(Kronikken sto på trykk i avisa Klassekampen 28.04.09)

Om vi ser på dem som arbeider for Sør i Nord, har David Korten skissert ulike generasjoner i utviklingen av NGOer. Den første har en historie tilbake til misjon og humanitære organisasjoner. Hovedperspektivet har vært humanitær bistand, gjerne i katastrofesituasjoner. Eksempler er CARE, Oxfam, Røde Kors eller i Norge Redd Barna og Kirkens Nødhjelp. Gradvis vokste det fram en erkjennelse av at slik hjelp rettet seg mot symptomer, ikke årsaker.

I den neste generasjonen lå vekta på å styrke folks evne til sjølhjelp og lokal handling – mobilisering og ”empowerment” ble sentrale slagord. ”Mikrokreditter” til kvinnebønder var ett eksempel. Men innen flere NGOer ble det erkjent at landsbyer og lokale samfunn var avhengig av større maktstrukturer, statene, organisasjonene for internasjonal handel og verdensmarkedet.  Nasjonale kampanjer, lobbying, protester og en blanding av samarbeid med og press på regjeringer ble det typiske.

Korten, som skrev i 1990, så for seg en ny type NGOer, som var reelt folkelig orientert, basert på frivillig innsats, og som satset på globale kontakter, utveksling av ideer og informasjon, personlige nettverk, alliansebygging og tette kontakter mellom sosiale bevegelser  i nord og sør.

NGOer og INGOer (internasjonale non-governmental organisasjoner) vært kritisert fra det amerikanske høyre, men også fra venstrehold. Noen har pekt på at de er blitt brukt til å angripe tanken om at land i Sør trenger en sterk, ansvarlig stat. De amerikanske marxistene James Petras og Henry Veltmeyer har sammenliknet NGOenes funksjon med misjonens rolle som ferniss på imperialismen. I stedet for å være genuine talerør nedenfra, virker de å skape levevei og jobber for en ny innenlandsk ”kompradorklasse” finansiert av donorer fra nord. ”En biter ikke den handa som før en”, heter et ordtak. NGOene i Sør kan bli klienter for en ny type patroner. Med et levesett fjernt fra flertallet og en organisasjon som ofte ikke er medlemsdemokratisk, men styrt internt hierarkisk av initiativtakerne, nærmer de seg en slags bedrifter. Men de framstår stundom med en radikal, populistisk retorikk, men med mer vekt på ”identitet”, ”tredje vei” og ”sivilt samfunn” enn på ”klasse”. Nettopp retorikken kan ifølge Petras og Veltmeyer virke tilslørende, begrunne at midler bør sluses fra offentlig til privat sektor, skape legitimitet til systeminterne strategier, beslaglegge et sosialt rom og slike at hindre at genuine sosiale og systemkritiske bevegelser vokser fram.

De sosiale eller folkelige bevegelsene – hva er deres kjennetegn? Idealtypisk har de en massekarakter.  De har vært demokratiske bevegelser, i den forstand at de bygger på frivillig tilslutning og deltakelse. De har et klart element av formell organisering, men bevegelsen er sjelden identisk med én organisasjon. De som er med, har noe felles som skiller dem fra andre, de har altså en kollektiv identitet. De har en indre kommunikasjon, en slags intern offentlighet. De har et felles mål. En genuin sosial bevegelse er uavhengig av øvrigheten – ikke slik at den ikke kan skjelne mellom hva partier står for, men slik at den aldri kan underlegge seg et parti, eller en regjering. Og sist, men ikke minst – en sosial bevegelse er en kampbevegelse, som ser en motstander som den vil bekjempe.

Nå kan skillet trekkes for skarpt. NGOer har blant annet kunnet  ”hamstre” aktivister i perioder der kampsyklene er på et lavmål. Og en kan si at i Nord er problemet fraværet av sterke sosiale bevegelser, ikke NGOene. Men likevel – for organisasjoner som arbeider i dette feltet kan det være grunn til å spørre: Er vi en uoffisiell grein av det norske statsapparatet, betalt, om ikke kjøpt av det offentlige? Minner vi mest om en misjonsorganisasjon? En ”advocacy”-organisasjon som taler for ”klienter”? En organisasjon som fremmer énsaks-engasjement og ikke systemkritikk? Som overvurderer allmenn opplysning og undervurderer strid og motstand? Kan vi unngå å være en av de NGOene som blokkerer for sosiale rørsler?