Lars Haltbrekken
Foto: Audun Garberg

(Kronikken sto på trykk
i avisa Nationen 05.03.09)

En analyse som den britiske avisa The Guardian har gjennomført, viser at av nærmere 125 milliarder kroner som rike land har gitt løfte om i økonomisk støtte til klimatilpasning i fattige land siden 2002, er mindre enn sju milliarder kroner (seks prosent), overført. Slike løftebrudd styrker ikke akkurat tilliten.

Både den norske regjeringen og EU har som mål å begrense den globale oppvarmingen til 2 grader. Det er et ambisiøst mål. Skal vi klare det, må utslippene i de rike landene reduseres med 40 prosent innen 2020. Men det er ikke nok. I tillegg må utslippsveksten i utviklingslandene bli 15 - 30 prosent lavere enn den i dag ligger an til å bli. Et av de største spørsmålene i de internasjonale klimaforhandlingene er hvordan regningen for disse kuttene skal fordeles. De fleste er enige om at de rike landene må ta det aller meste av kostnadene ved å kutte utslippene i de fattige land. Men fagre løfter om at de rike er ansvarlige og vil betale, hjelper lite så lenge de fattige ikke ser pengene. De vil ikke forplikte seg til utslippskutt uten at det foreligger en realistisk finansieringsplan.

I regjeringens utviklingsmelding «Klima, konflikt og kapital» settes helt sentrale problemstillinger på dagsorden. Dessverre får et av de desidert viktigste spørsmålene i de internasjonale klimaforhandlingene stemoderlig behandling: Hvem skal betale for de store utslippskuttene vi må få i fattige land fra nå og fram til 2020? Norge har fremmet forslag om hvordan vi kan få skaffet tilveie store penger til tiltak for å tilpasse oss en varmere verden. Forslaget er godt mottatt og går i korte trekk ut på at en liten del av de utslippstillatelsene de rike land får i København, skal holdes tilbake av FN og auksjoneres ut. Man har beregnet at dersom 2 prosent av tillatelsene holdes tilbake, kan det generere inntekter på opp mot 25 milliarder dollar årlig. Forhåpentligvis vil Norge få gjennomslag for dette forslaget, men finansiering av tilpasning til klimaendringer er langt fra nok. Vi må også finne sikre måter å finansiere utslippskutt i den tredje verden på, og denne finansieringen må komme som et tillegg både til de rike landenes utslippsforpliktelser og bistandsløfter.

Lord Nicholas Stern beregnet at det vil koste verden om lag 1 prosent av det globale BNP å redusere utslippene ned mot et forsvarlig nivå. Om vi deler denne regninga på de 10 rikeste landene i verden, hvor Norge er det nest rikeste landet, må disse landene bruke i overkant av 3 prosent hver av sitt årlige BNP til utslippskutt både hjemme og ute. Deler vi regninga på de tjue rikeste landene, vil regninga bli litt over 1 % på hver. Skal vi nå to graders målet, blir nok prisen 3 ganger dette. For Norges del betyr det at vi må ut med 60-80 mrd per år. Har vi råd til det? Ja, i fjor tjente vi over 400 mrd på den forurensende oljevirksomheten vår, det var 100 mrd mer enn antatt da statsbudsjettet for 2008 ble laga. Det å bruke 60-80 mrd på å berge verden fra en klimakatastrofe har vi råd til. Vi snakker faktisk ikke om mer enn 2 og 3 forsvarsbudsjett årlig.

Norge har gått foran og bevilget 15 mrd til bevaring av regnskog over en 5 års periode. Det vil gi et vesentlig bidrag til å få stanset avskogningen og redusert de globale utslippene med 20 prosent. Men det trengs mer. Hvorfor sier ikke Solheim noe om det i den viktige meldinga?

I meldinga står det at regjeringa jobber for en global pris på CO2. Det er en vakker og viktig tanke, men akk så langt unna. En global pris på forurensing har vi neppe før 2020, og utslippene må kuttes dramatisk før den tid. Det enkleste ville selvsagt vært om Norge slo seg sammen med de 10-20 rikeste landene og verden og sa: hei, send regninga for utslippskuttene til oss.

Aktuelle lenker:

• Norges Naturvernforbund
• Internasjonale klimaforhandlinger, Miljøverndepartementets nettsider
• Vil oppnå mer med norsk utviklingspolitikk, pressemelding fra UD 13.02.09
  – Klimaendringene og den økonomiske nedturen truer med å undergrave det vi har oppnådd i kampen mot fattigdom. Vi må bruke bistanden mer strategisk for å få til mer i utviklingspolitikken, sier miljø- og utviklingsminister Erik Solheim.

Aktuelle saker på rorg.no:

• - De store spørsmålene i vår tid, rorg.no 16.02.09
• Kriser og håp for 2009, rorg.no 02.01.09
• - 2009 er året for klimaendring, rorg.no 16.12.08
• Utviklingspolitikk - mer enn fordeling av bistandsmilliarder!, rorg.no 15.09.08
• Utviklingspolitikken i støpeskjeen, rorg.no 15.08.08