I disse tider med krav til resultater drilles organisasjoner og andre i forskjellene mellom ”output” (produkter/tjenester), "outcome” (brukereffekter) og ”impact” (samfunnseffekter) og når det skal rapporteres om virksomheten oppfordres det til å forskyve fokus fra ”output” i retning ”impact”. Debatten om resultater kan derfor lett komme i konflikt med miljø- og utviklingsminister Erik Solheims gode råd og oppfordring når det gjelder opplysningsarbeidet: 1) kutt ut vanskelig ord!, 2) snakk norsk! og 3) redusér bistandssjargongen! Uansett, jeg skal konsentrere meg om ”outcome” og ”impact” og redegjøre for det jeg tror er de viktigste resultatene:

• avgjørende forskyvning av fokus fra bistandsprosent til utviklingspolitikk,
• økt kritisk og nødvendig debatt om sentrale og aktuelle nord/sør- og utviklingsspørsmål som følge av bred, politisk aksept for at staten finansierer sine kritikere,
• økt innsikt i synspunkter og perspektiver i Sør gjennom annen kontakt mellom Norge og miljøer i Sør enn bistandens giver/mottaker-kontakt og
• økt innsikt og engasjement blant unge i forhold til de bredere utviklingspolitiske spørsmål.

Et viktig moment her er ”baseline” (utgangsposisjonen).

Utgangsposisjonen (baseline)

Her er det viktig å kjenne historien! Da jeg begynte å jobbe for RORG-samarbeidet (nettverk av norske organisasjoner som mottar støtte fra Norad til opplysningsarbeid) i 1992 havnet jeg midt opp i en konflikt mellom Norad og organisasjonene. Norad var i ferd med å legge om sitt informasjonsarbeid og ønsket sterkere fokus på det som var Norads hovedoppgave: norsk bilateral bistand. Organisasjonene ønsket en bredere og mer helhetlig tilnærming og ville dessuten ha seg frabedt en rolle som ”propagandister for norsk bistand”. Opplysningsarbeidet var under press og fra den tiden er to ting jeg husker godt. Det ene er påstanden om at ”ei krone til opplysningsarbeid hjemme er ei krone mindre til de fattige i Afrika”. Det andre er spørsmålet enkelte stilte seg i Norad: ”Hvorfor skal vi støtte folk – og organisasjoner - som bare kritiserer oss?” Spørsmålet må sees i lys av at også bistanden var under press – det var mye snakk om ”bistandstrøtthet” - og Norad følte seg utsatt for mye og urimelig kritikk.

Oppsummert: Bistanden, så vel som informasjonsarbeidet, var under press og kritikk av ”hvite elefanter” hadde bidratt til ”bistandstrøtthet” i en debatt om internasjonale utviklingsspørsmål der bistand og bistandsprosenten sto i fokus.

Jeg tror dette kan være en grei beskrivelse av utgangsposisjonen (baseline).

Konflikten mellom Norad og organisasjonene på begynnelsen av 90-tallet krevde en løsning og Norad satte ned en såkalt ”ressursgruppe”. Denne gruppen, med representanter fra organisasjonene og Norad, skulle se om det var mulig å komme til enighet om opplysningsarbeidet framover. Gruppen kom til enighet om følgende:

”Informasjonsvirksomheten og informasjonsarbeidet må knyttes til holdningsskapende arbeid i et helhetlig nord/sør-perspektiv. Hovedmålsettingen er å bidra til å skape forståelse og støtte i opinionen for en norsk nord/sør-politikk som kan bidra til de globale endringer som er nødvendige for å skape en utvikling som er økonomisk, økologisk, sosialt og politisk bærekraftig.”

Dette er en forståelse av opplysningsarbeidet og utfordringene som opplysningsorganisasjonene i all hovedsak delte og som også vant fram i arbeidet til den regjeringsoppnevnte Nord-Sør/Bistandskommisjonen og deres rapport (NOU 1995:5), så vel som oppfølgingen av denne i regjering og Storting.

Så er spørsmålet: Hvilke resultater har vi oppnådd i forhold til dette – sett i lys av utgangsposisjonen?

Brukereffekter (outcome) og samfunnseffekter (impact)

Jeg tror det Norad-støttede opplysningsarbeidet har bidratt til særdeles viktige resultater – både på ”outcome-” og ”impact”-nivå. Jeg tror de viktigste resultatene er å finne på disse områdene:

1. Fra bistandsprosent til utviklingspolitikk
   Opplysningsstøtten har bidratt til å flytte fokus i debatten om internasjonalt utviklingssamarbeid fra bistandsprosenten til utviklingspolitikk – noe som er en helt nødvendig forutsetning for å få bedre resultater i det internasjonale utviklingssamarbeidet. Der Norad (særlig på 90-tallet) ofte havnet i en forsvarposisjon med et ”bistand nytter”-budskap har frivillige organisasjoner – bl.a. takket være opplysningsstøtten - vært avgjørende for å sette sentrale og nye utviklingspolitiske temaer på dagsorden, som u-landsgjeld, handelsspørsmål, klima og skatterettferdighet, så vel som andre spørsmål knyttet til makt og avmakt i verdenssamfunnet og de internasjonale finansinstitusjonene, samt politikk og utvikling her hjemme i et globalt perspektiv (jf utviklingsutvalgets rapport og stortingsmeldingene 13 og 15).
2. Økt kritisk og nødvendig debatt
   De frivillige organisasjonene har fått gjennomslag for tanken om organisasjonenes ”vokterrolle”, deres betydning som vaktbikkjer og førerhunder – og at staten skal finansiere sine kritikere (dette er det nå tverrpolitisk enighet om i Stortinget). Dette har åpnet for og stimulert til at de frivillige organisasjonene kan og bør ha en kritisk grunnholdning til de problemene vi står ovenfor og hva som kan og bør gjøres for å løse dem. Dette er noe ganske forskjellig fra å være innsamlingsaktører på veldedighetens marked eller nikkedokker for den til enhver tid sittende regjering – og etter min mening avgjørende viktig for å drive fram en bedre utviklingspolitikk og derigjennom oppnå bedre resultater i det internasjonale utviklingssamarbeidet. Det bredere utviklingspolitiske fokuset har dessuten skapt økt rom for viktig utviklingspolitisk engasjement og deltakelse i debatten også fra bistandskritiske grupperinger.
3. Sør – fra bistandsmottaker til meningsbærende og handlende aktør
   Bistandsæraen har vært preget av paternalistiske holdninger der ”vi” i rike land hjelper ”dem” i fattige land. Opplysningsstøtten har vært veldig viktig for å få fram ulike stemmer fra Sør på sentrale spørsmål knyttet til utviklingspolitikk og legge til rette for kontakt og møter med Sør utover bistandens giver/mottaker-relasjon. Resultater i Sør av utviklingssamarbeidet er avhengig av at Sør tar ansvar for egen utvikling og at de av Nord og det internasjonale samfunn krever og får både nødvendig støtte og politisk handlingsrom. Opplysningsstøtten har vært av vesentlig betydning for vår innsikt i Sør-perspektiver på strukturelle spørsmål knyttet til gjeld, handel og ikke minst makt i internasjonale finansinstitusjoner, så vel som kritisk blikk på vår egen utvikling og politikk. Dette har bidratt til å endre vår holdning til Sør som noe annet enn bare krigsherjede, fattige land og folk som står med lua i hånda og tigger om penger.
4. Økt utviklingspolitisk engasjement blant unge
   Et kanskje ennå viktigere resultat er, etter min mening, at oppegående og internasjonalt engasjert unge mennesker i Norge i dag ikke lenger tror at bistand og pengeoverføringer alene gjør susen, men har stort engasjement og innsikt i de bredere utviklingspolitiske spørsmål. Dette kommer bl.a. til uttrykk i generelt stor interesse for utviklingsstudier og jobber innenfor bransjen og ikke minst stort engasjement innenfor ungdomsorganisasjoner som Changemaker, Press, Spire m.v. I tillegg synes jeg det er veldig positivt å se at disse miljøene, i større grad enn unge på 70- og 80-tallet, er mer opptatt av kritisk tilnærming enn ideologisk renhet og mer opptatt av løsninger enn problemer.

Oppsummert:

Fra en utgangsposisjon med bistandsfokus og ”bistandstrøtthet” har kunnskapen om og engasjementet for utviklingspolitiske spørsmål i et globalt perspektiv endret seg dramatisk – i samfunnet generelt, i politikken og blant ungdom spesielt – i en retning som legger et betydelig bedre grunnlag for ”å skape forståelse og støtte i opinionen for en norsk nord/sør-politikk som kan bidra til de globale endringer som er nødvendige for å skape en utvikling som er økonomisk, økologisk, sosialt og politisk bærekraftig”.

Opplysningsstøtten fra Norad – der begrepsbruken ble lagt om fra ”u-landsinformasjon” til ”Nord/Sør-informasjon” - har etter mitt syn ledet an i en prosess det i dag er bred politisk enighet om, slik de to nylig fremlagte stortingsmeldingene (13 og 15) er uttrykk for. Det er også veldig oppmuntrende at både miljø- og utviklingsminister Erik Solheim, så vel som utenriksminister Jonas Gahr Støre, ved fremleggingen av sine respektive meldinger, understreket behovet for debatt og refleksjon omkring nye og bredere utviklingspolitiske utfordringer.

Opplysningsstøtten i årene framover

Det er store forskjeller mellom organisasjonene som mottar opplysningsstøtte. - Spiller organisasjonene egentlig en viktig rolle i Nord/Sør-debatten, eller er de mest opptatt av egenprofilering?, spør Norad i invitasjonen til debattmøtet. Ja, slik Norad antyder er en del av organisasjonene fortsatt opptatt av egenprofilering og prosjektinformasjon, men mange er også svært viktige i Nord/Sør-debatten! I forhold til resultater er det verdt å merke seg at de som i størst grad spiller en viktig rolle også er de som i størst grad har påtatt seg rollen som vaktbikkje og/eller førerhund på sentrale og aktuelle utviklingspolitiske områder. Norads oppgave bør være å bruke støtteordningen til å styrke de organisasjonene som viser at de driver eller vil drive reell Nord/Sør-informasjon – enten det er inn mot egne medlemmer og særlige målgrupper eller ut mot allmennheten gjennom media og andre fora.

Resultatene i årene framover bør vi kunne se i videreføringen av innsatsen på de fire områdene nevnt overfor, bl.a.:

• videreføre og utdype kunnskapen om miljø- og utviklingsspørsmål og engasjementet for miljø- og utviklingspolitikk i brede målgrupper,
• styrke kunnskapen om hvordan utvikling og politikk i Norge angår og henger sammen med utviklingen globalt og i fattige land (”innenrikspolitikk og utviklingspolitikk i sammenheng”),
• gjennom økt innsikt og forståelse bidra til at Norges rolle som ”fattigdomsprodusent” blir redusert og ”utviklingsagent” blir styrket,
• erkjenne at vi trenger hjelp fra Sør – i en omvendt giver-mottaker-relasjon – der vi må prøve å engasjere aktører i Sør for ”u-hjelp til norske hoder” (gammelt OD-slagord),
• videreføre og styrke organisasjonenes tilstedeværelse og kritiske engasjement i disse spørsmålene i den offentlige nord/sør- og utviklingsdebatten,
• legge til rette for at en betydelig større del av opplysningsarbeidet skjer i og når målgrupper utenfor Oslo og sist, men ikke minst:
• stimulere til handling, men samtidig mane til ydmykhet overfor de oppgaver verden står overfor og det arbeid som gjøres i Sør.

Opplysningsstøtten i en ny tid

Det hevdes iblant at ”vi har ressursene og vet hva som trengs” for å løse de globale miljø- og fattigdomsproblemene. Så enkelt er det neppe - og både problemforståelse og løsningsforslag vil normalt gjenspeile ulike politiske holdninger og interessemotseninger. De to nylig framlagte stortingsmeldingene: st.meld.nr. 13 om ”Klima, konflikt og kapital” fra miljø- og utviklingsminister Erik Solheim og st.meld.nr. 15 om ”Interesser, ansvar og muligheter” fra utenriksminister Jonas Gahr Støre er gode uttrykk for at det ikke alltid er lett å finne de politiske svarene på de nye utfordringene vi står overfor. De tar begge til orde for refleksjon og kritisk debatt og peker på behovet for ny kunnskap og innsikt i de utfordringer globaliseringen i en ny tid bringer med seg. De er begge også uttrykk for at utviklingspolitikk i stadig større grad angår oss – utvikling og politikk her hjemme.

Mange utfordringer står på dagsorden i dag og framtiden kjenner vi ennå ikke. Det er all grunn til å anta at de pågående geopolitiske endringene og maktforskyvninger i verdenssamfunnet i årene framover vil bringe fram stadig nye saker som utfordrer vår ambisjon om å se ”innenrikspolitikk og utviklingspolitikk i sammenheng” (jf st.meld.nr. 13). Opplysningsstøtten vil kunne spille en viktig rolle i å få fram ny kunnskap om sentrale og aktuelle temaer – og nye temaer etter hvert som de kommer – og kritisk engasjement og debatt om disse slik at våre politikere og Norge som nasjon står best mulig rustet til å møte dem på en god måte. Vi går inn i en tid der denne typen opplysningsarbeid – som i andre land i Europa ofte kaller ”global læring” – blir stadig viktigere.