir gjort i løpet av dette året. Det er på tide, for det haster.
Det norske oljefondet var på om lag 600 milliarder kr ved utgangen av 2001. Nå har det lagt på seg enda flere milliarder. Dette er inntekter fra et forsert uttak av olje, som bidrar til en uforsvarlig klimaoppvarming på den jorda som er felleseie for både fattige i sør og rike i nord. Disse inntektene har vi plassert i oljefondet, og disse pengene investerer vi rundt omkring for å få størst mulig økonomisk avkastning. Vi investerer i barnearbeid, genmanipulering, våpenproduksjon, produksjon av miljøgifter, bedrifter som bevisst undergraver de ansattes arbeidsvilkår osv. Dette er velkjent for alle som sitter i salen her, og i Regjeringen. SV har i årevis bedt om etiske retningslinjer for våre investeringer. Svaret har stort sett vært, enten det er nåværende eller tidligere regjeringer: Vi ser på saken, men det er veldig vanskelig å finne måter å gjøre dette på! Til nå har som kjent en uttrekksmekanisme, som gjør at vi kan trekke oss ut av skandaløse investeringer i etterkant, vært det lengste noen norsk regjering har villet strekke seg til.
Dette er ikke godt nok. Dersom Regjeringen mener noe med at alle politikkområder skal gjennomgås i lys av tanken om at internasjonale rammebetingelser og investeringer påvirker utviklingslandene - og ofte i større grad enn bistand - må det være naturlig å etablere etiske retningslinjer som hindrer at vi åpenbart har en uheldig praksis, som at vi f.eks bidrar til Regnskogsfondet, som bruker 1,5 mill. kr for å ta vare på regnskogen på Sumatra, mens vi investerer 190 mill. kr i en bedrift som hogger ned regnskogen på Sumatra.
Jeg vil oppfordre utviklingsministeren til å se nærmere på disse sammenhengene, slik at vi kan få fullt utbytte av våre bestrebelser for å heve inntektene til de fattigste i sør, og ikke bare heve våre inntekter fra det vi henter ut av oljefeltene i Nordsjøen. Når andre fond kan etablere slike retningslinjer, kan vi selvsagt også gjøre det i Norge. Det har vi råd til!
Utviklingsministeren redegjorde for Verdenstoppmøtet om bærekraftig utvikling, som skal finne sted i Johannesburg i år. Dette er et svært viktig toppmøte, som mange har store forventninger til. Jeg deler utviklingsministerens syn med hensyn til at Norge og andre rike land har et moralsk ansvar både for å redusere egne klimagassutslipp og for å bøte på konsekvensene, men jeg vil fokusere litt på et annet viktig forhold der Norge har et ansvar.
I 2001 var det rundt 50 kriger eller krigsliknende tilstander rundt omkring i verden, og de totale militærutgifter beløp seg til 17.000 milliarder NOK. Det er ikke vanskelig å tenke seg at disse forhold har en enorm negativ innvirkning på miljø og utvikling. Krig og væpnede konflikter og produksjon av, handel med og bruk av våpen av alle typer er årsak til død og lidelse, det hindrer en bærekraftig utvikling, forbruker våre fellesressurser og ødelegger og forurenser livsgrunnlaget vårt. Denne sammenhengen mellom virksomheten i den militære sektor og en manglende bærekraftig utvikling står av uforståelige grunner ikke på dagsordenen verken for Verdenstoppmøtet i Johannesburg eller kommisjonen for bærekraftig utvikling. Jeg vil utfordre utviklingsministeren med hensyn til dette. Hva vil Regjeringen gjøre for å få sammenhengen mellom fred, miljø og utvikling på dagsordenen under møtet i Johannesburg og i arbeidet til kommisjonen for bærekraftig utvikling i tiden framover?
Til slutt vil jeg takke for at representanten Rise i sitt innlegg så klart viste hvor han står i Midtøsten-konflikten. Det står det respekt av. Rise gav uttrykk for at han ikke oppfattet det slik at Israel har et hovedansvar for den utviklingen vi nå ser i Midtøsten, og dermed for å bidra til en løsning. Det bekrefter det inntrykk at Rise, som en av de ledende politikere i Kristelig Folkeparti, ikke har oppfattet det faktum at Israel nå har okkupert palestinsk jord i 35 år, og at den viktigste drivkraften i denne konflikten nettopp er at Israel ikke trekker seg ut av de okkuperte områdene, men gjør det motsatte. Med sitt utsagn er Rise dessverre med på å legitimere Israels handlinger. Jeg har nå anledning til å presisere SVs syn på dette. Dette er ikke likeverdige parter, men en okkupert og en okkupant, og den okkupasjonen må stanses!
