(Kronikken sto på trykk i ukeavisa Ny Tid 08.05.09)

Norsk utenrikspolitikk har vært er som en solid laftet tømmerkoie i det nasjonale selvbildet vårt. Etter at noen i Arbeiderpartiet ”snakket sammen” på 1950-tallet, vi søkte NATO-medlemskap og venstreopposisjonen i partiet fikk bistand som et voksende ben å gnage på, har utenrikspolitikken ligget fast, som det heter. Halvårlige redegjørelsene til Stortinget, uten noen særlig folkelig forankring for øvrig, er det vanlige. Men Støres grep har vært å gjøre Utenriksdepartementet til en katalysator for samtaler. Gjennom prosjektet «Refleks» har Støres departement hatt mange debattmøter og publikasjoner. Støre selv har skrevet boken «Å gjøre en forskjell» . Utenriksmeldingen er den store finalen; den første av sitt slag på 20 år.

Sokratisk Støre

Støre har en halvveis sokratisk holding til verden, og stiller åpne spørsmål: Hvordan opprettholder vi norske næringer samtidig som vi er solidariske med utviklingsland? Hva skjer når oljen tar slutt? Hvordan er forholdet ’nødvendig arbeidskraft’ og ’krevende integrering?

Her drøvtygger ikke Støre svarene for oss. Når det gjelder energistormakten Norge, fastslås det imidlertid at vi skal være en «klimabevisst energinasjon». Vi får likevel ingen indikasjon på om staten vil bruke sin flertallsmakt til å gjøre StatoilHydro til en tung aktør på fornybare energikilder, eller om staten vil forby selskapet å investere i klimaverstingen canadisk oljesand. Like lite får vi svar på vårt engasjement i råtne oljediktatur som påtvinger befolkningen å leve under ”ressursenes forbannelse”, dvs at olje og gass hindrer utvikling i stedet for å fremme utvikling.

 Støre fremhever dog at den norske samfunnsmodellen kan utvikles som politisk ressurs. Det er et viktig poeng, og vi har mye kompetanse å tilby rundt hvordan vi organiserer oss som samfunn, vår organisering rundt ressursforvaltning og samarbeid mellom parter som er uenige. Det er her det norske programmet Olje for utvikling foreløpig ikke har klart å leve opp til løftene om å være med å bidra til utvikling. Den norske støtten har frem til nå blitt for teknokratisk, har for lite maktanalyse og fremmer ikke tilstrekkelig en demokratisk kontroll over ressursene. Et slikt perspektiv hadde meldingen tjent på.

Olje, nord og økologi

Dagen før utenriksmeldingen lanserte Støre en melding om nordområdestrategien, ”Nye byggesteiner i nord”. Der problematiseres ikke oljeutvinning i nord og de klimatiske utfordringer vi legger om våre føtter som kjetting. Klimaendringene er sannsynligvis fremtidens ”berlinmur”, og enhver norsk regjering må vise klar politiske styringsvilje når det gjelder å snu Norge mot å bli en karbonnøytral nasjon.

 ”Utenrikspolitikkens oppgave er å gjøre innenrikspolitikken mulig”, sier Støre. Meldingen understreker betydningen av å fokusere på interesser som det sentrale utgangspunktet i utenrikspolitikken, og det virker som et ryddig utgangspunkt.

Men da må også norske politikere klare å se ”interesser” i et utvidet perspektiv, og ta innover seg filosofen Arne Næss’ tanker om ansvar for jorden som en levende organisme. Det kreves at alle partier forholder seg seriøst til de uttallige rapportene FN-systemet har gitt oss de siste årene hvor det påpekes at økosystemene som gir oss ren luft, rent vann, trær og frukt, et jordsmonn som lever, bier og kryp som pollinerer jordbruksgrødene våre, og mikrober og bakterier som omformer sollyset til biologisk liv, er under hardt press. Mange av økosystemene gir oss mindre enn de gjorde tidligere.  Det er mindre fisk i havet, det er mindre biologisk mangfold i naturen og enkelte arter forsvinner for alltid.

Den globale oppvarmingen er ett av flere slike indikasjoner på at kloden har visse grenseverdier som ikke kan overstiges, uten at vi får negative biologisk-kjemiske responser. En nylig avsluttet forskerkonferanse i København slo nettopp alarm og hevder at det internasjonale klimapanelet har vært for forsiktige i sine anslag både om effektene av og tempoet i klimaendringene. Det er her innenriks- og utenrikspolitikk tangerer hverandre. Politisk mot vil derfor være en etterspurt vare.  Mot denne bakgrunnen gir både denne meldingen, og Utviklingsminister Solheims utviklingsmelding fra februar i år, for få konkrete politiske signaler.

Interessemotsetninger

På begynnelsen av 1990-tallet skrev sørafrikaneren Sibusiso Bengu, som senere ble undervisningsminister i Nelson Mandelas første regjering en artikkel hvor han blant annet hevdet:

"Norsk utenrikspolitikks tragedie er at den søker å forene en undertrykkende utviklingsmodell med følsomhet overfor utviklingslandenes behov."

Og det er utvilsomt slik at egne interesser og felles interesse ikke alltid vil være sammenfallende. Det forblir derfor en utfordring at meldingen tåkelegger at verdier og interesser ikke alltid går sammen. Det nøytrale begrepet ”utfordringer” får ikke konflikter til å forsvinne. Klimamøtet i København i desember blir første store utfordring.

Globalhistorie

Men Støres utenriksmelding kan være med på å fornye nordmenns interesse for globalhistorien, globale sammenhenger og globale muligheter. Det kan også være med på å inngi større interesse for globale spørsmål blant alle norske partier i månedene frem mot valget i september 2009.

Globalisering er ikke nødvendigvis et nytt fenomen. Da spanjolene i 1571 tok øyriket Filippinene i sin besittelse ble verden i praksis globalisert.  Utveksling av bomull, silke, mineraler, matplanter, mennesker, bakterier, virus, kulturer og ideer tok for alvor til.

Den kinesiske kommunistlederen Zhou Enlai ble en gang spurt om hva han tenkte omkring den franske revolusjon av 1789. Han skal visstnok ha svart: ”Det er for tidlig å si noe om”.  Kinesere er kjent for å tenke i relativt lange baner. Kanskje har de alltid visst at de en dag ville få tilbake rollen som en av verdens største økonomiske motorer? 

Støre har ikke et kinesisk perspektiv på utviklingen fremover, han har et 20-årig, norsk perspektiv. Støres gode grep med å fremelske en informert debatt om utenrikspolitikk fortjener honnør. Med unntak av et lite fåtall uten politisk makt på venstresiden har det etter 2- verdenskrig vært stor konsensus omkring norsk utenrikspolitikk, og i praksis vært av av underordnet betydning hvilke farger den politiske himmelen over oss har hatt. Utfordringen nå blir å få politikere, sivilsamfunn og media, til å følge opp Støres invitt til videre debatt. Med flere informerte debattanter kan også politikken dreies mot å bli mer helhetlig og gjennomført.