(innlegget sto i avisa Vårt Land 19.05.09)

Tojes påstander er velkjente argumenter fra de siste årenes bistandsdebatt. Det er åpenbart at bistandsorganisasjoner er avhengige av bevilgninger for å kunne drive nødhjelp og langsiktig utvikling for verdens fattigste, og vi tar gjerne denne debatten med Toje i en annen sammenheng.

I denne saken bommer Toje grovt med sin kritikk. Kirkens Nødhjelp har tre endringsstrategier for en rettferdig verden: Nødhjelp, langsiktig bistand og politisk beslutningspåvirkning. Den sistnevnte er nettopp en erkjennelse av at penger ikke er hele løsningen på verdens fattigdom og urettferdighet. For å skape varig endring må man arbeide målrettet for å påvirke politiske strukturer. Eksempler på slike saker er sletting av u-landsgjeld og arbeid for et mer rettferdig internasjonalt handelsregime. I denne sammenheng er politiske resultater målet, og vi har gode resultater å vise til, for eksempel i forbindelse med sletting av gjeld.

Denne typen beslutningspåvirkning er ansvarsområdet til lederen av Utviklingspolitisk avdeling i Kirkens Nødhjelp. Politisk erfaring er en forutsetning for å ha kunnskap om de politiske prosessene man ønsker å påvirke. Utviklingspolitisk leders oppgave er ikke å be myndighetene om penger, ei heller å påvirke beslutninger om hvorvidt statlige bistandsmidler skal gå til Kirkens Nødhjelp. Det ville være en rolleblanding, og svekke troverdigheten til Kirkens Nødhjelps beslutningspåvirkende arbeid.