(Innlegget sto på trykk i avisa Klassekampen 29.04.09)

La oss straks fastslå: Det er bra at Dambisa Moyo og hennes ferske bok Dead Aid skaper debatt. At et bokslipp på bistand og et besøk opp til oss her på berget nærmest behandles som et plateslipp fra en utenlandsk låtskriver, er også positivt. Men i etterrettelighetens navn: Moyos tese om at bistand ikke fungerer, er en debatt som har vært med oss siden 1980-tallet, inkludert med afrikanske bidragsytere. Men Moyos påstand om at opplyst diktatur er å foretrekke fremfor demokrati (for å skape økonomisk vekst), er ikke mer riktig i dag enn den var for 10 eller 20 år siden. I alle fall ikke for dem som kjemper for sine demokratiske rettigheter.

Men Moyo kan få fart på den ideologiske og faglige debatten igjen. Det er en debatt som fort går i tradisjonelle høyre-venstre spor, og gitt norsk valg til høsten, er dette et tidsriktig besøk . Her vil Høyre og FrP finne mye ammunisjon. På den annen side vil de da møte en åpen utviklingsminister, som ikke er redd for debatter, og som var den som inviterte Moyo hit. Hun kan få fart på debatten om forholdet mellom støtte til stater og til det sivile samfunn. Uten sterke aktører i sivilsamfunnet mangler det nødvendige kritiske korrektiv som kan utfordre myndigheter på pengebruk, forvaltning og fordeling. Deling av erfaring mellom organisasjoner i giver- og mottakerland og kompetanseheving bidrar til at sivilsamfunnet kan følge med og kritisere evt. bistandsmisbruk. Denne utviklingen utfordres av Moyos sterke bistandskritikk.

Dokumentert misbruk av bistandsmidler må få konsekvenser: Prosjekter må stoppes og penger må kreves tilbakebetalt når de ikke er brukt etter avtale. Presidenters flykjøp og andre ekstragavanser må få konsekvenser. Dette er krevende og ubehagelig. Men det er mulig. Og det gjøres: I Tanzania jobber nå den norske ambassaden aktivt for at misbrukte miljømidler i perioden 1994-2006 skal betales tilbake før en ny miljøavtale inngås. Tanzanianske medier meldte nylig at regjerningen er innstilt på å diskutere dette. Norge har vært tydelig: Ingen ny avtale før gamle problemer er gjort opp. Dette må gjøres gjeldende i alle Norges samarbeidsland. Norge må kreve liknende oppfølging gjennom multilateral bistand.

Norge og andre bistandsgivere har også en systemisk utfordring i de såkalte ”pipeline problems”, dvs at penger skal brukes innen korte tidsfrister.  Budsjett-systemene våre er ikke tilpasset en virkelighet som ofte krever mer tid enn planlagt. Ved å etablere bistandsfond, som flere bistandseksperter har tatt til orde for, vil man som giver skape et sunnere og lettere kontrollerbart system, hvor midler kan settes av inntil mottaker kan få brukt dem etter intensjonen.

Bistand har vært viktig i land som Botswana og Senegal. Uten bistand ville Rwanda, Sierra Leone, Kongo (DRC) og Liberia ha det enda tøffere. Det ville være en kynisk verden om vi tillot det, selv om fagfeltet er krevende.

Moyo kom til Norge som en rock’n roll stjerne, og vi får bare leve med at Aftenpostens referat om Solheim som hånte Moyo var feilaktig. Han var kraftig, men konstruktivt kritisk. Refrenget som blir igjen etter Moyos protestsang, kan være at bistand skal være del av et kritisk solidaritetsperspektiv. Da kan den lett forsvares.